Min Hverdag med ADHD

Nå er det på tide at jeg publisere noe mer personlig enn jeg har gjort eller:

Jeg var en spinnvill å overaktiv liten unge, jeg fikk min første ball når jeg var 2-3 år gammel. Pappa var hjemmeværende pensjonert sjømann,å han måtte ofte ta seg av meg når mamma var på jobben.
Familien har alltid vært tålmodig til tross for at utfordringene sto i kø, mamma og pappa fikk tilbud om avlastning fra meg i helgene,men dette var ikke noe pappa spesielt ikke ville. Den dag i dag har jeg kanskje aldri fortalt mine foreldre hvor fantastisk dem faktisk er. Tenk å takke nei til hjelpen,for så å måtte slite hjemme med ett lite barn som jeg var da, det står det ekstremt stor respekt av.

Mamma var på jobb som oftest i helgene da jeg var liten å pappa var hjemme sammen med meg,vi satt vær lørdag med lørdags godteri og tippekampen. Jeg ble underholdt av fotballen å levde meg helt inn i det som ville bli min verden noen år senere. Ofte i pausene i tippekampene måtte pappa være med meg utfor på en liten gressplen å sparke fotball,kun for å aktivisere og underholde meg for jeg var tross alt ett barn som var høy på sukker å det hjelp sikkert ikke på hyper aktiviteten min. jeg var f.eks 2-3 år når jeg satt VHS – kassetten inn selv i VHS-spilleren og slo på tv å satt meg til rette i sofaen. Det viste seg at jeg var en ganske så smart unge tiltross for at jeg hadde mine utbrudd. 

Jeg har flere gang tenkt over hva var det egentlig som gjorde at jeg kom hit jeg er i dag,svaret er enkelt. Familien min har vært mine støttespillere til tross for diverse utfordringer,jeg hadde 2 storesøsken der den ene av dem følte seg redd å usikker rundt meg, mens den største av dem kunne håndtere meg fra sinne til latter. Spesielt når mine foreldre var borte,og jeg fikk mine såkalte sinneutbrudd kunne min eldste søster sette seg over meg å holde armene mine, kilte hun meg i ansiktet med håret sitt. Fikk hun latter fra meg var det gjort,å jeg roet meg kraftig ned, fordi jeg lo ekstremt mye! Mens foreldrene mine sto på for meg,dro på møter med skolene å slo knyttneven i bordet,jeg har følt i ettertid at tiltross for enkelte gode mennesker jeg har møtt på,så har jeg ikke fått nok tilstrekkelig hjelp til å fullføre skolegangen. Dette var såklart ikke foreldrene mine sin skyld, dem gjorde alt dem kunne for at jeg skulle ha en fremtid å bli behandlet på lik linje som alle andre.

Det som betydde noe for meg var idretten,fotballen og senere fotballdommerdømmingen min.

Jeg var 10-11 år, jeg hadde hatt diagnosen ADHD i 4-5 år allerede. Medisinert i 3-4 år på ett preparat som het Ritalin! Jeg kom på min første trening som 10-11 åring,fikk endelig føle på å være sammen ett lag der alle var likestilt. Jeg hadde jo hatt masse egentrening fra jeg var 2-3 år gammel, uansett hvor jeg var hadde jeg med meg en ball, eller noe som var formet som en fotball. Min trener den gang var ikke dømmende men fant ut å bruke meg på en fornuftig måte, jeg ble satt som spiss. Der fikk jeg plutselig kjenne på mine første følelser om mestring, det å kunne score ett mål der jeg fikk frysninger i hele meg vær gang jeg puttet ballen bak keeperen.

Ting ble plutselig mer alvorlig når jeg ble 13-14 år, lagene ble spisset inn og jeg fikk en ny trener som sa til min mor: Per Kristian har ingenting her å gjøre, jeg kan ikke bruke han på noe som helst måte.
Jeg satt mye på benken tiltross for at jeg trente knallhardt utenfor treningsfeltet,men jeg ble dømt pga min ADHD diagnose der jeg kunne gjøre ting på impuls. Jeg var på det beste laget, vi vant turneringer, serie og kretsmesterskap. Jeg satt i bil fra Narvik til Leknes for å spille 1 minutt,skulle dette være slutten? Jeg var frustrert og lei meg, det eneste jeg ville gjøre var å spille fotball, men det fikk jeg ikke lovt til pga en dømmende trener. Hadde jeg hatt han som trener i dag, tror jeg nok at jeg hadde bedt fyren om å Reise til HÆL***** fordi jeg vet at han ikke klarte å stoppe meg fra å slutte på fotball.

2 år gikk, og jeg var blitt 15 år, Treneren som jobbet imot meg sluttet. Vi fikk en ny trener som kanskje ble min store redning når det kom til idretten, en mann som så meg for den jeg var å fikk ut midt potensiale mildt sagt.
Jeg fikk fortsette å spille spiss, jeg fikk igjen føle på hvordan mestring var igjen. Jeg scoret og scoret den sesongen, samme året fikk jeg en telefon fra treneren min. Han lurte på om jeg ville være med å ta ett fotballdommerkurs,så klart sa jeg ja pga av impulsene mine. Jeg hadde aldri vært særlig flink med teori,å sitte å lese på regelverk hadde jeg aldri sett for meg skulle være noe for meg. Men på en eller annen merkelig måte klarte jeg å fullføre rekruttdommerkurset, jeg følte nok engang mestring. Hvem hadde trodd 13-14 år senere at jeg fortsatt skulle dømme fotball?

Jeg ble da Junior, å spilte både junior fotball og 4 divisjonsfotball for Mjølner sitt andrelag. Første året som junior slet jeg med å holde tempoet oppe i forhold til dem som var 2  år eldre.
hele sesongen ble egentlig en skuffelse for min del. 2 året derimot ble mestringen min noe helt annerledes: Jeg ble tatt med på cuplaget som spilte finale i Cup-kvalikken for juniorlag, mestring fikk jeg når jeg satt inn ledermålet i finalen til tross for 7 kamper i beina på 2-3 dager. Jeg fikk en ny trener som ga meg en vitamininnsprøytning,han viste meg, han trudde på meg gjennom hele året. Å det hele endte med nesten 80 mål fordelt på j junior & 4 divisjons nivå. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle på trening med de store gutta på A-laget, dem som man alltid hadde vært å sett på. Nå skulle jeg endelig få lovt å trene sammen med dem, noe som føltes skummelt med utrolig god følelse for mestringen min.

På slutten av 2 sesongen dro vi til Altatuneringen, der spilte vi i juniorklassen. I en kamp mot Porsanger spilte jeg spiss å ble trødd bakpå anklene av midtstopperen uten at min synspunkter til dommerne fungerte. Jeg kjente det kokte godt inni kroppen, å til slutt sa det bare pang: ved første mulighet sparket jeg Porsanger spilleren ned bakfra, å jeg fikk Rødt Kort. Det var helt krise for min del, jeg gikk frustrert å lei meg inn i garderoben å begynte å slå å sparke å hive ting rundt i garderoben, jeg satt bare å skalv av sinne. Etterhvert endte dette i gråting, jeg hadde ødelagt for laget mitt som tapte pga av mine idiotiske valg. Det er nok første gang jeg har følt en så kraftig nedtur i idretten. 

Da startet jeg for fullt med fotballdømmingen, fotballen var ikke noe for meg mer. Jeg prøvde meg i andre klubber uten hell,der blant annet en klubb som hentet meg fordi jeg scoret mye mål å var lovet en plass på laget som skulle spille 3.divisjon. Det jeg syntes var mest gøy var ikke noe gøy lenger, dermed startet jeg med fløyte, flagg og kort.

Jeg har hatt mange fine stunder på fotballbanen som dommer,men i starten hadde jeg dessverre problemer med å håndtere sinnet mitt. Kortene haglet til alle som ikke ville høre etter,heldigvis er det flere der ute som hjalp meg med nettopp dette her. De personen vet utmerket godt hvem dem er,å alle sammen har vært fantastiske for at jeg kunne holde på med fotballen på en litt annen måte.

Men etterhvert som jeg fikk kontroll på mine utfordringer har jeg blitt en rolig person utpå banen,jeg har heller funnet måter å kunne roe ned spillerne på enn å fyre dem opp, å det er ikke alltid like lett å gjøre alle sammen glad og fornøyd. Men tar viktige og kjipe avgjørelser,men samtidig må man forholde seg til sunn fornuft. Jeg ble sett på som ett stort talent og jeg fikk ble sendt på talentsamling ned til Norway Cup i Oslo der mange av de beste Eliteseriedommerne var å så på oss. Jeg fikk bekjentskap fra over hele Norge, å flere av dem jeg gikk på kurs med dømmer i dag Eliteserien. Jeg gjør dessverre ikke det pga en skade som tok knekken på meg.

NFF-KURSET

Jeg var ute i 7 år med skade, jeg kom aldri 100% tilbake til der jeg var. 7 år med nedturer som satt langt inne i hjerterota, jeg hadde ingen lyst til å fortsette med dømmingen.
Men jeg kom meg tilbake, ble operert å var klar for nye kamper som dommer. Jeg har lenge måtte kjempe for å komme meg tilbake, å nå når jeg har flyttet til Oslo, føler jeg det er siste mulighet for å faktisk bli oppdaget å komme seg opp på ett høyere nivå. Under kan dere se ett knippe bilder av meg som dommer 

Gode kollegaer klar for kamp

Assistentdommer
Norsk-Tipping ligaen

Første kamp i 4 divisjon i fjor, endelig tilbake

Helsebussen til Tromsø under skadeoppholdet

Svolvær – Landsås
4 divisjon

Idretten ble min redning, er det kanskje noen som kjenner seg igjen?
Sleng gjerne igjen en kommentar eller lik innlegget å Del gjerne budskapet til andre :)

Ha en fin uke folkens