Veien ut i arbeidslivet kan være nøkkelen for suksess:

Arbeidslivet kan være vanskelig for oss med ADHD, jeg snakker klart fra eget hjerte.
Min start på arbeidslivet var ikke enkelt, jeg slet veldig med å ta beskjeder samt jeg klarte aldri å lære meg rutiner som var viktige.
Men livet er ikke alltid en dans på roser,å slikt er det dessverre ute i det store arbeidslivet.

Jeg har vært innom masse forskjellige jobber,men mitt kall ble nok vekter/ordensvakt jobben som jeg har til dags dato.
Der får jeg brukt mange av mine styrker, samt at man får trene på mange forskjellige ting som jeg sliter med.
Jobben blir på en måte en plattform for mitt vedkommende ihvertfall.

Det å kunne tjene egne penger ble fort en god følelse,det å kunne dra på jobb,yte maks hele tiden for i tillegg å kunne få betalt for det.
det ble etterhvert en utrolig viktig ting som hjalp meg videre i hverdagen. Men det eneste motto jeg har hatt personlig er: Yte maks service så langt det lar seg gjøre.

Jeg har vært heldig som har hatt så knallgode arbeidsplasser, da dette har vært en god del redning for min del. Det å få bære en uniform uansett hvor man hadde jobb, det ble en viktig faktor.
Dessverre er det altfor mange der ute som ikke klarer og holde på sine jobber,og det er gjerne fordi arbeidsleder eller øverste sjef ikke alltid klare å sette seg inn i situasjonen som oss med ADHD gjerne har.
Jeg kan med hånda på hjerte tør å påstå at hvis alle sjefene der ute hadde satt seg inn i situasjonen til vær enkelt person som sliter med diagnoser. Så hadde dem sett hvor ekstremt stor ressurs man kan være bare fordi vi kan gjøre jobben på en helt annen måte i forhold til den vanlige mannen i gaten.

Jeg gir meg ihvertfall ikke før jobben er gjort 210% som oftest, selv om det kan være gjort annerledes. Mange med ADHD er faktisk i høye lederstillinger,nettopp fordi vi ser andre mennesker.
Vi vet hvordan det er å bli sett ned og forhåndsdømt for måten vi kan være på. Men det er så enkelt at arbeidslivet kan være nøkkelen for suksess,en uniform kan være redningen for utrolig mange der ute.

Enkelte ganger kan dagene være ulike,personlig kan man ha dårlige dager,man kan ha gode dager,å enkelte dager fungerer ingenting. Det er frustrerende når formen ikke er på topp, for da føler jeg ihvertfall
meg veldig ubrukelig i arbeidssituasjoner. Jeg jobber nå som ordensvakt i Oslo, og her er noe helt annet iforhold til Nord-Norge. Her får man utfordret seg vær eneste vakt både med tanke på ADHD-en, men også det å bli godtatt som en nordlending her nede. Men så har man jo noen av de beste kollegene man kunne tenke seg som forstår og ser deg som den du er, og ikke minst at man aldri blir dømt for den man er!

Hvor jeg hadde vært uten jobb i dag, det er det ingen som vet. Men jeg har vært heldig som har hatt sjefer som har sett meg som den jeg er,og det har gjort meg til den personen jeg er i dag.
Hva jeg gjør på jobb osv å hvordan jeg takler tøffe situasjoner skal jeg skrive ved ei senere anledning.

FØLG MEG GJERNE PÅ SNAPCHAT: minhverdagadhd, der vil dere kunne følge min hverdag bedre :)

Lik eller sleng gjerne en kommentar nede i kommentarfeltet :)

Hvordan fungerer impulshandlinger for meg?

Vær eneste dag blir jeg satt på prøve av enten fristelser eller  impulser som ofte kan være veldig sterke.
Det kan være så enkelt som ett dyrt kjøp på en butikk eller nettside, eller bestille seg en reise uten nå fast mål.
Impulser kan også være noe man sier eller gjør uten at jeg tenker noe spesielt over det.

Jeg er flink å legge planer, men det blir aldri som jeg selv ønsker! For det er nemlig slik at man lever som ofte HER OG NÅ
å ikke tenker hva som kan skje om en uke f.eks. Jeg prøver og planlegge avtaler, jobb, fritidsinteresser, venner eller rett å slett noe med samboeren min.

Jeg var 6 år gammel da jeg ble utredet for første gang ved Bodø Sykehus. Å da fikk jeg beskjed om at jeg skulle  være der en hel uke for utredning, det var forsåvidt greit.
Lille Per Kristian på 6 år  ble da utredet på masse forskjellige ting, f.eks EEG ( masse elektroder oppe i hodebunnen) og diverse andre prøver.
Barnelegen, min kjære mamma og jeg satt da på kontoret til legen, der hun sa at kalender er veldig fint å bruke, det var sånn hun viste meg alle dagene jeg skulle være på sykehuset.
Etter 3-4 dager kommer da legen og sier: Nå Per Kristian skal du få reise hjem, fordi vi har funnet ut hva som er problemet, men da fikk jo selvfølgelig jeg 6 år gammel fullstendig krise
fordi legen hadde jo sagt  og ikke nok med det vist meg at jeg skulle være der 7 dager på kalenderen. Så det hele endte jo med at 6 år gamle Per Kristian rev og endevendte kontoret til den stakkar legen fordi hun ikke holdt avtalen.

Flere impulser strekker seg i negativ forstand, dette har merkes spesielt i voksen alder, der det kommer til økonomi. Jeg er helt åpen og ærlig om at jeg har vært i kredittkortfella.
Men tro det eller ei, jeg fikk nedbetalt alt etter knallhard fokus på at regningene ble lagt inn til rett frist. Det ble en fast rutine der vær måned  der jeg fikk lønn satt meg ned å betalte unna for unna.
Da fikk jeg plutselig kjenne på mestring i hverdagen noe som er viktig for meg personlig. Jeg har ett personlig mål hele tiden, uansett om det er på jobb eller på fritiden.
Som oftest kan det vært tankene som slår overhånd når impulsene kommer sterkere enn noen ting. Jeg har i voksen alder kanskje blitt flinkere til å kontrollere mine impulshandlinger.

En liten historie som er helt sann fra min barndom: Min kjære mamma ba meg om å måke vekk litt snø så hun kunne komme opp på plenen.
Jeg måket jo selvfølgelig det hun ønsket, problemet var bare at jeg klarte selvfølgelig ikke å stoppe å måke. Fordi impulsene mine ble så sterke at jeg måket hele plenen på 20 meter.
Så gikk jeg inn så stolt og fornøyd inn til min mamma å sa: Nå har jeg måket vekk snøen på plenen, hun svarer: har du måket HELE plenen? 
Jeg fikk beskjed å måke 1 meter av de 20 meterne jeg hadde blitt fortalt om.

Sleng gjerne igjen en kommentar eller forslag til hva dere ønsker jeg skal skrive om :)
og gjerne del innlegget videre.  

Ha en fin dag folkens

Tanker kan være en viktig del for oss med ADHD.
Vi har ett følelsesregister som er så ekstrem  at ting kan komme feil ut i ord, men som oftest er det mye positivt som gjenspeiler.

Dessverre er det blitt sånn at mange mennesker der ute som hører diagnosen ADHD tenker : Hyperaktiv,Lett utagerende oppførsel og oppmerksomhet syk.
Ofte kan det virke slikt av man er en pest og en plage som bare tar stor plass og at det er så mye av være person som har ADHD. Men som oftest kan man igjen se positive ting i de negative sidene menneskene der ute tenker.
Folk er flink og dømme før man egentlig gir en sjanse til oss med vanskelige diagnoser eller lidelser.
Det som faktisk er fakta her er at en person med ADHD føler 10000 gang mer enn en vanlig person uten diagnosen. vi har en tendens til både overanalysere å overtenke alle situasjoner i hverdagen.
For min egen del var jeg ett ekstremt sjenert barn når jeg var liten, pga det sosiale kan være en utfordring som går ut på kommunikasjon eller valg av ord.
Jeg er oftest flinkere til og skrive det jeg tenker enn jeg kan få ut med ord igjennom en samtale, fordi man overtenker og da kan ting komme feil ut,man er i ett følelsesregister hele tiden.

ADHD er kanskje din beste venn, men også din verste fiende. Følelsene går ikke og kontrollere, man kan si og gjøre ting uten og tenker over det først.
Min barndom var ikke alltids så enkel, mye fordi jeg var sjenert som sagt, men også fordi ADHD var så nytt og veldig få visste eller kunne mye om diagnosen jeg fikk som 6 åring.
Utfordringene kunne stå på rullebånd da jeg egentlig innså at jeg ikke er som alle andre, jeg var heldig som traff de personene der ute som hjalp meg.

Jeg kan dessverre ikke skru av følelsene mine, og fordi det bobler til tider inni hodet selv om dem rundt meg ikke ser eller merker det.
Mange av oss med ADHD blir ofte urolige og sinte i ubehagelige sosiale situasjoner. Da kan vi bryte ut i latter eller sinne, helt rart men det er dessverre bare sånn vi er.
Ofte kan jeg bare ikke kontrollere noen følelser. Jeg kan har dager der følelser er som en  busstur som aldri blir slutt. Jeg er sint, blid,sint blind, ,forelska, blid, sint og trøtt, og gjerne alt på samme tid.

Det som ofte går igjen er at jeg er ofte følsom,mange sier at gutter ikke viser følelser eller gråter. Men jeg kan si med hånda på hjerte si at jeg viser min frustrasjon eller sinne med noen tårer,og man kjenner bare at
hele kroppen roer ned 15 hakk til tross for hvor sint jeg kan være. Det samme kan komme frem ved problemstillinger der jeg som oftest bare er negativ eller ser problemer,men som oftest kan være enklere enn man tenker
i første omgang. Det vil jeg skrive om ved en senere anledning, fordi det handler jo om at følelser og tanker styrer mennesker på en måte som ikke kan forklares, men jeg er stolt av min diagnose og ville ikke vært foruten den, for den gjør meg spesiell på en veldig positiv måte. Så dere der ute som dømmer andre som sliter med sosial angst eller diagnosen ADHD,vær så snill gi personen en sjanse, det kan faktisk være en venn for livet du får.

«Når jeg blir glad ser jeg tusen stjerner, men når jeg blir trist knuser hjertet mitt i tusen biter. Når jeg blir sint, blir jeg så sint at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, men når jeg elsker så elsker jeg av hele mitt hjerte»

   Når venner akseptere deg som den du er, da har du venner for livet:                                                                                                                                                                                                          

Setter pris på tilbakemeldinger, Legg igjen en kommentar eller lik innlegget :)

Ha en fin kveld folkens

Vi har alle den vennen som er litt svimmel og forvirret, vennen kommer gjerne for sent til avtaler eller viktige gjøremål.
Hvordan er det for oss med ADHD tro? Joda. det skal jeg fortelle i dette innlegget :)

Starten på dagen for alle starter selvfølgelig i sengen, gjerne med en vekkeklokke på telefonen som ringer 19 ganger, fordi man slumrer til siste øyeblikk. før man bråvåkner i panikk.
Da er det veldig lett og havne på etterskudd. En person med ADHD vil alltid være avhengig av gode rutiner for og fungere i hverdagen. Det kan være så enkelt som at man får i seg en god frokost på morgningen, jeg personlige har aldri vært flink med å spise frokost før jeg starter dagen. Mitt første måltid er gjerne 2-3 timer etter jeg har våknet, og da skriker selvfølgelig kroppen etter mat.
Men det har liksom alltid funket sånn for meg, uansett om jeg skal på jobb eller ut og dømme kamper som fotballdommer.

For meg med ADHD er Rutiner alfa og omega for en bedre hverdag, spesielt merker man livskvaliteten blir mye bedre.
For min del er søvn og avslapping er viktig i en travel hverdag.
Jeg er ett nattmenneske da jeg jobber som ordensvakt på kveldstid/Tidlig natt. Klokken kan fort bli 5-6 på morgningen før man er i seng.

Rutiner som kan gjenspeile person med ADHD:

1: Døgnrytme
2: Spise jevnlige måltider – maks 3-4 time
3:Få i seg nok næring
4: Fokusere på 1 ting av gangen.
5; Komme i tide på jobb.
6: Ikke bli distrahert av andre unødvendige ting
7: Faste dager til rengjøring.
8: Prøve å ha det ryddig rundt seg
9: Ikke sitte inne alene
10: Holde seg til avtaler/Tidspunkt

=

BEDRE LIVSKVALITET

Håper alle får en fin kveld :)

Kommenter gjerne i kommentarfeltet eller lik innlegget mitt :)