Bloggnorge.com // Min Hverdag med ADHD
Start blogg

Min Hverdag med ADHD

ADHD er så mye mer enn 4 Bokstaver

Arkiv for: juli, 2019

Når man som barn levde i en fantasiverden

Kategori: VIktige Temaer | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 23. juli , 2019 kl. 16:49

Jeg har alltid hatt en utrolig fantasi som gjorde det enklere for meg som barn.

 

Vi alle har hatt en barne tv-helt eller sett opp til menneskene på tv skjermen. Jeg hadde problemer med å skille mellom virkelighet og fantasi flere gang enn man egentlig kan tenke seg.
Jeg kunne sitte å se på Macgyver, han fikk jo til å lage bomber eller våpen med en pakke tyggegummi og gummistrekk, å jeg smart som jeg var ville selvfølgelig redde verden på samme måte som han gjorde i tv-serien-
Og fantasien sto det virkelig ikke på, jeg lekte sykkelpoliti på samme måte som i tv-serien Pacific Blue å jeg rant nedover bakken for å fange skurkene som selvfølgelig ikke fantes. Men i min fantasi var det helt virkelig, til tross for at jeg kun lekte helt alene i skogen som var like ved huset vårt hjemme i Narvik. Jeg hoppet på sykkelen, slengte med ned på bakken å løp etter skurkene som at det var det siste jeg skulle gjøre her i livet, så det skulle ikke stå på fantasien som man hadde. Hadde jeg sett ett barn i dag holde på så måte som meg, hadde jeg trodd at det måtte være noe alvorlig galt med det barnet, for det jeg drev med var ikke akkurat normal oppførsel uansett hva dere måtte tenke om dette. Jeg og 3 kompiser lekte f.eks S.W.A.T, og utstyrte oss med lekerifler og masse utstyr som man ofte trenger på en operasjon ute i felten, vi teipet små lommelykter på for å kunne se inn i vinduene til alle vi passerte, vi snek oss i mellom hagene på vår ferd for å fullføre oppdraget som vi hadde selv laget. Det ble tatt super seriøst for oss barna, mens hadde vi blitt oppdaget kunne vi skapt redsel hvis noen hadde sett oss, men vi snek oss sakte men sikkert frem til målet å gjemte oss for biler og forbipasserende fotgjengere. Vi hoppet over store murer, snek oss mellom busker og kratt, å snek oss sakte men sikkert forbi vært eneste vindu på ferden. Den fantasien vi hadde var ekstrem, vi hadde ingen problemer med å være timevis ute i skogen for å leke, enten vi lekte krig, politi & røver eller rett å slett bare bygde hytter i skogen på i store grantrær. Dagens barn har dessverre ikke samme fantasien som jeg hadde når jeg var liten, man hadde verken barne-tv dagen lang, kun kl 18:00 på NRK, tv-spill eller Internett. Vi hadde ikke så mye som en mobiltelefon engang, så vi var nødt til å finne på ting helt av oss selv. Vi dro ut tidlig å kom hjem på kvelden igjen, hos noen andre kompiser lånte vi ett filmkamera også laget vi vår egen historie som man filmet også så vi på den å lo av det etterpå, det var rett å slett greit for meg å kunne være ute i friluft å leke og aktivisere meg selv. Ipad hadde jeg heller ikke, å skulle jeg se film måtte jeg se på VHS kassetter, da var favoritten min Olsenbanden som muligens ikke var lurt for meg å se fordi jeg tok mye etter dem også. 

 

 

 

 

Pacific Blue
Sykkelpolitiet fra slutten av 90 tallet til begynnelsen på 2000 tallet

Vi har nå alle vært jævelunge forhåpentligvis:

Jeg hadde dessverre lett for å ta etter andre, men en ting som jeg alltid holdt meg unna var snus og røyk. Eller det vil si at når jeg startet på videregående så startet jeg å snuse, å snuste i nesten 10 år før jeg sluttet for nesten ett år siden. Jeg har dessverre vært en skikkelig» jævelunge» som vi sier oppi nordland, jeg fant på så mye rart å det var ikke alltid at det var like kult eller gøy for dem som var rundt meg. Jeg eide ingen form for impulskontroll som barn, som f.eks jeg var 3 år å løp RETT i ett betongbord å nesen rammeskeiv, men rar som jeg var lo jeg litt å løp videre. Den dag i dag har jeg en veldig skeiv nese, vær gang jeg er forkjølt føles det ut som jeg er på siste puste drag i nesen, da det er mest sannsynlig knekt litt brusk i nesen min.

 

Når det kommer til impulskontroll hadde jeg nok svært lite mellom øra til tider, å det hjalp ikke at jeg skulle gjøre all faenskap tegneseriefiguren Dennis gjorde i tegnefilmen, å klart når jeg prøvde å gjøre nøyaktig det samme som Dennis, så innså jeg vel ikke at det var fullstendig galt. Det endte med at foreldrene mine måtte gjemme Dennis tegnefilmen og alle filmer som hadde ting som jeg kunne finne på å gjøre som ikke var lovt.  
Jeg innser i voksen alder at det bare var helt idiotisk å gjøre sånne ting, men at i min fantastiske fantasiverden var jeg ustoppelig, så når jeg ikke fikk gjøre faenskap hjemme, så gikk jeg heller oppi skogen å lekte litt der, klatret i de største trærne jeg fant å impulskontrollen min stoppet aldri opp før jeg mer eller mindre gikk på tryne ned fra trærne i en sjelden hoppkarakter i 20 i stil. Eller så hoppe jeg på sykkelen, veldig ofte ramlet jeg av sykkelen gjerne i salto. Jeg løp sjelden hjem for å gråte, fordi jeg visste at jeg ikke fikk nå medlidenhet der i gården, så klart hvis jeg skadet meg veldig alvorlig ga dem meg trøst, men som oftest beit jeg tennerne sammen å klatra opp på sykkelsetet eller opp i høyere trær selv om alt tilsa at jeg bare skulle holde meg nede på bakkenivå.

Nedenfor kan du se utspekulerte Dennis, nettopp sånn var jeg også:

 

 

Her kan dere se hva jeg mener med Dennis :)

 

Jeg skulle ikke vært foruten alle tingen jeg pønsket på, å i voksen alder sitter jeg egentlig bare å ler av hvor teit man egentlig har vært!

 

Kanskje noen av dere kjenner dere selv igjen? Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet :)
Ha en fin kveld videre :)

 

 

Annonser

Når samlivet får utfordringer fordi jeg er en vanskelig person å leve sammen med.

Kategori: Uncategorized | 1 kommentar » - Publiser fredag 12. juli , 2019 kl. 13:14

Hverdagen kan være ganske tøff, men samtidig er det kanskje ikke like enkelt for dem nærmeste og kjæreste man lever sammen med.Jeg har hatt ADHD-diagnosen siden jeg var ca 6 år gammel,så man er dessverre ikke en enkel person å leve sammen med. I dette innlegget vil jeg legge frem diverse utfordringer jeg og min kjære samboer Marion har i hverdagen på Lambertseter i Oslo. 

 

Hverdagen kan være en prøvelse for forholdet, men allikevel uansett hvor plagsom eller hvor irriterende jeg kan være, så finner bestandig ut av ting gjennom god kommunikasjon. Vår sterke styrke er nettopp det at vi begge er to utrolige sterke personligheter som bare barker sammen i opphetede diskusjoner/uenigheter som skaper rett å slett en veldig dårlig aroma rundt i leiligheten. Alle parforhold har dessverre disse diskusjonene som ofte kan ødelegge følelsene som man har for den personen. Jeg er nok ikke en enkel person å ha med å gjøre enkelte dager, for jeg har skrevet om alle følelsene mine som buldrer i kroppen vært eneste minutt som bare kommer ut på helt feil måte,enten med beskyldninger eller bare humøret mitt som bare er helt nede i bunnen. Jeg har alltid hatt problemer med at alle dem negative følelsene mine bare fyller seg mer og mer opp for det tilslutt bare renner fullstendig over til ett kaos av kortslutning som skjer i hodet mitt, det bare sier pang uten at jeg selv egentlig er obs på hva som egentlig skjer med meg selv. Heldigvis har ikke min samboer blitt skremt av at jeg mister hodet av å til, hun viser faktisk at hun bryr seg etter at jeg kanskje bare braser ut i tårer fordi jeg selv ikke helt vet hva som skjedde. Vi har hatt våre fighter i verbal form, hun er født og oppvokst i Bergen, og jeg storkjefta nordlending fra Narvik, både Bergenserne og Narvikfolk er kjent for å ha sterke meninger om ting og ingen av oss er interessert i å tape en diskusjon på noen helst måte.Men allikevel ender vi opp med å diskutere så fjærene fyker veg mellom, av å til glemmer vi faktisk hva vi faktisk krangler om å ender med å le begge to fordi vi innser hvor teit man egentlig er som bruker unødvendig energi på å diskutere og krangle om ting som man rett å slett bare kan være enig om å være uenig. 

 

 MEG OG MARION feiret 17,mai hjemme hos svigermor i Bergen by.

 

Nå har tror selvfølgelig dere at vi bare krangler, men det er langt fra sannheten, vi har ett fint samboerforhold. Nå vil jeg fortelle om vår hverdag sammen slik at det blir en hyggeligere lesning:

 

Vi har det ganske hyggelig sammen vær eneste dag, men kanskje man bare slenger fakta på bordet, spiser jeg ikke, duger jeg ikke = Sinnataggen Per Kristian.
Som min samboer sier så er vi i en litt spesiell situasjon som jeg skal fortelle om nå, Jeg møtte denne fantastiske jenta på Sjekkeappen Tinder i juli ifjor, jeg var på tur til Bergen for å holde foredrag å matchet med en ren tilfeldighet, hun sveipet feil på en Superlike som jeg hadde gjort til hun,vi holdt kontakten gjennom Snapchat gjennom hele Norway Cup uken å jeg hadde tenkt å bestille hotellrom den siste natta i Oslo pga jeg var lei av å ligge i en forferdelig feltseng på Brannfjell Skole gjennom en hel uke. Men så sa Marion at jeg kunne komme til henne å sove hos henne, dette var selvfølgelig bare ment som en vennlig tanke fra hennes side.

Jeg møtte da opp hos henne på Lørdagsettermiddag å det første hun tenkte var: Han var veldig høy, vi pratet uten stopp uten at det ble klein stillhet fra noen av oss, Hun fortalte da at hun var sykemeldt fordi hun var utsatt for en hjernerystelse på jobben, å at hun hadde dårlig helse uten at jeg egentlig så ned på henne av den grunnen. Vi ble enige om at vi dro til Majorstuen og Colosseum kino for å se den nye Mamma Mia  filmen, hun virket jo helt forvirret og men samtidig veldig sjarmerende å søt selv om hun ikke hadde det så bra. Vi kom hjem å gjorde oss klar for å sove, hun sa jeg kunne sove hvor jeg ville, men jeg følte at jeg ikke ville trenge meg på henne etter første date, så jeg bestemte meg for å sove på sofaen. Det som er litt gøy i det hele er at hun verken husker første date eller noe fra besøket mitt første gang, men i ettertid har jeg sett hun har knipset ett bildet der jeg går bort til t-banen på tur hjem til Nordnorge, hun skulle jo selvfølgelig ikke se meg igjen trudde hun.

 

Men jeg ønsket likevel å holde kontakten med henne å vi skrev å skrev på Snapchat som om vi skulle kjent hverandre i flere år allerede. Hun kom til Narvik å besøkte meg, å jeg dro til Oslo for å besøke henne. EN dag ga hun meg ett ultimatum fordi hun ønsket ikke ett forhold med noen som bodde så langt unna henne, så jeg bestemte meg da for å flytte inn til Marion i Desember måned ifjor, å siden har vi vært samboere. Jeg kom meg ut av den berømte Komfort sonen, og fikk starte helt på nytt igjen føltes det, Marion sliter dessverre med denne hodeskaden ennå, å helsen hennes er opp og ned, jeg sliter veldig med å akseptere at jeg må ta i ett ekstra tak, men innerst inne vil jeg jo flytte fjell for denne jenta. Fordi hun får meg glad fordi hun fikk meg til å starte ett nytt kapittel i livet mitt.

 

Ja, det har gått veldig fort i svingene, vi sier selv at av å til føler vi ikke at vi kjenner hverandre, mye pga at Marion ikke er seg selv sier hun, mye av livsgnisten og smilet er borte fra munnen! Men så har hun noen veldig gode dager der den gamle Marion kommer frem, å jeg får ekstremt mye energi av den jenta når hun er på topp. Men når hun er på bunn faller i tusen knus og biter uten at jeg egentlig har noen svar på hvorfor det blir sånn, men det handler vel mest om at jeg har blitt så glad i henne at jeg ønsker at hun kun skal ha gode dager. Dermed blir jeg ofte «sliten» fordi jeg kanskje må ta i ett ekstra tak, men som Marion sier til meg: Du vet veldig godt selv hva du gikk til» Og ja jeg vet det, å uansett hvor lang tid det vil ta, så må jeg jobbe selv med å kunne akseptere at situasjoner er slik som den er, å at jeg dessverre ikke er noen supermann som ikke har lovt å ha følelser. Men allikevel har jeg selv valgt å være sammen med Marion uansett hvor tøft det måtte være. Og uansett om hun sier at klærne skal henge på knagger og ikke ligge på gulvet, eller søpla blir riktig sortert. 

 

Vi skal på ett ADHD samlivskurs i slutten av september, å da får vi endelig lovt å fortelle andre om våre utfordringer når det kommer til meg og ADHD diagnosen. Jeg ser frem til dette å hun har samtidig vært veldig støttende rundt meg og min ADHD å ønsker å lære så mye som mulig. Hun er min støttespiller når det kommer til blogging, det å bidra med ideer og refleksjoner over hvorfor vi kranglet f.eks. Hun sier ofte at jeg trenger å bli mer voksen, det er fordi jeg kanskje går inn i en form for forsvars modus når det blir ubehagelig for meg. Jeg innser selv at det er helt korrekt det hun sier, men det er ikke lett å bare legge fra seg dårlige uvaner, men hun har definitiv gjort at jeg har vokst etter jeg flytte til Østkanten i Oslo. Vi har mange hyggelige stunder,å hun er veldig inkluderende når det kommer til venner osv. Jeg derimot har aldri vært så flink å oppdrettholde vennskaper rundt omkring, jeg trives kanskje best alene å på tampen av det hele kan jeg være litt sjenert for å spørre om hjelp eller bare høre om noen har lyst å finne på noe. Hva det kommer av vet jeg ikke, men Marion presser meg for at jeg skal lykkes i det sosiale samt på hjemmebane. Som dere har kanskje skjønt er jeg dessverre ikke perfekt, jeg er ingen superhelt som klarer å forandre meg på 1-2-3, men allikevel er jeg interessert å jobbe med dette for å skape nettverk, ikke bare i dømmingen eller jobbsammenheng men også ute sosialt med nye venner,men forhåpentligvis med helt nye bekjentskaper. 

 

 

Dette er nok ikke slik det er, men hadde det bare vært så enkelt :)

 

MEG OG MARION på 2 DATE

Dette var litt av våre utfordringer, kanskje dere kjenner noe av dette igjen?
Legg gjerne igjen en kommentar eller lik innlegget :)

Ha en fin sommer videre :)

 

 

 

Annonser

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.