Bloggnorge.com // Min Hverdag med ADHD
Start blogg

Min Hverdag med ADHD

ADHD er så mye mer enn 4 Bokstaver

5
mars 2021
Kategori: Uncategorized | 2 kommentarer » - kl. 17:54

Mental helse er dessverre altfor lite pratet om:

 

Dette innlegget vil bli skrevet med tanker, innrømmelser og refleksjon over mine utfordringer. Jeg vil samtidig prate om ting som er viktig å fortelle til dere der ute i den store verden. Jeg har det siste året havnet i en depresjon som er utrolig vanskelig å komme ut av, å jeg må kjempe en evig kamp vær eneste dag for å holde tankene mine i sjakk. Diagnosen ADHD har dessverre en utsatt del av diagnosen som handler om psykisk helse og hvordan man oppfører seg, eller hvordan livet kan bli snudd opp ned på hodet uten at man egentlig har en naturlig forklaring på det. Jeg vil komme med en innrømmelse som sitter langt inne for min del, for jeg har ikke overraskende nok slitt psykisk over en lengre periode, å det har vært destruktive tanker som går på alvorlige ting som selvmord og selvskading. Jeg har ingen tanker om hvordan jeg ville gjort det, men av å til møter jeg veggen å alt føles helt mørkt. 

Jeg har gått flere runder med meg selv den siste tiden, å har kommet frem til at jeg behøver faktisk hjelp for rett å slett komme meg videre i hverdagen. Jeg måtte innrømmet for meg selv at jeg faktisk trenger psykisk helsehjelp, å dette har sittet langt inne for min del så da ønsker jeg å fortelle at ting kanskje ikke har vært så bra, som det kanskje har vært. Mental helse og psykisk helse er dessverre et altfor tabubelagt tema, å det er vanskelig for min del å fortelle om situasjonen man helst skulle vært for uten. Jeg føler på ekstremt mye anger og frustrasjon over masse ting, det har gått så langt at jeg trenger noen som kan hjelpe meg videre. Livet føles til tider helt unyttig og man føler at vitsen med å leve er helt unødvendig, å det skremmer meg at jeg sitter med slike tanker til tider. Flere har sagt at jeg burde søke hjelp, flere har prøvd å få meg til å innse at noe ikke stemmer, men det nytter ikke hvis man ikke selv innrømmer for seg selv at ting er tøft og ekstremt vanskelig. 

Fokuset rundt mental helse har gått i perioder her i Norge, men synes helt ærlig at det prates altfor lite om det. Det blir på en måte hysjet litt ned fordi ting skal ikke handle om at man har problemer med det psykiske. Jeg har vært 2 gang selv på Psykiatrisk legevakt her i Oslo, kun fordi ting har vært tøft, å jeg har hatt behov å prate med noen som ikke dømmer deg, til tross for at man har problemer. Psykologer er det man kalle for hverdagshelter, det at dem bare sitter å lytte å kommer med råd på hva man kan gjøre for å komme videre. Så er det sikker mange der ute som tenker, ja nå er jeg kun ute etter oppmerksomhet med å skrive dette. Men der må jeg bare si at det handler om at jeg vil være ærlig om min situasjon, for jeg har hatt det tøffere enn hva folk kanskje skulle tro, å det er helt forferdelig å gå å tenke at jeg må gjøre å si ting på en måte sånn at dem skal bli fornøyd. Men av å til kan det faktisk bare være nok at noen lytter på tankene mine, noen ganger kan bare en klem vær til stor hjelp, men til syvende og sist vil jeg referere det til onkel p sin sang: Styggen på ryggen

Jeg tør å stå frem med dette, jeg tør å fortelle om at ting ikke er bra. Jeg føler en utrolig mestring med dette innlegget for å fortelle at ting kunne ha gått riktig ille, hadde jeg faktisk ikke blitt tatt seriøst. Det er så utrolig viktig å være ærlig om sine problemer, for til syvende og sist er jeg bare et menneske. Jeg har ikke vært snill med meg selv de siste 10 årene, jeg har jobbet altfor mye og tatt på meg ting selv om jeg har vært utslitt. Jeg sitter å på en følelse om at jeg ikke strekker til, at jeg ikke er bra nok for noen å at folk ser ned på meg fordi at jeg reflektere over min situasjon med diagnosen. En kommentar, eller et blikk kan forverre alt selv om man ikke snakker om det, å jeg føler at hvis jeg er i et forhold, for eksempel så er følelsen av å ikke strekke til eller være god nok sterk en tanke som går igjen, fordi jeg har det ikke bra med meg selv, å da ender det med at jeg krisemaksimerer ting og kommer ofte med unødvendige kommentarer eller reagerer på ting med sinne, frustrasjon når jeg innerst inne bare er utrolig trist og lei meg innvendig. Jeg kan nesten garanterer at den man kjenner som kanskje virker sterk eller stødig ikke nødvendigvis har det så bra. Dette snakker jeg om erfaring, å jeg har brukt jobben min som et skalkeskjul for at man har det helt jævlig bokstavelig talt. Man skal ikke spøke med den mentale helsen, man skal ikke bli sett ned på av andre fordi at man trør feil noen ganger, eller sier ting som kanskje ikke høres fornuftig ut i deres hode. 

Det jeg ønsker å oppnå med dette innlegget er ærlighet, men samtidig fortelle til dere som skal se ned på andre, at av å til så må man svelge kameler å heller spørre om personen egentlig har det bra. Det kan hjelpe mer enn dere faktisk aner.

 

Jeg vil også fortelle om et system hos det psykiske helsevernet som er helt på tryne, for har du bare en mild depresjon så får du faktisk ikke hjelp til å komme deg videre. Jeg har selv opplevd dette, å det er en utrolig vanskelig beskjed å takle på egenhånd men hva kan man gjøre? Jeg synes absolutt dette er en ting som burde vært tatt enda mer opp hos politikere, for systemet er så firkantet nå at enkelt personer får ikke hjelp fordi dem rett å slett i deres øyne ikke er syke nok. Men for den personen kan det bare handle om at man trenger små verktøy for å komme seg videre i hverdagen. Jeg fikk avslag, å fikk beskjed om at jeg hadde bare en mild depresjon å at ting ville gå seg til, for dem har ikke mulighet å hjelpe videre. Det endte med at jeg til slutt fikk destruktive tanker med tanker om å ta sitt eget liv til slutt, å heldigvis møtte jeg en fantastisk person på legevakten i Oslo, som henviste meg videre å neste dag sto et akutt team klar for å hjelpe meg videre. Føler meg utrolig heldig som får en ny sjanse, å det er ille at man må nesten skade seg selv før man faktisk får hjelp, å det er utrolig synd at dette er den store virkeligheten i det store bildet.

Hvis du sitter på destruktive tanker, å du føler at du ikke blir hørt. Så finnes det muligheter ved å oppsøke fastlege, legevakten eller ringe Mental Helse. Det er mennesker som er glade i deg, selv om det ikke føles ut som folk bryr seg å det kan være vanskelig å ta tak i det før det er for sent. Ring 116 123 eller legevakten på: 116 117

 

Annonser

Følelsen av mestring er kanskje nå av det vakreste som finnes

 

Denne gangen vil jeg ta opp temaet mestring, en ting vi med ADHD sjelden kjenner på. Men når man først får smaken på den herlige og gode følelsen som kiler i magen. Enten det er kjærlighet, følelsen av å gjøre noe rett eller rett å slett bare følelsen av å hjelpe andre mennesker. 

Jeg ønsker å fortelle hvordan mestring påvirker min hverdag, å hva jeg må gjøre for å føle på det. Nå er det snart 1 år siden Norge stengte ned på grunn av Covid-19, å det kan man trygt si har vært en berg og dalbane fra ville helvette for min del. Jeg har gått på mange smeller, men allikevel klart å komme med opp på den høye hesten igjen, å endelig venter jeg på ny utredning for min del. Dette føles ut som en stor mestring, å endelig kunne be om hjelp, for dette har vært en tanke jeg har hatt i alt for mange år, å jeg har fått tilbakemeldinger fra andre over lengre tid at dette er noe jeg burde gjøre. Lenge har jeg slitt med ukontrollerbar reaksjonsmønster, det at jeg sier ting jeg ikke mener og ting blir bare et eneste stort kaos. Så er det en ting jeg virkelig ser frem til, så er det å se frem til en ny hverdag, og kanskje mestringsfølelse på at jeg kan klare meg selv. Akkurat nå er det ganske tøft økonomisk PGA diverse årsaker, men Covid-19 har ikke akkurat vært en drømmesituasjon for min del, noe det mest sannsynlig ikke har vært for andre mennesker heller. Men jeg har hatt en periode hjemme i Narvik i mange måneder, men ferden gikk ned til Oslo igjen og det har vært en prosess med å starte å søke jobber for å komme seg ut i arbeidslivet igjen. For det er ingen hemmelighet at min jobb som ordensvakt har det ikke vært mye å gjøre på det siste året, å man har for det meste vært på dagpenger fra NAV. Jeg skal innrømme at jeg har fått hjelp til søknads skriving av en person som betyr utrolig mye for meg, å det har vært vanskelig å komme seg i gang, men at enkelte mennesker bare får deg i gang selv om det er vanskelig. 

 

Veien videre nå er at jeg skal på jobbintervju neste mandag, å da fikk jeg en følelse av mestring, en følelse av stolthet og takknemlighet og ikke minst en sjanse for å komme seg videre. Akkurat nå ligger jeg litt med brukket rygg, men som ordtaket sier: «Rome var ikke bygd på en dag», jeg vet at dette vil ta tid, det følelsen av å få en trygg hverdag å få en god økonomi samt få leie seg en egen leilighet der man kan trekke seg tilbake. Jeg har mange drømmer og jeg har mange ting som må fikses opp i, for er dessverre bare et menneske som har gjort sine feil, et menneske som har tatt ting for gitt og miste seg selv litt. Da er det viktig å finne frem hva som gir meg mestring her i hverdagen, å nå har jeg begynt å trene meg opp til ny dommersesong. En plass der jeg får masse mestring, det å kunne holde styr på 22 spillere som prøver å gjøre det dem kan for å sette deg ut som dommer, men allikevel er dette også en plass som Covid-19 har tatt sin del, å det gikk nesten ikke kamper i fjorårets sesong, så den mestringsfølelsen jeg kunne få der ble plutselig også borte. Usikkerheten har fått meg til å bli en person man ikke ønsker å være, jeg går rundt og føler meg sint og ubrukelig. 

 

Spørsmålet her blir jo om jeg kan få frem mestringsfølelsen igjen? Eller om jeg har havnet nede i en depresjon som aldri tar slutt?
Jeg ønsker å oppnå en sikker hverdag, og følelsen av å dra på jobb kommer til å bli en mestring når jeg har klart å fått meg en jobb, tjene penger, få betalt regninger og ikke minst få tilbake selvtillita som ligger knekt totalt. Alt føles bekmørkt akkurat nå, men jeg er sikker på at ting vil ordne seg etter hvert, selv om det ikke er lys i den berømte tunnelen enda. Følelsen av mestring er noe av det vakreste og deiligste som finnes, bare så synd at man sjelden føler på en sånn følelse nå til dags, da alt bare er nedturer. 

 

I mitt neste innlegg ønsker jeg å snakke litt mer om psykisk helse, for det snakkes kanskje altfor lite om det. Men vi kjenner alle som har problemer med psyken på en eller annen måte. Jeg gjør også det, jeg har kanskje bare ikke vært så åpen og ærlig om det. 

 

Det var alt for denne gang. Følg med gjerne på snapchat: Minhverdagadhd
Legg gjerne igjen en kommentar.
Ha en fin uke

 

Annonser

18
januar 2021
Kategori: VIktige Temaer | 0 kommentarer » - kl. 15:43

Etter flere år med medisin starter en ny og spennende tid:

Etter en lang tid der alt bare går i sirup rett å slett, har jeg tatt steget for å finne ut om hverdagen kan bli enda bedre.
Nå skal jeg endelig få vite om jeg faktisk har en lavere form for ADHD, eller om det faktisk er mer som ligger bak, og dette kan kan virke både skremmende og helt uvirkelig om dette faktisk stemmer. Jeg har gått i lang tid å følt meg som en zombie og medisinen har kanskje ikke like mye virkning i forhold til hva den har gjort tidligere. Hverdagen har blitt tøffere med tanke på Corona, men det er vel likt for alle sammen i denne vanskelige tiden. 

Jeg har lenge vurdert å finne ut om det faktisk er meg det er noe galt med, eller om det faktisk er på tide å skifte medisin fra Concerta 54 mg som jeg bruker nå til dags, å det vil være en ny mulighet for å finne ut hva som egentlig skjer med kroppen min, Jeg har hatt en periode der jeg sover veldig dårlig, å jeg går mer eller mindre rundt i halvsvime for så å ville sove masse. Tankene har faktisk også vært inne på om min tunge døgnrytme med mye nattarbeid og ubekvemme arbeidstider har gjort sin del for at jeg ikke fungerer 100%.

Nå skal jeg heldigvis inn på noe som heter DPS, å dem skal hjelpe meg for å få vekk diverse traumer man har opplevd, samtidig så man skal finne ut om jeg trenger en ny type medisin. Alle har godt av å prate med noen, å jeg ser egentlig bare positivt på den videre hverdagen jeg skal få. Men samtidig ønsker jeg å si at jeg er dessverre bare et menneske, å jeg har opplevd mine ting i barndommen i forhold til dårlig oppfølging og mobbing. Men nå som jeg har blitt voksen kjenner jeg litt på det at man ikke tok like mye tak på utdanning og fokuset på skolen, men samtidig prøvde dem å hjelpe, men allikevel fikk jeg ikke den oppfølgingen som trengtes. Jeg har en onkel unge i dag, så har fått samme diagnosen som meg, å hun får en fantastisk oppfølging i forhold til det jeg fikk. Hun får det tilbudet om å faktisk få lovt å avreagere og prate om følelser, selv om det sikkert kan virke skummelt for henne i så ung alder. Men hun har et øye for mattematikk, noe som ikke akkurat var min sterkeste side som barn. Men hun elsker tydeligvis tall og regning, som kanskje er den eneste i familien nesten som har likt. Så spørsmålet er hvorfor var ikke det like bra oppfølging når jeg var ung? 

Allikevel vil jeg fortelle min historie så godt det lar seg gjøre, men dessverre sitter jeg med en følelse av den tabubelagte diskusjonen rundt ADHD. Dessverre finnes det fortsatt mange fordommer rundt dette enda, å mange jeg har kjent oppgjennom årene forteller at jeg kanskje ikke har vært den letteste å være venn med, for dem visste aldri når jeg kunne få min raptuser. Når jeg går inn på dette, er det en ting som irriterer meg, å det er når folk sier: jaa, du har ADHD, ja det har jeg også litt av. Det blir nesten som å spytte på min diagnose, for det handler faktisk om en god del mer enn at man bare har litt ADHD.

Jeg vil anbefale å ta en tur inn på Spotify for å høre på meg og min gode venn Klæboe fra Harstad, vi har laget en Podcasten der vi ønsker å sette ting på spissen, men samtidig sette ting på agendaen. Podcasten heter ADHD-Kroken, å vi er 2 voksne karer som ønsker å prate om livet og vår utfordring i hverdagen med ADHD. Så denne anbefales på det sterkeste da vi har fokus på praten, men samtidig legger vi inn litt humor inn i det hele.

Der vil det også handle om min gode venn Klæboe som per dags dato har startet ny utredning etter mange år uten hell med medisin. Noe som kan være veldig spennende å høre på, men samtidig kan det være veldig lærerikt i forhold til hva man kanskje tenker om ADHD. Jeg har også lekt med tanken på å stå standup for å fortelle min historie på en morsom måte, for jeg har ingen problem med å drite meg litt ut for at andre skal få et annet syn på hva det egentlig handler om.

Endelig er det på tide å forlate Narvik for denne gang:

Etter å ha vært hjemme i CA 2 måneder, er det endelig på tide å sette turen mot Østlandet og hverdagen der nede. Det har faktisk vært utrolig godt å være hjemme, da jeg egentlig kjent litt på det at det faktisk er veldig greit hjemme i Narvik. Jeg kan ikke skryte av å ha gjort så mye, men allikevel har man hatt tid til å være samme gamle kjente og familie! Ikke minst mine 3 onkel gull som jeg elsker over alt på jord. Men for min del håper jeg at tiltakene rundt Corona kanskje begynner å roe seg litt, så min arbeidsplass faktisk åpner, så man kan ordne gode konsertopplevelser for alle gjestene som måtte dukke opp.

Savnet etter å få jobbe er stort, å det er vanvittig at en pandemi bare stopper hele den trygge hverdagen man en gang hadde. Men det positive i det hele er at man blir enda mer glad for de små tingene i hverdagen som kanskje ikke har så veldig mye betydning i den travle hverdagen man har i tigerstaden. Men følelsen av å sitte på flyet ned til Oslo nå er veldig god, for borte er bra, men som oftest er hjemme best, I denne tiden har alle mine planer og fastsatte datoer for foredrag blitt satt på vent, så da må man finne andre mulighet for å fortelle min historie og ikke minst mine utfordringer her i hverdagen, selv om dem kanskje ikke er dem største, da jeg egentlig har god kontroll på diagnosen.

Nå er det lenge siden jeg har skrevet et blogginnlegg fordi jeg rett å slett mistet litt inspirasjon for å fortsette, men har sagt til meg selv at 2021, skal bli året der jeg skal bli enda mer aktiv på bloggen. Jeg har også en snapchatkonto som jeg heller ikke har vært, så veldig aktiv på. Men den skal jeg ta i bruk enda mer, å holder på nå for å få være en del av Adhdguttene på snapchat, men dette er fortsatt litt jobb og en liten prosess for å få til. Snapchat navnet er: minhverdagadhd, å det hadde vært hyggelig om dere vil følge meg der også, for da får dere se enda mer fra min hverdag.

Til neste gang, så ønsker jeg alle samme en riktig fin dag. Ta vare på hverandre, husk å vask hendene og holde avstand. Setter pris på kommentarer og innspill på hva jeg skal skrive om eller om det er tema dere ønsker jeg skal skrive om. 

 

Annonser

9
juni 2020
Kategori: Uncategorized | 0 kommentarer » - kl. 20:18

Framtiden virker lys til og med for meg:

 

Etter mange runder med meg selv har jeg endelig tatt avgjørelsen, jeg har tenkt å ta opp skolen igjen for å få fullført en utdanning. Mange vil kanskje påstå at jeg var lat og umoden i tiden på videregående, noe som jeg absolutt er helt enig i. Mange feilgrep har blitt gjort opp igjennom årene, hadde jeg bare hatt bedre fokus kunne jeg faktisk sittet med en studiekompetanse i hånda. Men neida, jeg var dessverre en skolelei, umoden drittunge når jeg gikk på allmennfaglig studieretning. Jeg har lenge ville blitt politi, men siden det er vanskeligheter med å få jobb,og tanken på å flytte bort fra Oslo ikke er ett samtaleemne, så har jeg funnet ut at jeg er nødt å ta tak i ting.

 

Jeg har nå stolt som jeg er endelig tenk å søke skole. Jeg har endelig funnet ut at jeg er nødt å ta tak i livet mitt på en helt annen måte enn å kun jobbe med sikkerhet og ordensvakt/vekter resten av livet. Valget har endt på at jeg skal ta en voksenopplæring plass for videregående skole for å få min studiekompetanse i boks. Dette blir tatt over 1 år og flere fag vil dukke opp i denne tiden, og utfordringene blir nok garantert og stå i kø for meg. Men allikevel er jeg forberedt og ikke minst motivert for å begi meg ut på skolebenken igjen. Tilbake til lesing, eksamener og prøver vil være den nye hverdagen for meg, så lurer sikkert veldig mange på om jeg blir å slutte som ordensvakt, da er svaret nei. Jobben som ordensvakt blir alltid å være en del av meg, og ønsker selvfølgelig å jobbe utenom skolen. 

 

Hva har egentlig fått meg til å søke på skole igjen? Joda, tiden i Oslo har vært knalltøff både økonomisk og det byr ofte på mange utfordringer. Men allikevel er jeg veldig klar på at husleien skal alltid betales, selv om det kan bli tøft videre i måneden. Jeg har lenge vurdert om skole er noe for meg, eller om jeg skulle videreutdanne meg innen sikkerhetsarbeidet, men sannheten her er dessverre at man vet aldri hva som kan skje på jobb. Plutselig får du en smell på jobben, og du blir borte og sykemeldt i lange perioder, noe som ikke er særlig gøy for en ellers aktiv kropp. Så en sikker jobb, en sikker hverdag frister veldig for meg når det kommer til å faktisk ta opp dette igjen. Så kan man diskutere om dette er smart, vil jeg klare å være nok fokusert for å nå mine mål? Dette er dessverre ingen som vet svaret på, men jeg vil gjøre mitt beste for å oppnå mine drømmer.

 

Det handler for det meste at man ikke må gi opp når ting blir tøft, å ikke minst det å komme se fremover i tid. Men så klart man jeg ta ett steg av gangen for å få studiekompetansen i boks. Jeg har lenge tenkt på hva jeg vil bli, hva skal jeg studere videre? Joda, tankene har gått frem å tilbake, alt fra politi til sosionom til barnevernspedagog. Og jeg kan med stolthet si at jeg har endt på det siste! Veien til å bli barnevernspedagog er lang, men jeg er nødt å starte en plass, for jeg har sett hvor urettferdig det systemet kan være. Jeg har ikke opplevd dette systemet da jeg har hatt en veldig trygg og fin oppvekst i en familie der begge foreldre har vært med hele veien. 

 

Så hva ønsker jeg og oppnå? Hva er mine mål?

 

Dette har jeg spurt meg selv masse også, ingen klare svar akkurat nå. Men jeg tror at jeg kan bidra med mine erfaringer når det kommer til adhd diagnosen og diverse utfordringer som kan ramme barn og unge i sin oppvekst. Ting kan være veldig vanskelig for dem som er i systemet, det å være en kasteball fra familie til familie må være veldig tøft, spesielt hvis dem har en diagnose eller en utfordring som ikke akkurat hjelper dem. Jeg lever for rettferdighet, og det er viktig for meg å kunne lytte og forstå barn og unge på hva dem egentlig føler og tenker, for det må være utrolig tøft å ha ett slikt liv. Så jeg ønsker og oppnå at jeg kan være en person som dem kan føle seg trygg på, og ikke minst stole på. Jeg vil hjelpe andre barn og unge som sliter, og mine mål går på å vite at man kan gjøre en forskjell for disse som er i systemet, samt vise respekt og følelser for disse når det virkelig står på. Så får vi se hvor jeg ender opp, men målet er en bachelor som barnevernspedagog, og man kan selvfølgelig ta en videre utdannelse i ledelse. For jeg brenner virkelig for å hjelpe andre mennesker i vanskelige situasjoner. Ja, jeg vil nok sikkert oppleve tøffe ting i denne jobben, men jeg har sett og hørt mye rart i min jobb som ordensvakt, så jeg er sikker på at det vil jeg klare å takle helt fint når det først brenner på broa.

 

 

Så kan man begynne å diskutere igjen, vil jeg takle det? vil jeg klare og oppnå mine mål?
dette vet dessverre ingen, men jeg vet med sikkerhet at når jeg virkelig går inn for en ting, så vil jeg gjøre det 999%.
Dette er noe jeg virkelig ønsker å jobbe med, og det er en helt grei årslønn i dette yrket som også kan være en viktig faktor for hvorfor jeg ønsker å jobbe med dette. Men det er så mye urettferdighet der ute, jeg ønsker rett å slett å gjøre en forskjell for at barn og unge skal få den oppveksten alle fortjener. Det sårer meg når jeg hører om barn og unge som blir utsatt for stygge ting i sine fosterfamilier,det å ikke bli sett på som en sønn eller datter fordi du ikke er av deres kjøtt og blod. Så det eneste jeg kan si: Ready or not, here i come! 

 

 

Dette var mine tanker om dette temaet, jeg ønsker å dele dette med dere godt folk. Fordi jeg vet at hos mange vil jeg få støtte og positive tilbakemeldinger rundt dette med utdanning. Vil med dette ønske alle en riktig fin uke videre, nyt sola og pass på hverandre.

 

 

 

Hvem hadde trodd at følelser kan bringe kaos i hverdagen til en person:

Denne gang velger jeg og skrive om følelser, det store temaet som vi alle mennesker føler eller kjenner på opptil flere gang om dagen. Hvem kunne trodd at følelser kan styre enn person så til grader, og det kan ødelegge mye mer enn man aner. Jeg velger og forteller om mine utfordringer med dette fordi det er en stor del av å ha ADHD.

Jeg skrev lenger opp at jeg er en følelsesperson. Følelser kan skape splid på veldig mange områder, både blant familie, venner og ikke minst kjærligheten. Det er ingenting som er så vondt som å oppleve en nedtur i livet sitt, men det viktigste er å gå med ett hevet hode og gå videre. Jeg er en ekstremt stor følelseperson, å jeg opplever følelser på en helt annen måte enn den vanlige personen i gata,men der er ikke lett å skille sine følelser når dem blir så sterke at hele kroppen skjelver. Da må man rett å slett sette seg ned og skille ut det negative fra det positive. Jeg bruker en metode som funker ganske bra for meg, nemlig det å skrive ned mine dårlige tanker/følelser. Ikke bare fordi kroppen og hodet reagerer på en helt annen måte enn en vanlig person, men fordi dette hjelper meg til å holde motet oppe for å gå med hode hevet neste dag,men det er ingen negativ ting og vise følelser enten med latter eller at jeg rett å slett bare gråter. For tro det eller ei, det funker faktisk å få grått litt av å til, å alle har godt av å gjøre det en gang i blant. Mine store utfordringer er jo så klart at når jeg blir glad i noen, så blir jeg så glad at hele kroppen er i lykkerus og ingenting kan ødelegge den gode følelsen jeg har innvendig. Men så kommer det jo selvfølgelig til ett punkt der man kanskje tviler på sine valg og følelser, å da er det viktig å ikke starte å overanalysere for da blir man bare kjemperar.

Dette er mine opplevelser over det hele:

1: Når jeg blir glad i noen, så går jeg all-in og ser meg ikke tilbake, da kan ting gjerne gå galt.

2: Når jeg er glad, så er jeg så glad at kroppen er i lykkerus

3: Når jeg er sint, raser hele verden sammen, ingenting kan hjelpe meg tiltross for at det kan være en liten bagatell som raser det hele.

4: Når jeg er trist, er jeg så lei meg at alt bare er dritt.

5: Når man føler mestring følelse er det kanskje den følelsen som er aller deiligste og fantastisk.

6: Når jeg tuller og erter er det en ting som betyr at jeg liker deg, å du betyr noe i mine øyner.

7: Når jeg er redd, er jeg så redd og usikker på hva som egentlig kommer til å skje.

8: Når jeg har dårlig samvittighet ønsker jeg bare å rette opp i ting, for innerst inne vil jeg bare alle godt. Selv om jeg kan høres ut som verdens største sutre unge.

 

Følelser er en merkelig ting, det kan skape masse unødvendige situasjoner man helst kunne vært for uten. Jeg har en tendens til kanskje å snakke før jeg tenker, å det som høres gøy ut i mitt hode er kanskje ikke like gøy for den personen man sier det til, å der har jeg dessverre brent meg altfor mye.
Når man gjerne sier noe feil, og gjerne ønsker å rette opp i det får jeg en helt sinnssyk følelse av dårlig samvittighet, å jeg kjemper tro det eller ei helt til det ikke er mye å kjempe for lenger. Mange gang har jeg tenkt selv at nå går jeg for langt, tiltross for at ting kanskje bare er godt ment. Så er det store spørsmålet hva man kan gjøre for å avverge dette? Der er det dessverre ingen fasit, for jeg vet ikke helt selv hva som skjer videre.

Noen ganger føler jeg at livet bare er likegyldig,det betyr ikke at jeg har lyst å gjøre noe dumt, men at man heller tar lærdom og blir sterkere av det. Når jeg sier unnskyld eller beklager for noe, så føler jeg meg så liten og ting er vanskelig når jeg først må legge meg paddeflat for noe. For da har jeg virkelig innsett at det jeg har gjort ikke er bra.

Jeg har lenge vurdert å gjøre noe gøy ut av mine følelser, for jeg kan ha så mye ord og tanker som kommer ut i helt feil form for ord til visse anledninger. Heldigvis vet jeg at når man er ett menneske vil ting føles rart, man vil en gang føle seg såret og nedbrutt for noe som har skjedd, men vet du hva verden går faktisk videre uansett hvor ille ting kan være. Jeg for min del gidder ikke å være en person jeg ikke er, å jeg kan ha mange påfunn iløpet av en dag. Følelsesregisteret mitt kan være en jævla berg og dalbane, å en dag kan jeg ha det helt fantastisk mens neste dag bare er dritt.

Hvorfor valgte jeg og skrive om dette? Jo fordi dette er ett tema alle mennesker føler uansett om dem har ADHD eller ikke har noe diagnoser i hverdagen. Det å sette ord på ting har plutselig blitt en viktig ting for meg, å kunne leve med at man faktisk skaper seg fiender og uvenner iløpet av livet. Jeg kan kanskje være krass og masete eller blande meg opp i ting som jeg absolutt ikke har noe med, men det er bare ment godt fra min side.

Det viktigste når man har det dritt er å ikke legge seg ned i sengen og sperre seg inne. Da er det bedre at man tar seg en tur ut, være med venner eller rett å slett drar alene ut i skog og mark. Da får jeg løsnet litt på mine tanker og utfordringer, for tro meg dem vil komme fortere enn du selv aner. Å da er det viktig og ikke sitte med skjegget i postkassa å føle synd på seg selv, for det vil gjøre ting mye verre. Man må kunne speile situasjonene på en måte som at man selv skjønner at her har du tulla det litt til for deg selv, men vet du hva det vil gå over før eller siden.

 

Budskapet mitt er ihvertfall at uansett hvor dårlig eller bra det går, så vil livet gå sin gang uansett hvor bra eller ille det er.

 

 

Takk for at dere tar dere tid til å lese, å legg gjerne en kommentar igjen :)

Ha en fin dag :)

 

14
mai 2020
Kategori: Uncategorized | 0 kommentarer » - kl. 12:31

Hverdagen ble en utfordring for 8 uker siden:

 

Hverdagen ble plutselig snudd helt på hodet for hele verden. 11 Mars kom den kjedelige meldingen at myndighetene hadde stengt samtlige kulturvirksomheter rundt om i Norges land. Det betydde at jeg ble permittert med øyeblikkelig virkning, og da sto jeg der helt uten mulighet eller anledning til å kunne gjøre noe som helst. Jobben som var blitt revet vekk fra meg på sekunder, fotballdømmingen som jeg elsker ble revet bort og den trygge hverdagen ble helt plutselig bare borte. 

Det var først da man så hvor flink og omtenksom det norske folk egentlig er, og kjærlighet og omsorg ble satt høyt i den nye hverdagen som bare kom helt plutselig for alle sammen. For min del har det vært 2 veldig lange måneder, og lengre skal det dessverre bli. Min arbeidsplass på Rockefeller/Sentrum Scene eller John Dee er kanskje blant de siste som kommer til å bli åpnet her til lands, og det gjør sånn at man havner i en økonomisk situasjon som er uheldig, å man er nødt for å jobbe enda mer med både psyke og humøret. Nå må man plutselig søke etter dagpenger, for å få betalt husleien og får å ha mat på bordet.  

Man ble plutselig nødt å ta nye forhåndsregler, vaske hender ofte, holde 1-2 meters avstand og holde seg vekk fra store folkemengder. Norge hadde plutselig fått den største nedstengningen siden krigens slutt, folk fikk beskjed og holde seg hjemme å ikke oppsøke store folkemengder eller offentlige plasser. Men dette vet jo selvfølgelig alle sammen, å jeg skal ikke gjenfortelle hva som skjedde under nedstengningen. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva har vært mine utfordringer under denne pandemien:

Jeg har jobbet knallhardt for under hele denne perioden der jeg ikke har hatt noe jobb eller fritidsaktivitet og gå til. Rutinene ble plutselig revet ut av hendene mine, og humøret har fått seg en kraftig støkk disse månedene. Drøyt 3 uker ble jeg syk, og etter å ha vært sengeliggende i 2 uker hjemme, ble jeg innlagt på Ullevaal sykehus på isolat med en bakteriell lungebetennelse, jeg ble også testet for covid-19, men heldigvis testet jeg negativt på den. Jeg ble kjørt til sykehus i ambulanse etter at jeg var på bydelshuset på Lambertseter, og der ble jeg haste innlagt av legen der. Jeg fikk ligge 2 dager uten strøm på telefon eller mulighet for å få kontaktet noen. Jeg hadde de samme klærne på meg 4 dager på rad, siden jeg ikke fikk mulighet å hente noe klær før ambulansen hentet meg. Jeg skal innrømme at jeg våknet på natten når jeg fikk antibiotika av at jeg snakket med meg selv og svarte meg selv, var jeg på tur å få ett nervesammenbrudd? Var det nå den psykiske tilstanden skulle svikte meg totalt på toppen av det hele? 

Det viste seg bare at jeg var veldig syk, jeg fikk en bakteriell lungebetennelse etter en streptokokk betennelse i halsen som jeg ikke hadde fått medisin for i tide, samt på toppen av det hele fikk en barnesykdom ved navn: Skarlagensfeber. Lite visste jeg egentlig at jeg var så syk som jeg egentlig var når jeg kom til Ullevaal den dagen, jeg ble trillet inn rett inn på ett isolat rom der jeg ble liggende i 6 timer og mye av tiden ble kun venting i senga. Jeg ble som en nålepute etter alle prøvene dem tok på meg for å finne ut hva som feilet meg. Jeg ble så trillet opp på infeksjonsavdelingen der jeg skulle få ligge i 4 dager på isolat, følte nesten som ett hotell. Jeg fikk egen seng, egen tv, eget rom , eget bad, og roomservice når jeg ønsket noe. Det var bare å si at det ville jeg ha og spise , det vil jeg ha og drikke så kom den glad og fornøyd med mat og drikke til meg. Jeg fikk den hjelpen jeg trengte, tiltross for at det holdt seriøst på å klikke for meg til tider, så er jeg veldig takknemlig og ydmyk for dem som står midt i Coronahelvette på sykehusene. Så takk for den gode innsatsen dere gjør, den er uvurdelig.

Nedenfor ser dere ett knippebilder fra mitt hotellbesøk på Ullevaal Sykehus:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Her er samme dag som jeg ble innlagt

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mitt Hotellrom/Hjemmekontor på Ullevaal Sykehus:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Roomservice var ganske greit:

 

Jeg dro uken etter på en 3 ukers lang rehab ferie hjem til Mamma & Pappa for å ble feitet opp. Jeg hadde mistet mye vekt på disse 3 ukene, så var nødt å få i meg flere måltider per dag. Der er ikke så mye å fortell fra min tur til Narvik bortsett fra at jeg fikk sett mine 3 små gode onkelgull disse 3 ukene. 

 

Alt blir bra sier dem, jeg tror denne pandemien kan ta tid og jeg kommer nok ikke tilbake til hverdagen med det første. Men jeg ønsker alle en riktig god dag videre, og en fin 17. mai feiring.

Legg gjerne igjen en liten kommentar :) 

Dette innlegget blir å handle om baksnakking og hva det kan gjøre med den personen det gjelder.

 

 

Høsten banker på døren, de første månedene på skolen har blitt fullført for dem som har den hverdagen. Likevel hører man stadig om folk som blir baksnakket, enten det er media som blåser opp en sak eller rett å slett bare mennesker i ditt nærområde. For min del har jeg sett meg lei på andres meninger, det sårer vær gang man får høre negativitet av andre. Hvorfor skal det bestandig være andre som skal ha meninger på hva man gjør og ikke gjør? Har dere faktisk ikke bedre ting å gjøre enn å snakke ned andre mennesker?

 

Jeg har fant ut tidligere i år at jeg ville starte denne bloggen, litt for å få reflektert over ting jeg har opplevd opp igjennom årene. Men så er det bestandig noen som skal ha mening om alt man gjør og foretar seg. Jeg ble født i Narvik(Nordland) en liten by der de fleste vet hvem hverandre er, og der var det berømte rykte by mentaliteten, det beste som har skjedd meg var faktisk å få flytte ned til Oslo for å få være meg selv. Her er det ingen som dømmer deg for den personen du er, men likevel hører man små stikk fra hjemplassen sin hele tiden. Jeg bryr meg dessverre fint lite om disse tilbakemeldingene selv om det sitter dypt inne hos meg.

 

Jeg vil gjerne være ærlig om tingene som har skjedd den siste tiden, jeg har fått en tilleggs diagnose med navn: PTSD – Posttraumatisk stresssyndrom. Dette har kommet av utallige timer der jeg har blitt mobbet som barn/ungdom, det har kommet fordi folk rett å slett skulle ha meninger om alt man gjorde. Man virker kanskje som en  supersterk person, men innvendig briste følelsene. det blir små arr som aldri blir borte. Mobbingen har satt sitt preg på hvordan jeg er som person, mildt sagt kanskje en veldig usikker person som sjelden tørr å gjøre så veldig mye ut av meg selv. Bortsett fra jobben, og fotballdømmingen der jeg tar den berømte masken på meg,da får jeg endelig mestring følelse for det man gjør, å det er sjelden at jeg føler en slik følelse. 

 

Spørsmålet mitt som jeg har spurt meg i mange år er, hvordan skulle jeg ta tak i denne situasjonen? Hvordan skulle jeg jobbe med dette uten å ta kontakt med noen? Svaret her er helt enkelt, jeg får endelig hjelp for å få avsluttet en del kapittel. For å faktisk bli en mer sikker person som ikke alltid tenker det verste om alle mennesker. Det er en form for forsvars modus når jeg tenker og analyserer alt hele tiden, det er bra slitsomt å tenke at hva tenker folk om deg, hva om jeg gir feil inntrykk, hva om jeg ikke strekker til. Jeg vil være åpen og ærlig om dette så kanskje det blir vist litt mer forståelse før man roper ut all slags mulig dritt uten at dere tenker over at det kan såre. 

 

Jeg har fått ett motto det siste året: Vær slik mot andre, som du vil at andre skal være mot deg.
Det har funket veldig bra her nede i Oslo, jeg kan heller bidra med min kunnskap på jobben, bidra med kunnskap i fotballdømmingen til yngre dommere. Men likevel når dagen er omme, så ligger jeg langt nede. Det er utrolig slitsomt å måtte strekke til hele tiden, det og ikke kunne være meg selv fordi andre har kommentarer eller meninger om deg. Jeg er blitt 30 år, men fortiden tærer virkelig på hverdagen min. 

 

Jeg har en følelse der jeg må være en perfeksjonist til en vær anledning, det å måtte forsvare seg selv hele tiden. Psykisk helse er ingen spøk, det er ingen lek men likevel leker enkelte mennesker med ilden med kommentarene sine. Så jeg har en oppfordring på godt nordnorsk:

TA DÅKKER FØRR HÆLVETTE SAMMEN!!!!!!

 

Jeg har hatt en pause fra bloggen pga min psykiske helse, jeg er stolt over det jeg skriver om, jeg er stolt over at jeg tør å være ærlig om mine problemer, og jeg er stolt av den personen jeg er. INGEN kan ta fra meg gleden ved å dele min hverdag med dere! Jeg sitter for meg selv når jeg skriver å tenker: Det var godt å få sagt ifra om at dette faktisk ikke er greit, og jeg lar aldri dere negative nettroll ødelegge for meg. Jeg skal vinne dette, jeg skal bekjempe mine problemer uten at jeg skal høre på alt som jeg må gjøre annerledes. For er det en ting jeg har lært, så er det at annerledes er bra og svært etterlengta i samfunnet. 

 

Takk til alle dere som gir meg noe positivt, takk til alle dere som faktisk leser denne bloggen. Dere gjør slik at jeg får lyst til å jobbe enda hardere for å dele min erfaringer med dere.

 

Ha en god helg :)

 

Jeg har alltid hatt en utrolig fantasi som gjorde det enklere for meg som barn.

 

Vi alle har hatt en barne tv-helt eller sett opp til menneskene på tv skjermen. Jeg hadde problemer med å skille mellom virkelighet og fantasi flere gang enn man egentlig kan tenke seg.
Jeg kunne sitte å se på Macgyver, han fikk jo til å lage bomber eller våpen med en pakke tyggegummi og gummistrekk, å jeg smart som jeg var ville selvfølgelig redde verden på samme måte som han gjorde i tv-serien-
Og fantasien sto det virkelig ikke på, jeg lekte sykkelpoliti på samme måte som i tv-serien Pacific Blue å jeg rant nedover bakken for å fange skurkene som selvfølgelig ikke fantes. Men i min fantasi var det helt virkelig, til tross for at jeg kun lekte helt alene i skogen som var like ved huset vårt hjemme i Narvik. Jeg hoppet på sykkelen, slengte med ned på bakken å løp etter skurkene som at det var det siste jeg skulle gjøre her i livet, så det skulle ikke stå på fantasien som man hadde. Hadde jeg sett ett barn i dag holde på så måte som meg, hadde jeg trodd at det måtte være noe alvorlig galt med det barnet, for det jeg drev med var ikke akkurat normal oppførsel uansett hva dere måtte tenke om dette. Jeg og 3 kompiser lekte f.eks S.W.A.T, og utstyrte oss med lekerifler og masse utstyr som man ofte trenger på en operasjon ute i felten, vi teipet små lommelykter på for å kunne se inn i vinduene til alle vi passerte, vi snek oss i mellom hagene på vår ferd for å fullføre oppdraget som vi hadde selv laget. Det ble tatt super seriøst for oss barna, mens hadde vi blitt oppdaget kunne vi skapt redsel hvis noen hadde sett oss, men vi snek oss sakte men sikkert frem til målet å gjemte oss for biler og forbipasserende fotgjengere. Vi hoppet over store murer, snek oss mellom busker og kratt, å snek oss sakte men sikkert forbi vært eneste vindu på ferden. Den fantasien vi hadde var ekstrem, vi hadde ingen problemer med å være timevis ute i skogen for å leke, enten vi lekte krig, politi & røver eller rett å slett bare bygde hytter i skogen på i store grantrær. Dagens barn har dessverre ikke samme fantasien som jeg hadde når jeg var liten, man hadde verken barne-tv dagen lang, kun kl 18:00 på NRK, tv-spill eller Internett. Vi hadde ikke så mye som en mobiltelefon engang, så vi var nødt til å finne på ting helt av oss selv. Vi dro ut tidlig å kom hjem på kvelden igjen, hos noen andre kompiser lånte vi ett filmkamera også laget vi vår egen historie som man filmet også så vi på den å lo av det etterpå, det var rett å slett greit for meg å kunne være ute i friluft å leke og aktivisere meg selv. Ipad hadde jeg heller ikke, å skulle jeg se film måtte jeg se på VHS kassetter, da var favoritten min Olsenbanden som muligens ikke var lurt for meg å se fordi jeg tok mye etter dem også. 

 

 

 

 

Pacific Blue
Sykkelpolitiet fra slutten av 90 tallet til begynnelsen på 2000 tallet

Vi har nå alle vært jævelunge forhåpentligvis:

Jeg hadde dessverre lett for å ta etter andre, men en ting som jeg alltid holdt meg unna var snus og røyk. Eller det vil si at når jeg startet på videregående så startet jeg å snuse, å snuste i nesten 10 år før jeg sluttet for nesten ett år siden. Jeg har dessverre vært en skikkelig» jævelunge» som vi sier oppi nordland, jeg fant på så mye rart å det var ikke alltid at det var like kult eller gøy for dem som var rundt meg. Jeg eide ingen form for impulskontroll som barn, som f.eks jeg var 3 år å løp RETT i ett betongbord å nesen rammeskeiv, men rar som jeg var lo jeg litt å løp videre. Den dag i dag har jeg en veldig skeiv nese, vær gang jeg er forkjølt føles det ut som jeg er på siste puste drag i nesen, da det er mest sannsynlig knekt litt brusk i nesen min.

 

Når det kommer til impulskontroll hadde jeg nok svært lite mellom øra til tider, å det hjalp ikke at jeg skulle gjøre all faenskap tegneseriefiguren Dennis gjorde i tegnefilmen, å klart når jeg prøvde å gjøre nøyaktig det samme som Dennis, så innså jeg vel ikke at det var fullstendig galt. Det endte med at foreldrene mine måtte gjemme Dennis tegnefilmen og alle filmer som hadde ting som jeg kunne finne på å gjøre som ikke var lovt.  
Jeg innser i voksen alder at det bare var helt idiotisk å gjøre sånne ting, men at i min fantastiske fantasiverden var jeg ustoppelig, så når jeg ikke fikk gjøre faenskap hjemme, så gikk jeg heller oppi skogen å lekte litt der, klatret i de største trærne jeg fant å impulskontrollen min stoppet aldri opp før jeg mer eller mindre gikk på tryne ned fra trærne i en sjelden hoppkarakter i 20 i stil. Eller så hoppe jeg på sykkelen, veldig ofte ramlet jeg av sykkelen gjerne i salto. Jeg løp sjelden hjem for å gråte, fordi jeg visste at jeg ikke fikk nå medlidenhet der i gården, så klart hvis jeg skadet meg veldig alvorlig ga dem meg trøst, men som oftest beit jeg tennerne sammen å klatra opp på sykkelsetet eller opp i høyere trær selv om alt tilsa at jeg bare skulle holde meg nede på bakkenivå.

Nedenfor kan du se utspekulerte Dennis, nettopp sånn var jeg også:

 

 

Her kan dere se hva jeg mener med Dennis :)

 

Jeg skulle ikke vært foruten alle tingen jeg pønsket på, å i voksen alder sitter jeg egentlig bare å ler av hvor teit man egentlig har vært!

 

Kanskje noen av dere kjenner dere selv igjen? Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet :)
Ha en fin kveld videre :)

 

 

Hverdagen kan være ganske tøff, men samtidig er det kanskje ikke like enkelt for dem nærmeste og kjæreste man lever sammen med.Jeg har hatt ADHD-diagnosen siden jeg var ca 6 år gammel,så man er dessverre ikke en enkel person å leve sammen med. I dette innlegget vil jeg legge frem diverse utfordringer jeg og min kjære samboer Marion har i hverdagen på Lambertseter i Oslo. 

 

Hverdagen kan være en prøvelse for forholdet, men allikevel uansett hvor plagsom eller hvor irriterende jeg kan være, så finner bestandig ut av ting gjennom god kommunikasjon. Vår sterke styrke er nettopp det at vi begge er to utrolige sterke personligheter som bare barker sammen i opphetede diskusjoner/uenigheter som skaper rett å slett en veldig dårlig aroma rundt i leiligheten. Alle parforhold har dessverre disse diskusjonene som ofte kan ødelegge følelsene som man har for den personen. Jeg er nok ikke en enkel person å ha med å gjøre enkelte dager, for jeg har skrevet om alle følelsene mine som buldrer i kroppen vært eneste minutt som bare kommer ut på helt feil måte,enten med beskyldninger eller bare humøret mitt som bare er helt nede i bunnen. Jeg har alltid hatt problemer med at alle dem negative følelsene mine bare fyller seg mer og mer opp for det tilslutt bare renner fullstendig over til ett kaos av kortslutning som skjer i hodet mitt, det bare sier pang uten at jeg selv egentlig er obs på hva som egentlig skjer med meg selv. Heldigvis har ikke min samboer blitt skremt av at jeg mister hodet av å til, hun viser faktisk at hun bryr seg etter at jeg kanskje bare braser ut i tårer fordi jeg selv ikke helt vet hva som skjedde. Vi har hatt våre fighter i verbal form, hun er født og oppvokst i Bergen, og jeg storkjefta nordlending fra Narvik, både Bergenserne og Narvikfolk er kjent for å ha sterke meninger om ting og ingen av oss er interessert i å tape en diskusjon på noen helst måte.Men allikevel ender vi opp med å diskutere så fjærene fyker veg mellom, av å til glemmer vi faktisk hva vi faktisk krangler om å ender med å le begge to fordi vi innser hvor teit man egentlig er som bruker unødvendig energi på å diskutere og krangle om ting som man rett å slett bare kan være enig om å være uenig. 

 

 MEG OG MARION feiret 17,mai hjemme hos svigermor i Bergen by.

 

Nå har tror selvfølgelig dere at vi bare krangler, men det er langt fra sannheten, vi har ett fint samboerforhold. Nå vil jeg fortelle om vår hverdag sammen slik at det blir en hyggeligere lesning:

 

Vi har det ganske hyggelig sammen vær eneste dag, men kanskje man bare slenger fakta på bordet, spiser jeg ikke, duger jeg ikke = Sinnataggen Per Kristian.
Som min samboer sier så er vi i en litt spesiell situasjon som jeg skal fortelle om nå, Jeg møtte denne fantastiske jenta på Sjekkeappen Tinder i juli ifjor, jeg var på tur til Bergen for å holde foredrag å matchet med en ren tilfeldighet, hun sveipet feil på en Superlike som jeg hadde gjort til hun,vi holdt kontakten gjennom Snapchat gjennom hele Norway Cup uken å jeg hadde tenkt å bestille hotellrom den siste natta i Oslo pga jeg var lei av å ligge i en forferdelig feltseng på Brannfjell Skole gjennom en hel uke. Men så sa Marion at jeg kunne komme til henne å sove hos henne, dette var selvfølgelig bare ment som en vennlig tanke fra hennes side.

Jeg møtte da opp hos henne på Lørdagsettermiddag å det første hun tenkte var: Han var veldig høy, vi pratet uten stopp uten at det ble klein stillhet fra noen av oss, Hun fortalte da at hun var sykemeldt fordi hun var utsatt for en hjernerystelse på jobben, å at hun hadde dårlig helse uten at jeg egentlig så ned på henne av den grunnen. Vi ble enige om at vi dro til Majorstuen og Colosseum kino for å se den nye Mamma Mia  filmen, hun virket jo helt forvirret og men samtidig veldig sjarmerende å søt selv om hun ikke hadde det så bra. Vi kom hjem å gjorde oss klar for å sove, hun sa jeg kunne sove hvor jeg ville, men jeg følte at jeg ikke ville trenge meg på henne etter første date, så jeg bestemte meg for å sove på sofaen. Det som er litt gøy i det hele er at hun verken husker første date eller noe fra besøket mitt første gang, men i ettertid har jeg sett hun har knipset ett bildet der jeg går bort til t-banen på tur hjem til Nordnorge, hun skulle jo selvfølgelig ikke se meg igjen trudde hun.

 

Men jeg ønsket likevel å holde kontakten med henne å vi skrev å skrev på Snapchat som om vi skulle kjent hverandre i flere år allerede. Hun kom til Narvik å besøkte meg, å jeg dro til Oslo for å besøke henne. EN dag ga hun meg ett ultimatum fordi hun ønsket ikke ett forhold med noen som bodde så langt unna henne, så jeg bestemte meg da for å flytte inn til Marion i Desember måned ifjor, å siden har vi vært samboere. Jeg kom meg ut av den berømte Komfort sonen, og fikk starte helt på nytt igjen føltes det, Marion sliter dessverre med denne hodeskaden ennå, å helsen hennes er opp og ned, jeg sliter veldig med å akseptere at jeg må ta i ett ekstra tak, men innerst inne vil jeg jo flytte fjell for denne jenta. Fordi hun får meg glad fordi hun fikk meg til å starte ett nytt kapittel i livet mitt.

 

Ja, det har gått veldig fort i svingene, vi sier selv at av å til føler vi ikke at vi kjenner hverandre, mye pga at Marion ikke er seg selv sier hun, mye av livsgnisten og smilet er borte fra munnen! Men så har hun noen veldig gode dager der den gamle Marion kommer frem, å jeg får ekstremt mye energi av den jenta når hun er på topp. Men når hun er på bunn faller i tusen knus og biter uten at jeg egentlig har noen svar på hvorfor det blir sånn, men det handler vel mest om at jeg har blitt så glad i henne at jeg ønsker at hun kun skal ha gode dager. Dermed blir jeg ofte «sliten» fordi jeg kanskje må ta i ett ekstra tak, men som Marion sier til meg: Du vet veldig godt selv hva du gikk til» Og ja jeg vet det, å uansett hvor lang tid det vil ta, så må jeg jobbe selv med å kunne akseptere at situasjoner er slik som den er, å at jeg dessverre ikke er noen supermann som ikke har lovt å ha følelser. Men allikevel har jeg selv valgt å være sammen med Marion uansett hvor tøft det måtte være. Og uansett om hun sier at klærne skal henge på knagger og ikke ligge på gulvet, eller søpla blir riktig sortert. 

 

Vi skal på ett ADHD samlivskurs i slutten av september, å da får vi endelig lovt å fortelle andre om våre utfordringer når det kommer til meg og ADHD diagnosen. Jeg ser frem til dette å hun har samtidig vært veldig støttende rundt meg og min ADHD å ønsker å lære så mye som mulig. Hun er min støttespiller når det kommer til blogging, det å bidra med ideer og refleksjoner over hvorfor vi kranglet f.eks. Hun sier ofte at jeg trenger å bli mer voksen, det er fordi jeg kanskje går inn i en form for forsvars modus når det blir ubehagelig for meg. Jeg innser selv at det er helt korrekt det hun sier, men det er ikke lett å bare legge fra seg dårlige uvaner, men hun har definitiv gjort at jeg har vokst etter jeg flytte til Østkanten i Oslo. Vi har mange hyggelige stunder,å hun er veldig inkluderende når det kommer til venner osv. Jeg derimot har aldri vært så flink å oppdrettholde vennskaper rundt omkring, jeg trives kanskje best alene å på tampen av det hele kan jeg være litt sjenert for å spørre om hjelp eller bare høre om noen har lyst å finne på noe. Hva det kommer av vet jeg ikke, men Marion presser meg for at jeg skal lykkes i det sosiale samt på hjemmebane. Som dere har kanskje skjønt er jeg dessverre ikke perfekt, jeg er ingen superhelt som klarer å forandre meg på 1-2-3, men allikevel er jeg interessert å jobbe med dette for å skape nettverk, ikke bare i dømmingen eller jobbsammenheng men også ute sosialt med nye venner,men forhåpentligvis med helt nye bekjentskaper. 

 

 

Dette er nok ikke slik det er, men hadde det bare vært så enkelt :)

 

MEG OG MARION på 2 DATE

Dette var litt av våre utfordringer, kanskje dere kjenner noe av dette igjen?
Legg gjerne igjen en kommentar eller lik innlegget :)

Ha en fin sommer videre :)

 

 

 

Sosiale antenner skaper samhold, vennskap og nettverk,dessverre er det lettere sagt enn gjort

 

Noen ganger kan det være vanskelig å binde seg til andre mennesker, jeg hadde det samme problemet iløpet av ungdomstiden min.
Å skulle bli kjent med nye mennesker har alltid vært litt skummelt for min del å dermed måtte jeg ofte utforske ting helt alene.
Jeg trivdes som oftest helt i mitt eget selskap til stor fortvilelse for dem rundt meg, fordi jeg ble sjelden bedt i bursdagsselskap veldig ofte i min barndom.
Mye av dette var nettopp pga min diagnose ADHD som gjorde slik at jeg hadde mine utfordringer med hyperaktivitet, og ett stort sinne som kunne skremme de fleste barna jeg ble kjent med.
Husker spesielt 2 stykker som jeg var bestekompis med, å dem gjorde jeg ting man kanskje ikke ville gjort hvis jeg var helt alene. Dem ga meg trygghet, å dem så ikke dømmende på meg selv om jeg var litt annerledes i forhold til dem selv. Vi hadde ofte krangler som ofte endte veldig galt, enten ga fikk man juling eller så ga man rett å slett juling, disse 2 har jeg dessverre mistet kontakt med nå i voksen alder. Men dem var ihvertfall mine alle første venner som man kunne stole på å ble viktig for meg i barndommen. Husker spesielt en gang jeg ble så sint på den ene kompisen der jeg tok ett brekkjern å sprang etter for å gi han ett kakk i hodet,hvem normale unger gjør egentlig noe sånt? Hadde man gjort dette i voksen alder kunne man fort blitt straffet for det, men som barn ser man ikke hvor ille ting kan skli ut,å vi ble heldigvis alltid venner igjen selv om vi kranglet som Tom&Jerry (se bildet under)

 

 

 

Kanskje mine sosiale antenner som ung, gjorde sånn at jeg utviklet enn form for sosial angst:

I mitt forrige innlegg skrev jeg om sosial angst å mine utfordringer med dette, det er vel første gang jeg egentlig fikk sagt hva jeg egentlig har slitt med opp igjennom årene å det var på en måte veldig deilig å få innrømme at jeg har en form for sosial angst. I mine ungdomsår husker jeg spesielt jeg var veldig redd for å prate med andre jenter, fordi jeg var livredd for at jeg skulle si noe feil til dem slik at dem skulle dømme meg fordi jeg var annerledes, jeg har dessverre opplevd dette helt til jeg var tidlig i 20 årene,der det ble satt ut usanne rykter om meg slik at andre skulle se ned på meg. Disse ryktene visste jeg selv ikke stemte, men i en liten by som Narvik er det ekstremt vanskelig å kjempe mot disse tingene,å det var sårende og slitsomt til tider. Jeg måtte kjempe fordi folk tenkte sine ting når usanne rykter og historier ble spredt rundt omkring kun fordi dem ikke likte meg, å dermed ble jeg dessverre veldig innelukket som person. Jeg ble redd for å gjøre feil, jeg ble redd for å si ting feil, å jeg fikk prestasjonsangst på veldig mange ting, selvtilliten ble ødelagt pga uvitende personer som  kun var ute etter å ødelegge for meg. Heldigvis har jeg hatt idretten der jeg fikk lovt å være meg selv, jeg fikk lovt å utvikle meg på det sosiale ved å få være med på ett lag og dermed ble jeg kjent med veldig mange forskjellige mennesker på min vei. I voksen alder har jeg kanskje innsett at jeg ga opp for lett, og jeg lot meg mobbe av andre uten å ta igjen, men det sier tilslutt bare stopp uten energi til noe ting. Jeg har flere gang gått helt alene å fått tårer i øynene fordi jeg følte at kanskje jeg ikke passet inn i denne verden, men har vell alltid sagt til meg selv alltid at jeg er bra nok, å jeg ble kanskje bare sterkere av å måtte kjempe for meg selv vær eneste dag i hele barndommen min. ADHD kan være min verste fiende, men samtidig kan det være min beste venn, jeg har 90000000 tanker i hodet samtidig å jeg har impulser som kommer ut i ord som kanskje ikke alltids  passer inn i samtalene. Jeg hater store forsamlinger med masse mennesker, jeg hater offentlige plasser selv om jeg jobber som ordensvakt i Oslo Sentrum. Sosiale antenner får jeg med meg inn i den rollen jeg skal utføre på jobb, fordi jeg måtte lære meg at man skal være slik man vil at andre skal være med deg.

Bildet opp for viser kanskje litt sånn jeg kunne oppført meg i en sandkasse som lite barn.

 

Dessverre har jeg hatt masse motgang som barn å jeg har nok blitt den personen som man er i dag nettopp pga av at man blir sterk på mange områder.
Jeg blir sint når jeg ser eller hører om mobbing eller at noen blir urettferdig behandlet eller skadet på noe vis. Jeg ble fikk nok en del skjulte sår innvendig mye fordi jeg opplevde ting utenfor hjemmet som var vanskelig å prate om, jeg ble mye mobbet som hele min barndom av andre barn. Dessverre tror jeg dette er ett stort problem ute i samfunnet og spesielt i skolen at mobbing fordi man er annerledes ofte forekommer ganske skjult, ofte kan det skje i friminuttene, andre gang kan det skje på tur hjem fra skolen. Jeg har flere gang bare ville gå hjem i full fart for å slippe å bli mobbet der jeg har blitt irritert å kanskje blitt så sint at jeg nesten har eksplodert i 9000 biter, å da er dagen gjerne ødelagt for noen spesielt med ADHD. Fordi følelsene våre er så ekstremt sterke at vi har problemer med kritikk eller at folk forteller oss at vi ikke er verdt noe, jeg har flere gang gruet meg for å dra på skolen i mine yngre dager nettopp pga av dette, ofte fikk jeg ikke gå i fred helt alene fordi det var alltid noen som skulle dytte eller si stygge ting til meg. Hvorfor skjedde dette?  JO fordi jeg sjelden klarte å føre en enkel god samtale om alt å ingenting, som rett å slett var en liten filleting for min det mens den kanskje var ganske stor for andre! Jeg slet veldig med å være sosial nettopp fordi jeg ble brutt ned gang på gang psykisk pga av mobbing og fæle opplevelser som setter dype sår. Nå har jeg selv veldig lyst til å hjelpe andre ungdom i samme situasjon som jeg var som ung, det å kunne fortelle dem at det finnes håp selv om noe der ute er kun ute etter å bryte deg ned som en person. En støttegruppe for ungdom med ADHD er noe jeg brenner for, det å kunne hjelpe andre som sliter, det å kunne gi dem en vei videre også utenfor skolen! Dessverre er det mange som blir så brutt ned at mange føler selvmord er siste utvei, jeg skal innrømme at jeg selv har vært på tanken veldig mange ganger i min oppvekst. Min familie har heldigvis vært en enorm støtte for meg, dem har kjempet i skolen, på møter og i helsesektoren for at jeg skulle få det fint. Dessverre følte jeg aldri at jeg fikk den rette oppfølgingen i hverdagen min, all ære til min familie som prøvde,men allikevel er det masse jeg ikke fortalte dem nettopp fordi jeg var flau over at jeg ble mobbet å latterliggjort på fritiden. Min utfordring til alle som leser denne bloggen er at hører dere eller ser noen som blir skadet/mobbet eller latterliggjort,beskytt dem å vis at dere er der for dem, for det kan bety mer enn dere faktisk aner. 

Vær med å stopp mobbing hvis dere opplever at noen mobber andre.

 

Jeg vet veldig mange i samme situasjon som meg kjenner seg igjen. Så er spørsmålet mitt: Hvorfor skal man mobbe andre når man heller kan vise kjærlighet og omtanke ovenfor andre mennesker. Legg gjerne en kommentar nede i kommentarfeltet å gjerne spre videre budskapet til flere!

Snapchat: minhverdagadhd
Instagram: minhverdagmedadhddiagnosen
Facebook: https://www.facebook.com/groups/401914157260083/

 

HA en fin 17 mai feiring, å husk å være snille å greie med hverandre :)

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.