Bloggnorge.com // Min Hverdag med ADHD
Start blogg

Min Hverdag med ADHD

ADHD er så mye mer enn 4 Bokstaver

Kategori: Uncategorized

Noen gang kan det bare være nok å vise forståelse

Kategori: Uncategorized | 0 kommentarer » - Publiser mandag 15. april , 2019 kl. 19:30

Min hverdag består av mange behov, her er min hverdag:

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har nå skrevet om diverse ting i min hverdag, men nå skal jeg gå enda litt mer i min verden for hva er det egentlig som går igjennom mitt hodet i diverse situasjoner.
Jobben min som ordensvakt kan være krevende, men ekstremt lærerikt. Jeg har lært at gjensidig respekt å det å vise forståelse for andre mennesker som ikke har det så greit.
Jeg har møtt mange forskjellige personligheter å jeg kan kjenne meg igjen i mange situasjoner. Mennesker som har blitt mobbet, å sliter i voksen alder med nettopp dette.
Uansett om jeg er hjemme eller på jobb, så er det kanskje ikke alltid behov for å si så mye, man kan egentlig bare lytte å høre på frustrasjonen eller menneskelig behov for å få tømt hodet sitt for tanker.
Jeg er absolutt ingen psykolog, men medmenneskelighet er noe alle sammen kan ha godt av å være til tider. Ofte møter jeg andre mennesker i min jobb som har diagnosen ADHD, mange har kanskje ikke fått den hjelpen eller utredningen som dem kanskje burde fått, å dermed fått en helt annen skjebne enn meg selv. Dermed kan jeg ofte bruke mine erfaringer, tips eller triks som kan hjelpe andre som kanskje ikke har det så enkelt i samfunnet.

Jeg har lært meg å akseptere at jeg kommer alltid til å ha ADHD, å er helt åpen om dette. Jeg brenner for å kunne fortelle mine historier, å ikke minst dele min kunnskap og erfaringer å det er ikke alltid like lett å bli hørt av folket. ADHD er blitt en helt normal ting i samfunnet, å veldig mange bruker dette som unnskyldning for å prate ned oss som har denne diagnosen, det synes jeg er synd. Jeg er ett menneske som alle andre, men dessverre opplever jeg ofte at jeg blir sett ned på av andre mennesker, om dette handler om lite respekt eller liten informasjon er det dessverre ingen som vet. Du kan ikke beskrive et menneske med fire bokstaver, og mange har behov for, i rammene av dagens samfunn, den hjelpen medisin kan gi. Medisin kan gjøre den store forskjellen på meg som person, jeg er dessverre avhengig av min medisin å av å til har jeg  følt meg som en stoffmisbruker fordi jeg bruker en medisin som har det samme virkestoffet som i amfetamin. Men jeg har en helt annen virkning enn en vanlig person som tar denne medisinen, en vanlig person blir ruset å oppjaget, imens jeg blir rolig å konsentrert som hjelper meg til å fungere i både jobb å på hjemmebane.

 

Jeg går på en medisin som heter Concerta 54 mg, den hjelper meg å finne roen, den hjelper meg til å fungere i jobb, å i sosiale sammenhenger. Jeg blir en helt annen person enn hvis jeg ikke tar medisinen, da kan jeg gjerne bli oppmerksomhet syk,trøtt eller ukonsentrert, jeg får plutselig stor matlyst enn til vanlig å jeg har ett enormt sukker sug som bare siler igjennom hele kroppen. Selv om jeg bruker medisin daglig, så er det fortsatt slik at jeg kan være ukonsentrert fordi jeg er ingen supermann å jeg kan ha dårlige dager som en helt vanlig person uten diagnosen ADHD. Ofte klarer jeg ikke flere beskjeder samtidig,å hvis jeg ikke skriver dette ned så glemmer jeg det veldig ofte fort. Men hvis jeg anstrenger meg å tar f.eks jobben seriøst, da kan jeg gå inn for å gjøre ting 700% bedre enn det kanskje var før jeg startet. Å selv om jeg har ett fast system på hvor jeg legger bankkort. telefon eller nøkler, så legger jeg det på helt idiotiske steder. Jeg er en person som kan ha det veldig rotete rundt meg, men av en eller merkelig grunn kan jeg ha mer kontroll på hvor ting er enn hvis det er strøkent overalt.

 

Medisinen min

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Alle medisiner har sine negative sider å min medisin er ikke nå bedre enn andre. Jeg har alltid slitt med å legge på meg, har alltid vært tynn tiltross for at jeg kanskje ikke har hatt det beste kostholdet opp igjennom årene.
Men hvis man ser på en som bruker amfetamin som rus, dem er ofte veldig tynne. Så min drøm har alltid vært å kunne legge på meg sånn at det faktisk ikke bare er beinrangel av meg. Men det kommer av dårlig matlyst, dårlig søvnkvalitet å dårlige rutiner, men nå har jeg vært så heldig at min samboer tvinger i meg medisinen + vitaminer vær dag til samme klokkeslett. Dette har jeg kanskje gjort i 2 måneder, å jeg føler allerede at jeg har fått enda mer energi å livskvalitet. Humøret mitt blir er smilende, siden jeg kom fra en liten by oppe i Nordland (Narvik) der jeg har vært vant til å mørketiden har tappet mye energi og livsgnist ut av meg. Jeg har vært altfor flink til mellomstasjoner å ikke minst flink å utsette ting til siste liten. Jeg jobber ekstremt mye for å bli kvitt disse uvanene. Heldigvis har jeg en samboer som er forståelsesfull å ekstremt tålmodig for at vårt forhold skal fungere, for vi alle har uvaner som henger igjen. Jeg tror dessverre at veldig mange har en uvane å dømme personen uten å bli kjent godt med dem. Disse er jeg vant med å møte i min jobb som ordensvakt, men ofte når det kan koke som mest, det kan boble 900 grader oppi hodet mitt, men allikevel må jeg yte service i verdensklasse selv om situasjonen tilsier noe annet. Jeg har ikke behov for å prate, jeg kan bare være en som lytter til dine behov eller rett å slett bare være en som støtter mennesker i vanskelige situasjoner. Man skal ha respekt for alle uansett om man har en diagnose eller lidelse av noen form, vi alle er mennesker med en historie som kan være ett rop om hjelp. 

VÆR DEN PERSONEN DU SELV VIL AT ANDRE SKAL VÆRE

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«Det viktigste behovet for alle mennesker, er behovet for å forstå og bli forstått. Den beste måten å forstå andre mennesker på er å lytte til dem» QUOTE: Ralph G.Nichols

Dette var mine tanker, dette var mine ord, Del gjerne budskapet videre.
Kommenter gjerne i kommentarfeltet, Følg meg på Snapchat: minhverdagadhd

Jeg er også ledig for oppdrag for å fortelle mine historier og erfaringer.
Jeg lever for å hjelpe andre i samme situasjon: Kontakt meg på: pkerlandsen@gmail.com

 

Ha en fortreffelig påske alle sammen :)

Annonser

Fritidsaktiviteten ble min redning

Kategori: Uncategorized | 1 kommentar » - Publiser mandag 1. april , 2019 kl. 15:35

Nå er det på tide at jeg publisere noe mer personlig enn jeg har gjort eller:

Jeg var en spinnvill å overaktiv liten unge, jeg fikk min første ball når jeg var 2-3 år gammel. Pappa var hjemmeværende pensjonert sjømann,å han måtte ofte ta seg av meg når mamma var på jobben.
Familien har alltid vært tålmodig til tross for at utfordringene sto i kø, mamma og pappa fikk tilbud om avlastning fra meg i helgene,men dette var ikke noe pappa spesielt ikke ville. Den dag i dag har jeg kanskje aldri fortalt mine foreldre hvor fantastisk dem faktisk er. Tenk å takke nei til hjelpen,for så å måtte slite hjemme med ett lite barn som jeg var da, det står det ekstremt stor respekt av.

Mamma var på jobb som oftest i helgene da jeg var liten å pappa var hjemme sammen med meg,vi satt vær lørdag med lørdags godteri og tippekampen. Jeg ble underholdt av fotballen å levde meg helt inn i det som ville bli min verden noen år senere. Ofte i pausene i tippekampene måtte pappa være med meg utfor på en liten gressplen å sparke fotball,kun for å aktivisere og underholde meg for jeg var tross alt ett barn som var høy på sukker å det hjelp sikkert ikke på hyper aktiviteten min. jeg var f.eks 2-3 år når jeg satt VHS – kassetten inn selv i VHS-spilleren og slo på tv å satt meg til rette i sofaen. Det viste seg at jeg var en ganske så smart unge tiltross for at jeg hadde mine utbrudd. 

Jeg har flere gang tenkt over hva var det egentlig som gjorde at jeg kom hit jeg er i dag,svaret er enkelt. Familien min har vært mine støttespillere til tross for diverse utfordringer,jeg hadde 2 storesøsken der den ene av dem følte seg redd å usikker rundt meg, mens den største av dem kunne håndtere meg fra sinne til latter. Spesielt når mine foreldre var borte,og jeg fikk mine såkalte sinneutbrudd kunne min eldste søster sette seg over meg å holde armene mine, kilte hun meg i ansiktet med håret sitt. Fikk hun latter fra meg var det gjort,å jeg roet meg kraftig ned, fordi jeg lo ekstremt mye! Mens foreldrene mine sto på for meg,dro på møter med skolene å slo knyttneven i bordet,jeg har følt i ettertid at tiltross for enkelte gode mennesker jeg har møtt på,så har jeg ikke fått nok tilstrekkelig hjelp til å fullføre skolegangen. Dette var såklart ikke foreldrene mine sin skyld, dem gjorde alt dem kunne for at jeg skulle ha en fremtid å bli behandlet på lik linje som alle andre.

Det som betydde noe for meg var idretten,fotballen og senere fotballdommerdømmingen min.

Jeg var 10-11 år, jeg hadde hatt diagnosen ADHD i 4-5 år allerede. Medisinert i 3-4 år på ett preparat som het Ritalin! Jeg kom på min første trening som 10-11 åring,fikk endelig føle på å være sammen ett lag der alle var likestilt. Jeg hadde jo hatt masse egentrening fra jeg var 2-3 år gammel, uansett hvor jeg var hadde jeg med meg en ball, eller noe som var formet som en fotball. Min trener den gang var ikke dømmende men fant ut å bruke meg på en fornuftig måte, jeg ble satt som spiss. Der fikk jeg plutselig kjenne på mine første følelser om mestring, det å kunne score ett mål der jeg fikk frysninger i hele meg vær gang jeg puttet ballen bak keeperen.

Ting ble plutselig mer alvorlig når jeg ble 13-14 år, lagene ble spisset inn og jeg fikk en ny trener som sa til min mor: Per Kristian har ingenting her å gjøre, jeg kan ikke bruke han på noe som helst måte.
Jeg satt mye på benken tiltross for at jeg trente knallhardt utenfor treningsfeltet,men jeg ble dømt pga min ADHD diagnose der jeg kunne gjøre ting på impuls. Jeg var på det beste laget, vi vant turneringer, serie og kretsmesterskap. Jeg satt i bil fra Narvik til Leknes for å spille 1 minutt,skulle dette være slutten? Jeg var frustrert og lei meg, det eneste jeg ville gjøre var å spille fotball, men det fikk jeg ikke lovt til pga en dømmende trener. Hadde jeg hatt han som trener i dag, tror jeg nok at jeg hadde bedt fyren om å Reise til HÆL***** fordi jeg vet at han ikke klarte å stoppe meg fra å slutte på fotball.

2 år gikk, og jeg var blitt 15 år, Treneren som jobbet imot meg sluttet. Vi fikk en ny trener som kanskje ble min store redning når det kom til idretten, en mann som så meg for den jeg var å fikk ut midt potensiale mildt sagt.
Jeg fikk fortsette å spille spiss, jeg fikk igjen føle på hvordan mestring var igjen. Jeg scoret og scoret den sesongen, samme året fikk jeg en telefon fra treneren min. Han lurte på om jeg ville være med å ta ett fotballdommerkurs,så klart sa jeg ja pga av impulsene mine. Jeg hadde aldri vært særlig flink med teori,å sitte å lese på regelverk hadde jeg aldri sett for meg skulle være noe for meg. Men på en eller annen merkelig måte klarte jeg å fullføre rekruttdommerkurset, jeg følte nok engang mestring. Hvem hadde trodd 13-14 år senere at jeg fortsatt skulle dømme fotball?

Jeg ble da Junior, å spilte både junior fotball og 4 divisjonsfotball for Mjølner sitt andrelag. Første året som junior slet jeg med å holde tempoet oppe i forhold til dem som var 2  år eldre.
hele sesongen ble egentlig en skuffelse for min del. 2 året derimot ble mestringen min noe helt annerledes: Jeg ble tatt med på cuplaget som spilte finale i Cup-kvalikken for juniorlag, mestring fikk jeg når jeg satt inn ledermålet i finalen til tross for 7 kamper i beina på 2-3 dager. Jeg fikk en ny trener som ga meg en vitamininnsprøytning,han viste meg, han trudde på meg gjennom hele året. Å det hele endte med nesten 80 mål fordelt på j junior & 4 divisjons nivå. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle på trening med de store gutta på A-laget, dem som man alltid hadde vært å sett på. Nå skulle jeg endelig få lovt å trene sammen med dem, noe som føltes skummelt med utrolig god følelse for mestringen min.

På slutten av 2 sesongen dro vi til Altatuneringen, der spilte vi i juniorklassen. I en kamp mot Porsanger spilte jeg spiss å ble trødd bakpå anklene av midtstopperen uten at min synspunkter til dommerne fungerte. Jeg kjente det kokte godt inni kroppen, å til slutt sa det bare pang: ved første mulighet sparket jeg Porsanger spilleren ned bakfra, å jeg fikk Rødt Kort. Det var helt krise for min del, jeg gikk frustrert å lei meg inn i garderoben å begynte å slå å sparke å hive ting rundt i garderoben, jeg satt bare å skalv av sinne. Etterhvert endte dette i gråting, jeg hadde ødelagt for laget mitt som tapte pga av mine idiotiske valg. Det er nok første gang jeg har følt en så kraftig nedtur i idretten. 

 

Da startet jeg for fullt med fotballdømmingen, fotballen var ikke noe for meg mer. Jeg prøvde meg i andre klubber uten hell,der blant annet en klubb som hentet meg fordi jeg scoret mye mål å var lovet en plass på laget som skulle spille 3.divisjon. Det jeg syntes var mest gøy var ikke noe gøy lenger, dermed startet jeg med fløyte, flagg og kort.

Jeg har hatt mange fine stunder på fotballbanen som dommer,men i starten hadde jeg dessverre problemer med å håndtere sinnet mitt. Kortene haglet til alle som ikke ville høre etter,heldigvis er det flere der ute som hjalp meg med nettopp dette her. De personen vet utmerket godt hvem dem er,å alle sammen har vært fantastiske for at jeg kunne holde på med fotballen på en litt annen måte.

Men etterhvert som jeg fikk kontroll på mine utfordringer har jeg blitt en rolig person utpå banen,jeg har heller funnet måter å kunne roe ned spillerne på enn å fyre dem opp, å det er ikke alltid like lett å gjøre alle sammen glad og fornøyd. Men tar viktige og kjipe avgjørelser,men samtidig må man forholde seg til sunn fornuft. Jeg ble sett på som ett stort talent og jeg fikk ble sendt på talentsamling ned til Norway Cup i Oslo der mange av de beste Eliteseriedommerne var å så på oss. Jeg fikk bekjentskap fra over hele Norge, å flere av dem jeg gikk på kurs med dømmer i dag Eliteserien. Jeg gjør dessverre ikke det pga en skade som tok knekken på meg.

NFF-KURSET

 

Jeg var ute i 7 år med skade, jeg kom aldri 100% tilbake til der jeg var. 7 år med nedturer som satt langt inne i hjerterota, jeg hadde ingen lyst til å fortsette med dømmingen.
Men jeg kom meg tilbake, ble operert å var klar for nye kamper som dommer. Jeg har lenge måtte kjempe for å komme meg tilbake, å nå når jeg har flyttet til Oslo, føler jeg det er siste mulighet for å faktisk bli oppdaget å komme seg opp på ett høyere nivå. Under kan dere se ett knippe bilder av meg som dommer 

Gode kollegaer klar for kamp

 

Assistentdommer
Norsk-Tipping ligaen

 

Første kamp i 4 divisjon i fjor, endelig tilbake

 

Helsebussen til Tromsø under skadeoppholdet

 

 

 

Svolvær – Landsås
4 divisjon

 

Idretten ble min redning, er det kanskje noen som kjenner seg igjen?
Sleng gjerne igjen en kommentar eller lik innlegget å Del gjerne budskapet til andre :)

 

 

 

Ha en fin uke folkens

Annonser

Arbeidsdagen kan by på mange utfordringer

Kategori: Uncategorized | 0 kommentarer » - Publiser mandag 25. mars , 2019 kl. 22:50

Veien ut i arbeidslivet kan være nøkkelen for suksess:

 

Arbeidslivet kan være vanskelig for oss med ADHD, jeg snakker klart fra eget hjerte.
Min start på arbeidslivet var ikke enkelt, jeg slet veldig med å ta beskjeder samt jeg klarte aldri å lære meg rutiner som var viktige.
Men livet er ikke alltid en dans på roser,å slikt er det dessverre ute i det store arbeidslivet.

 

Jeg har vært innom masse forskjellige jobber,men mitt kall ble nok vekter/ordensvakt jobben som jeg har til dags dato.
Der får jeg brukt mange av mine styrker, samt at man får trene på mange forskjellige ting som jeg sliter med.
Jobben blir på en måte en plattform for mitt vedkommende ihvertfall.

 

 

 

Det å kunne tjene egne penger ble fort en god følelse,det å kunne dra på jobb,yte maks hele tiden for i tillegg å kunne få betalt for det.
det ble etterhvert en utrolig viktig ting som hjalp meg videre i hverdagen. Men det eneste motto jeg har hatt personlig er: Yte maks service så langt det lar seg gjøre.

Jeg har vært heldig som har hatt så knallgode arbeidsplasser, da dette har vært en god del redning for min del. Det å få bære en uniform uansett hvor man hadde jobb, det ble en viktig faktor.
Dessverre er det altfor mange der ute som ikke klarer og holde på sine jobber,og det er gjerne fordi arbeidsleder eller øverste sjef ikke alltid klare å sette seg inn i situasjonen som oss med ADHD gjerne har.
Jeg kan med hånda på hjerte tør å påstå at hvis alle sjefene der ute hadde satt seg inn i situasjonen til vær enkelt person som sliter med diagnoser. Så hadde dem sett hvor ekstremt stor ressurs man kan være bare fordi vi kan gjøre jobben på en helt annen måte i forhold til den vanlige mannen i gaten.

 

 

 

 

 

 

Jeg gir meg ihvertfall ikke før jobben er gjort 210% som oftest, selv om det kan være gjort annerledes. Mange med ADHD er faktisk i høye lederstillinger,nettopp fordi vi ser andre mennesker.
Vi vet hvordan det er å bli sett ned og forhåndsdømt for måten vi kan være på. Men det er så enkelt at arbeidslivet kan være nøkkelen for suksess,en uniform kan være redningen for utrolig mange der ute.

Enkelte ganger kan dagene være ulike,personlig kan man ha dårlige dager,man kan ha gode dager,å enkelte dager fungerer ingenting. Det er frustrerende når formen ikke er på topp, for da føler jeg ihvertfall
meg veldig ubrukelig i arbeidssituasjoner. Jeg jobber nå som ordensvakt i Oslo, og her er noe helt annet iforhold til Nord-Norge. Her får man utfordret seg vær eneste vakt både med tanke på ADHD-en, men også det å bli godtatt som en nordlending her nede. Men så har man jo noen av de beste kollegene man kunne tenke seg som forstår og ser deg som den du er, og ikke minst at man aldri blir dømt for den man er!

Hvor jeg hadde vært uten jobb i dag, det er det ingen som vet. Men jeg har vært heldig som har hatt sjefer som har sett meg som den jeg er,og det har gjort meg til den personen jeg er i dag.
Hva jeg gjør på jobb osv å hvordan jeg takler tøffe situasjoner skal jeg skrive ved ei senere anledning.

 

FØLG MEG GJERNE PÅ SNAPCHAT: minhverdagadhd, der vil dere kunne følge min hverdag bedre :)

 

 

 

Lik eller sleng gjerne en kommentar nede i kommentarfeltet :)

 

Annonser

Hvordan kontrollere impulshandlinger i hverdagen?

Kategori: Uncategorized | 1 kommentar » - Publiser mandag 18. mars , 2019 kl. 15:31

Hvordan fungerer impulshandlinger for meg?

Vær eneste dag blir jeg satt på prøve av enten fristelser eller  impulser som ofte kan være veldig sterke.
Det kan være så enkelt som ett dyrt kjøp på en butikk eller nettside, eller bestille seg en reise uten nå fast mål.
Impulser kan også være noe man sier eller gjør uten at jeg tenker noe spesielt over det.

Jeg er flink å legge planer, men det blir aldri som jeg selv ønsker! For det er nemlig slik at man lever som ofte HER OG NÅ
å ikke tenker hva som kan skje om en uke f.eks. Jeg prøver og planlegge avtaler, jobb, fritidsinteresser, venner eller rett å slett noe med samboeren min.

Jeg var 6 år gammel da jeg ble utredet for første gang ved Bodø Sykehus. Å da fikk jeg beskjed om at jeg skulle  være der en hel uke for utredning, det var forsåvidt greit.
Lille Per Kristian på 6 år  ble da utredet på masse forskjellige ting, f.eks EEG ( masse elektroder oppe i hodebunnen) og diverse andre prøver.
Barnelegen, min kjære mamma og jeg satt da på kontoret til legen, der hun sa at kalender er veldig fint å bruke, det var sånn hun viste meg alle dagene jeg skulle være på sykehuset.
Etter 3-4 dager kommer da legen og sier: Nå Per Kristian skal du få reise hjem, fordi vi har funnet ut hva som er problemet, men da fikk jo selvfølgelig jeg 6 år gammel fullstendig krise
fordi legen hadde jo sagt  og ikke nok med det vist meg at jeg skulle være der 7 dager på kalenderen. Så det hele endte jo med at 6 år gamle Per Kristian rev og endevendte kontoret til den stakkar legen fordi hun ikke holdt avtalen.

Flere impulser strekker seg i negativ forstand, dette har merkes spesielt i voksen alder, der det kommer til økonomi. Jeg er helt åpen og ærlig om at jeg har vært i kredittkortfella.
Men tro det eller ei, jeg fikk nedbetalt alt etter knallhard fokus på at regningene ble lagt inn til rett frist. Det ble en fast rutine der vær måned  der jeg fikk lønn satt meg ned å betalte unna for unna.
Da fikk jeg plutselig kjenne på mestring i hverdagen noe som er viktig for meg personlig. Jeg har ett personlig mål hele tiden, uansett om det er på jobb eller på fritiden.
Som oftest kan det vært tankene som slår overhånd når impulsene kommer sterkere enn noen ting. Jeg har i voksen alder kanskje blitt flinkere til å kontrollere mine impulshandlinger.

En liten historie som er helt sann fra min barndom: Min kjære mamma ba meg om å måke vekk litt snø så hun kunne komme opp på plenen.
Jeg måket jo selvfølgelig det hun ønsket, problemet var bare at jeg klarte selvfølgelig ikke å stoppe å måke. Fordi impulsene mine ble så sterke at jeg måket hele plenen på 20 meter.
Så gikk jeg inn så stolt og fornøyd inn til min mamma å sa: Nå har jeg måket vekk snøen på plenen, hun svarer: har du måket HELE plenen? 
Jeg fikk beskjed å måke 1 meter av de 20 meterne jeg hadde blitt fortalt om.

 

Sleng gjerne igjen en kommentar eller forslag til hva dere ønsker jeg skal skrive om :)
og gjerne del innlegget videre.  

 

Ha en fin dag folkens

Når tanker og følelser tar overhånd

Kategori: Uncategorized | 3 kommentarer » - Publiser mandag 11. mars , 2019 kl. 18:34

Tanker kan være en viktig del for oss med ADHD.
Vi har ett følelsesregister som er så ekstrem  at ting kan komme feil ut i ord, men som oftest er det mye positivt som gjenspeiler.

Dessverre er det blitt sånn at mange mennesker der ute som hører diagnosen ADHD tenker : Hyperaktiv,Lett utagerende oppførsel og oppmerksomhet syk.
Ofte kan det virke slikt av man er en pest og en plage som bare tar stor plass og at det er så mye av være person som har ADHD. Men som oftest kan man igjen se positive ting i de negative sidene menneskene der ute tenker.
Folk er flink og dømme før man egentlig gir en sjanse til oss med vanskelige diagnoser eller lidelser.
Det som faktisk er fakta her er at en person med ADHD føler 10000 gang mer enn en vanlig person uten diagnosen. vi har en tendens til både overanalysere å overtenke alle situasjoner i hverdagen.
For min egen del var jeg ett ekstremt sjenert barn når jeg var liten, pga det sosiale kan være en utfordring som går ut på kommunikasjon eller valg av ord.
Jeg er oftest flinkere til og skrive det jeg tenker enn jeg kan få ut med ord igjennom en samtale, fordi man overtenker og da kan ting komme feil ut,man er i ett følelsesregister hele tiden.

ADHD er kanskje din beste venn, men også din verste fiende. Følelsene går ikke og kontrollere, man kan si og gjøre ting uten og tenker over det først.
Min barndom var ikke alltids så enkel, mye fordi jeg var sjenert som sagt, men også fordi ADHD var så nytt og veldig få visste eller kunne mye om diagnosen jeg fikk som 6 åring.
Utfordringene kunne stå på rullebånd da jeg egentlig innså at jeg ikke er som alle andre, jeg var heldig som traff de personene der ute som hjalp meg.

Jeg kan dessverre ikke skru av følelsene mine, og fordi det bobler til tider inni hodet selv om dem rundt meg ikke ser eller merker det.
Mange av oss med ADHD blir ofte urolige og sinte i ubehagelige sosiale situasjoner. Da kan vi bryte ut i latter eller sinne, helt rart men det er dessverre bare sånn vi er.
Ofte kan jeg bare ikke kontrollere noen følelser. Jeg kan har dager der følelser er som en  busstur som aldri blir slutt. Jeg er sint, blid,sint blind, ,forelska, blid, sint og trøtt, og gjerne alt på samme tid.

Det som ofte går igjen er at jeg er ofte følsom,mange sier at gutter ikke viser følelser eller gråter. Men jeg kan si med hånda på hjerte si at jeg viser min frustrasjon eller sinne med noen tårer,og man kjenner bare at
hele kroppen roer ned 15 hakk til tross for hvor sint jeg kan være. Det samme kan komme frem ved problemstillinger der jeg som oftest bare er negativ eller ser problemer,men som oftest kan være enklere enn man tenker
i første omgang. Det vil jeg skrive om ved en senere anledning, fordi det handler jo om at følelser og tanker styrer mennesker på en måte som ikke kan forklares, men jeg er stolt av min diagnose og ville ikke vært foruten den, for den gjør meg spesiell på en veldig positiv måte. Så dere der ute som dømmer andre som sliter med sosial angst eller diagnosen ADHD,vær så snill gi personen en sjanse, det kan faktisk være en venn for livet du får.

 

«Når jeg blir glad ser jeg tusen stjerner, men når jeg blir trist knuser hjertet mitt i tusen biter. Når jeg blir sint, blir jeg så sint at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, men når jeg elsker så elsker jeg av hele mitt hjerte»

   Når venner akseptere deg som den du er, da har du venner for livet:                                                                                                                                                                                                          

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Setter pris på tilbakemeldinger, Legg igjen en kommentar eller lik innlegget :)

Ha en fin kveld folkens

Rutiner er ikke alltid like lett for oss med ADHD

Kategori: Uncategorized | 0 kommentarer » - Publiser lørdag 2. mars , 2019 kl. 18:28

Vi har alle den vennen som er litt svimmel og forvirret, vennen kommer gjerne for sent til avtaler eller viktige gjøremål.
Hvordan er det for oss med ADHD tro? Joda. det skal jeg fortelle i dette innlegget :)

 

Starten på dagen for alle starter selvfølgelig i sengen, gjerne med en vekkeklokke på telefonen som ringer 19 ganger, fordi man slumrer til siste øyeblikk. før man bråvåkner i panikk.
Da er det veldig lett og havne på etterskudd. En person med ADHD vil alltid være avhengig av gode rutiner for og fungere i hverdagen. Det kan være så enkelt som at man får i seg en god frokost på morgningen, jeg personlige har aldri vært flink med å spise frokost før jeg starter dagen. Mitt første måltid er gjerne 2-3 timer etter jeg har våknet, og da skriker selvfølgelig kroppen etter mat.
Men det har liksom alltid funket sånn for meg, uansett om jeg skal på jobb eller ut og dømme kamper som fotballdommer.

For meg med ADHD er Rutiner alfa og omega for en bedre hverdag, spesielt merker man livskvaliteten blir mye bedre.
For min del er søvn og avslapping er viktig i en travel hverdag.
Jeg er ett nattmenneske da jeg jobber som ordensvakt på kveldstid/Tidlig natt. Klokken kan fort bli 5-6 på morgningen før man er i seng.

Rutiner som kan gjenspeile person med ADHD:

1: Døgnrytme
2: Spise jevnlige måltider – maks 3-4 time
3:Få i seg nok næring
4: Fokusere på 1 ting av gangen.
5; Komme i tide på jobb.
6: Ikke bli distrahert av andre unødvendige ting
7: Faste dager til rengjøring.
8: Prøve å ha det ryddig rundt seg

9: Ikke sitte inne alene
10: Holde seg til avtaler/Tidspunkt

=

BEDRE LIVSKVALITET

 

 

 

 

Håper alle får en fin kveld :)

 

Kommenter gjerne i kommentarfeltet eller lik innlegget mitt :)

 

 

 

Hverdagen til en med ADHD

Kategori: Uncategorized | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 20. februar , 2019 kl. 12:28

Alle mennesker har en historie,alle har sine problemer i hverdagen sin.

Jeg har mine problemer som jeg må slite med vær eneste dag, problemer som ikke alltids vises for andre mennesker.
Noen dager kan jeg føle at alt bare er kjedelig og uinspirerende eller så kan andre dager være aktive og slitsomme.

Men HVA er det som gir meg energi til å stå på i mange timer på både jobb ellers fritidsaktiviteter?
Det spørsmålet er har jeg spurt meg selv altfor mange ganger. Men sannheten er det at ett menneske med ADHD kan
være noen av de smarteste og løsnings orienterte personene man kan finne her i verden.

En med ADHD kan virke «hyperaktiv» og plagsom, akkurat det ordet har jeg hørt altfor mange gang.
Jeg har hatt ADHD i 24 år nå, jeg fikk min diagnose når jeg var 6 år på Bodø Sykehus.
Den gang i tiden var hadde ADHD ett annet navn, nemlig MBD – Minimal Brain Dysfunction
Hadde foreldrene mine fått ett barn i Barnepsykiatrien eller var det bare og avskilte alt for denne lille gutten?

Svaret er nei, heller tvert imot.

Av å til ønsker vi bare at noen skal forstå hvor frustrerende det kan være med ADHD.
Vi må også prøve å fortelle hvordan dette kan føles, og av å til framstår det veldig rart,
fordi vi ikke tar oss tid til å forklare dette på en ryddig og forståelig måte.

Dermed blir vi alltid sett på som «problem» i samfunnet, ja det er kanskje dem der ute som faktisk
har fått litt problemer pga instanser som ikke har gjort jobben sin. Mange glemmer at det er mennesker dem jobber
med og det er trist å se at mange faller igjennom i systemet der ute.

For mitt vedkommende har jeg vært ekstremt heldig som har møtt de personene på min vei som jeg har møtt.
Jeg hadde ikke vært her i dag, hadde det ikke vært for sjefer som har bøyd strikken, prøvd å forstå min diagnose.

En ting som alltid rammer noen med ADHD er selvfølgelig ting man legger fra seg, om det er mobil, bankkort eller nøkler.
Så jeg for min del alltid lete etter disse tingene fordi jeg har kanskje mer system når jeg har det rotete enn når det er ryddig.
EN gang i fortia fant jeg mine nøkler i fryseren, etter flere dager leting. Jeg skulle bare lage middag :)

Angstlidelse er kanskje tabu å prate om, men jeg tar sjansen. Fordi jeg har en angstfølelse i meg når usikkerheten kommer
frem, er jeg ikke trygg på en arbeidsoppgave eller hvis man skal prate med noen ang noe ukjent blir ihvertfall jeg veldig nervøs
og ordene stokker seg.

Alle har sine hverdagsproblemer, alle har sin historie, dessverre er det få som tør å prate om det.

Kommenter gjerne i kommentarfeltet :) Sett pris på tilbakemeldinger

Ha en fin dag folkens :)

Lurer du på hvem jeg er?

Kategori: Uncategorized | 4 kommentarer » - Publiser tirsdag 19. februar , 2019 kl. 17:40

Mitt navn er Per Kristian, og har hatt min diagnose ADHD siden jeg var 6 år gammel.
Nå har jeg blitt hele 30 år, og lever med ADHD som voksen.

Jeg kommer fra en liten by i Nordland ved navn Narvik.
Her har jeg bekjempet kampen mot menneskene som rett å slett ikke ga meg noen sjanse og komme meg videre i livet.

Mitt mål er og fortelle mine historier – oppturer som nedturer. 
Kanskje jeg kan fortelle ting som andre opplever som veldig slitsomt eller kanskje man rett å slett bare kjenner seg igjen.

Min hverdag består av mange ting : Min kjære samboer Marion, ordensvakt jobben i Oslo, Fotballdømmingen min, og min ellers hverdagslige gjøremål.
Mye av dette vil komme frem i de neste innleggene som blir skrevet.

Ellers er jeg alltid åpen for spørsmål ang Diagnosen ADHD, og vil gjøre mitt ytterste for og besvare alle sammen.

Ha en ellers fin dag :)

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.