Framtiden virker lys til og med for meg:

Etter mange runder med meg selv har jeg endelig tatt avgjørelsen, jeg har tenkt å ta opp skolen igjen for å få fullført en utdanning. Mange vil kanskje påstå at jeg var lat og umoden i tiden på videregående, noe som jeg absolutt er helt enig i. Mange feilgrep har blitt gjort opp igjennom årene, hadde jeg bare hatt bedre fokus kunne jeg faktisk sittet med en studiekompetanse i hånda. Men neida, jeg var dessverre en skolelei, umoden drittunge når jeg gikk på allmennfaglig studieretning. Jeg har lenge ville blitt politi, men siden det er vanskeligheter med å få jobb,og tanken på å flytte bort fra Oslo ikke er ett samtaleemne, så har jeg funnet ut at jeg er nødt å ta tak i ting.

Jeg har nå stolt som jeg er endelig tenk å søke skole. Jeg har endelig funnet ut at jeg er nødt å ta tak i livet mitt på en helt annen måte enn å kun jobbe med sikkerhet og ordensvakt/vekter resten av livet. Valget har endt på at jeg skal ta en voksenopplæring plass for videregående skole for å få min studiekompetanse i boks. Dette blir tatt over 1 år og flere fag vil dukke opp i denne tiden, og utfordringene blir nok garantert og stå i kø for meg. Men allikevel er jeg forberedt og ikke minst motivert for å begi meg ut på skolebenken igjen. Tilbake til lesing, eksamener og prøver vil være den nye hverdagen for meg, så lurer sikkert veldig mange på om jeg blir å slutte som ordensvakt, da er svaret nei. Jobben som ordensvakt blir alltid å være en del av meg, og ønsker selvfølgelig å jobbe utenom skolen. 

Hva har egentlig fått meg til å søke på skole igjen? Joda, tiden i Oslo har vært knalltøff både økonomisk og det byr ofte på mange utfordringer. Men allikevel er jeg veldig klar på at husleien skal alltid betales, selv om det kan bli tøft videre i måneden. Jeg har lenge vurdert om skole er noe for meg, eller om jeg skulle videreutdanne meg innen sikkerhetsarbeidet, men sannheten her er dessverre at man vet aldri hva som kan skje på jobb. Plutselig får du en smell på jobben, og du blir borte og sykemeldt i lange perioder, noe som ikke er særlig gøy for en ellers aktiv kropp. Så en sikker jobb, en sikker hverdag frister veldig for meg når det kommer til å faktisk ta opp dette igjen. Så kan man diskutere om dette er smart, vil jeg klare å være nok fokusert for å nå mine mål? Dette er dessverre ingen som vet svaret på, men jeg vil gjøre mitt beste for å oppnå mine drømmer.

Det handler for det meste at man ikke må gi opp når ting blir tøft, å ikke minst det å komme se fremover i tid. Men så klart man jeg ta ett steg av gangen for å få studiekompetansen i boks. Jeg har lenge tenkt på hva jeg vil bli, hva skal jeg studere videre? Joda, tankene har gått frem å tilbake, alt fra politi til sosionom til barnevernspedagog. Og jeg kan med stolthet si at jeg har endt på det siste! Veien til å bli barnevernspedagog er lang, men jeg er nødt å starte en plass, for jeg har sett hvor urettferdig det systemet kan være. Jeg har ikke opplevd dette systemet da jeg har hatt en veldig trygg og fin oppvekst i en familie der begge foreldre har vært med hele veien. 

Så hva ønsker jeg og oppnå? Hva er mine mål?

Dette har jeg spurt meg selv masse også, ingen klare svar akkurat nå. Men jeg tror at jeg kan bidra med mine erfaringer når det kommer til adhd diagnosen og diverse utfordringer som kan ramme barn og unge i sin oppvekst. Ting kan være veldig vanskelig for dem som er i systemet, det å være en kasteball fra familie til familie må være veldig tøft, spesielt hvis dem har en diagnose eller en utfordring som ikke akkurat hjelper dem. Jeg lever for rettferdighet, og det er viktig for meg å kunne lytte og forstå barn og unge på hva dem egentlig føler og tenker, for det må være utrolig tøft å ha ett slikt liv. Så jeg ønsker og oppnå at jeg kan være en person som dem kan føle seg trygg på, og ikke minst stole på. Jeg vil hjelpe andre barn og unge som sliter, og mine mål går på å vite at man kan gjøre en forskjell for disse som er i systemet, samt vise respekt og følelser for disse når det virkelig står på. Så får vi se hvor jeg ender opp, men målet er en bachelor som barnevernspedagog, og man kan selvfølgelig ta en videre utdannelse i ledelse. For jeg brenner virkelig for å hjelpe andre mennesker i vanskelige situasjoner. Ja, jeg vil nok sikkert oppleve tøffe ting i denne jobben, men jeg har sett og hørt mye rart i min jobb som ordensvakt, så jeg er sikker på at det vil jeg klare å takle helt fint når det først brenner på broa.

Så kan man begynne å diskutere igjen, vil jeg takle det? vil jeg klare og oppnå mine mål?
dette vet dessverre ingen, men jeg vet med sikkerhet at når jeg virkelig går inn for en ting, så vil jeg gjøre det 999%.
Dette er noe jeg virkelig ønsker å jobbe med, og det er en helt grei årslønn i dette yrket som også kan være en viktig faktor for hvorfor jeg ønsker å jobbe med dette. Men det er så mye urettferdighet der ute, jeg ønsker rett å slett å gjøre en forskjell for at barn og unge skal få den oppveksten alle fortjener. Det sårer meg når jeg hører om barn og unge som blir utsatt for stygge ting i sine fosterfamilier,det å ikke bli sett på som en sønn eller datter fordi du ikke er av deres kjøtt og blod. Så det eneste jeg kan si: Ready or not, here i come! 

Dette var mine tanker om dette temaet, jeg ønsker å dele dette med dere godt folk. Fordi jeg vet at hos mange vil jeg få støtte og positive tilbakemeldinger rundt dette med utdanning. Vil med dette ønske alle en riktig fin uke videre, nyt sola og pass på hverandre.