Bloggnorge.com // Min Hverdag med ADHD
Start blogg

Min Hverdag med ADHD

ADHD er så mye mer enn 4 Bokstaver

Arkiv for: mai, 2019

Sosiale antenner kan være din verste fiende

Kategori: Uncategorized | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 15. mai , 2019 kl. 19:28

Sosiale antenner skaper samhold, vennskap og nettverk,dessverre er det lettere sagt enn gjort

 

Noen ganger kan det være vanskelig å binde seg til andre mennesker, jeg hadde det samme problemet iløpet av ungdomstiden min.
Å skulle bli kjent med nye mennesker har alltid vært litt skummelt for min del å dermed måtte jeg ofte utforske ting helt alene.
Jeg trivdes som oftest helt i mitt eget selskap til stor fortvilelse for dem rundt meg, fordi jeg ble sjelden bedt i bursdagsselskap veldig ofte i min barndom.
Mye av dette var nettopp pga min diagnose ADHD som gjorde slik at jeg hadde mine utfordringer med hyperaktivitet, og ett stort sinne som kunne skremme de fleste barna jeg ble kjent med.
Husker spesielt 2 stykker som jeg var bestekompis med, å dem gjorde jeg ting man kanskje ikke ville gjort hvis jeg var helt alene. Dem ga meg trygghet, å dem så ikke dømmende på meg selv om jeg var litt annerledes i forhold til dem selv. Vi hadde ofte krangler som ofte endte veldig galt, enten ga fikk man juling eller så ga man rett å slett juling, disse 2 har jeg dessverre mistet kontakt med nå i voksen alder. Men dem var ihvertfall mine alle første venner som man kunne stole på å ble viktig for meg i barndommen. Husker spesielt en gang jeg ble så sint på den ene kompisen der jeg tok ett brekkjern å sprang etter for å gi han ett kakk i hodet,hvem normale unger gjør egentlig noe sånt? Hadde man gjort dette i voksen alder kunne man fort blitt straffet for det, men som barn ser man ikke hvor ille ting kan skli ut,å vi ble heldigvis alltid venner igjen selv om vi kranglet som Tom&Jerry (se bildet under)

 

 

 

Kanskje mine sosiale antenner som ung, gjorde sånn at jeg utviklet enn form for sosial angst:

I mitt forrige innlegg skrev jeg om sosial angst å mine utfordringer med dette, det er vel første gang jeg egentlig fikk sagt hva jeg egentlig har slitt med opp igjennom årene å det var på en måte veldig deilig å få innrømme at jeg har en form for sosial angst. I mine ungdomsår husker jeg spesielt jeg var veldig redd for å prate med andre jenter, fordi jeg var livredd for at jeg skulle si noe feil til dem slik at dem skulle dømme meg fordi jeg var annerledes, jeg har dessverre opplevd dette helt til jeg var tidlig i 20 årene,der det ble satt ut usanne rykter om meg slik at andre skulle se ned på meg. Disse ryktene visste jeg selv ikke stemte, men i en liten by som Narvik er det ekstremt vanskelig å kjempe mot disse tingene,å det var sårende og slitsomt til tider. Jeg måtte kjempe fordi folk tenkte sine ting når usanne rykter og historier ble spredt rundt omkring kun fordi dem ikke likte meg, å dermed ble jeg dessverre veldig innelukket som person. Jeg ble redd for å gjøre feil, jeg ble redd for å si ting feil, å jeg fikk prestasjonsangst på veldig mange ting, selvtilliten ble ødelagt pga uvitende personer som  kun var ute etter å ødelegge for meg. Heldigvis har jeg hatt idretten der jeg fikk lovt å være meg selv, jeg fikk lovt å utvikle meg på det sosiale ved å få være med på ett lag og dermed ble jeg kjent med veldig mange forskjellige mennesker på min vei. I voksen alder har jeg kanskje innsett at jeg ga opp for lett, og jeg lot meg mobbe av andre uten å ta igjen, men det sier tilslutt bare stopp uten energi til noe ting. Jeg har flere gang gått helt alene å fått tårer i øynene fordi jeg følte at kanskje jeg ikke passet inn i denne verden, men har vell alltid sagt til meg selv alltid at jeg er bra nok, å jeg ble kanskje bare sterkere av å måtte kjempe for meg selv vær eneste dag i hele barndommen min. ADHD kan være min verste fiende, men samtidig kan det være min beste venn, jeg har 90000000 tanker i hodet samtidig å jeg har impulser som kommer ut i ord som kanskje ikke alltids  passer inn i samtalene. Jeg hater store forsamlinger med masse mennesker, jeg hater offentlige plasser selv om jeg jobber som ordensvakt i Oslo Sentrum. Sosiale antenner får jeg med meg inn i den rollen jeg skal utføre på jobb, fordi jeg måtte lære meg at man skal være slik man vil at andre skal være med deg.

Bildet opp for viser kanskje litt sånn jeg kunne oppført meg i en sandkasse som lite barn.

 

Dessverre har jeg hatt masse motgang som barn å jeg har nok blitt den personen som man er i dag nettopp pga av at man blir sterk på mange områder.
Jeg blir sint når jeg ser eller hører om mobbing eller at noen blir urettferdig behandlet eller skadet på noe vis. Jeg ble fikk nok en del skjulte sår innvendig mye fordi jeg opplevde ting utenfor hjemmet som var vanskelig å prate om, jeg ble mye mobbet som hele min barndom av andre barn. Dessverre tror jeg dette er ett stort problem ute i samfunnet og spesielt i skolen at mobbing fordi man er annerledes ofte forekommer ganske skjult, ofte kan det skje i friminuttene, andre gang kan det skje på tur hjem fra skolen. Jeg har flere gang bare ville gå hjem i full fart for å slippe å bli mobbet der jeg har blitt irritert å kanskje blitt så sint at jeg nesten har eksplodert i 9000 biter, å da er dagen gjerne ødelagt for noen spesielt med ADHD. Fordi følelsene våre er så ekstremt sterke at vi har problemer med kritikk eller at folk forteller oss at vi ikke er verdt noe, jeg har flere gang gruet meg for å dra på skolen i mine yngre dager nettopp pga av dette, ofte fikk jeg ikke gå i fred helt alene fordi det var alltid noen som skulle dytte eller si stygge ting til meg. Hvorfor skjedde dette?  JO fordi jeg sjelden klarte å føre en enkel god samtale om alt å ingenting, som rett å slett var en liten filleting for min det mens den kanskje var ganske stor for andre! Jeg slet veldig med å være sosial nettopp fordi jeg ble brutt ned gang på gang psykisk pga av mobbing og fæle opplevelser som setter dype sår. Nå har jeg selv veldig lyst til å hjelpe andre ungdom i samme situasjon som jeg var som ung, det å kunne fortelle dem at det finnes håp selv om noe der ute er kun ute etter å bryte deg ned som en person. En støttegruppe for ungdom med ADHD er noe jeg brenner for, det å kunne hjelpe andre som sliter, det å kunne gi dem en vei videre også utenfor skolen! Dessverre er det mange som blir så brutt ned at mange føler selvmord er siste utvei, jeg skal innrømme at jeg selv har vært på tanken veldig mange ganger i min oppvekst. Min familie har heldigvis vært en enorm støtte for meg, dem har kjempet i skolen, på møter og i helsesektoren for at jeg skulle få det fint. Dessverre følte jeg aldri at jeg fikk den rette oppfølgingen i hverdagen min, all ære til min familie som prøvde,men allikevel er det masse jeg ikke fortalte dem nettopp fordi jeg var flau over at jeg ble mobbet å latterliggjort på fritiden. Min utfordring til alle som leser denne bloggen er at hører dere eller ser noen som blir skadet/mobbet eller latterliggjort,beskytt dem å vis at dere er der for dem, for det kan bety mer enn dere faktisk aner. 

Vær med å stopp mobbing hvis dere opplever at noen mobber andre.

 

Jeg vet veldig mange i samme situasjon som meg kjenner seg igjen. Så er spørsmålet mitt: Hvorfor skal man mobbe andre når man heller kan vise kjærlighet og omtanke ovenfor andre mennesker. Legg gjerne en kommentar nede i kommentarfeltet å gjerne spre videre budskapet til flere!

Snapchat: minhverdagadhd
Instagram: minhverdagmedadhddiagnosen
Facebook: https://www.facebook.com/groups/401914157260083/

 

HA en fin 17 mai feiring, å husk å være snille å greie med hverandre :)

Annonser

Sosiale utfordringer fører ofte til angst

Kategori: Uncategorized | 2 kommentarer » - Publiser mandag 6. mai , 2019 kl. 12:28

Sosial angst og spesifikke fobier er de vanligste formene for angst. De fleste som har angst har en god blanding av ulike angsttyper. Mange har angst og depresjon samtidig, til å med jeg har opplevd disse tingene. Det er dessverre bare blitt sånn at enkelte ting skal man holde for seg selv.

 

Redselen for og møte andre mennesker eller være i sosiale sammenhenger kan være ganske så utfordrerne for min del, fordi kroppen spenner seg med for mye mennesker som jeg  ikke kjenner rundt meg.
Jeg jobber jo som tidligere nevnt som Ordensvakt på Rockefeller i Oslo, og når jeg jobber kvelds/nattskift der møter man masse forskjellige mennesker,men det som er litt rart er at jeg ikke føler noe form for sosial angst eller blir satt ut av så mange mennesker. Alt handler egentlig om at man går inn i en rolle som man tar på seg, det blir som et kostyme eller en maske som skjuler alle følelser eller redsler for alle andre rundt i lokalet. Men når jeg går av jobb er jeg tilbake i den onde sirkelen om sosial angst.

 

Studier viser at rundt 50 prosent av voksne med ADHD også har en angstlidelse. Dette kan bety usikkerhet rundt sine egne prestasjoner og lav selvfølelse. Det er påvist at personer med ADHD har større risiko for å utvikle posttraumatiske lidelser.

 

Flere ganger har jeg tenkt at dette bare er kjempe teit og at jeg bare må komme meg ut i vanskelige sosiale situasjoner. Enda rarere er det når jeg er fotballdommer å må ha kontroll på regelverk og spillere på en gang,der kommunikasjon er den viktigste nøkkelen for at man skal lykkes utpå fotballbanen som dommer. Allikevel havner man i tøffe situasjoner også på fotballbanen som er ekstremt viktig for meg å holde hodet kaldt,da kommer gjerne ordene mine litt feil ut pga av jeg er nervøs for og prate til spillere eller trenere. Flere ganger har jeg vært nødt til å tenke inni meg: Hold roen nå, kom igjen løp riktig, kom igjen gi beskjed på neste alvorlige situasjon.

 

Nedenfor kan du se en punktliste over det jeg opplever:

  • Det jeg sier høres dumt ut
  • Jeg føler jeg er kjedelig
  • En følelse på at man kommer til å dumme seg ut
  • Redd for at andre skal se at jeg er Nervøs
  • Jeg blir tom for ord å klare ikke å føre en samtale
  • Blir fort rød i ansiktet
  • Føler jeg kommer til å miste kontrollen
  • Jeg skjelver og rister masse
  • Det går 10 millioner tanker igjennom hode
  • Tenker: Kan noen gi meg en spade, så kan jeg greve meg ned
  • Gruer meg til sosiale hendelser med mye folk, gjerne flere dager i forveien
  • Redd for å bli oppfattet som «annerledes» «Spesiell»

 

 

 

 

Helt ærlig tror jeg mye av de sosiale utfordringene jeg har kommer av at jeg ble mye mobbet i mine barne/ungdomsår. Jeg har kanskje blitt en person som tørr å være meg selv til en vær tid. Kanskje blir jeg litt mye enkelte dager, kanskje jeg søker litt mer oppmerksomhet hos dem som er rundt meg,men det er jeg egentlig bare fordi det er min måte å vise takknemlighet for at dem gir meg en sjanse. For den følelsen hadde jeg ikke så ofte som barn,der veldig mange så ned på meg for at jeg var annerledes. Flere av dem som har plaget meg i yngre alder har kommet til meg i voksen alder å beklaget seg, men da har jeg bare svart med: Vet du hva, vi er voksen nå å uansett hva man gjorde som barn så har vi vel alle mobbet eller plaget noen iløpet av oppveksten. Jeg føler at jeg kanskje har kommet mye lengre i livet enn disse mobberne som kanskje har tatt feile valg nå i voksen alder. Men jeg har blitt en person med veldig sterk personlighet selv om jeg sliter med angst og sosiale utfordringer,så kan jeg bruke mine andre styrker som å være en omsorgs person for andre mennesker som trenger en liten klapp på skulderen.

 

24. juli 2018 ble en stor test for min del, da skulle jeg holde foredrag i Oslo foran 1500 mennesker, der jeg skulle prate om min hverdag med ADHD –  veien ut i arbeidsliv og fysisk aktivitet.
Jeg husker jeg sitter backstage sammen med flere foredragsholdere, noen hadde holdt på i over 30 år å noen i 5 år, så satt jeg Per Kristian der i stillhet, nervøs å ekstremt nervevrak. Jeg husker spesielt en ting derfra var at en foredragsholder kom inn igjen der han ikke følte han fikk noe gode inntrykk fra publikum, han fikk en liten applaus å han oppfattet dette som at publikum var slitne å lei. Plutselig blir navnet mitt ropt opp, Neste foredragsholder er en 29 år gammel mann som skal prate om ADHD å hans opplevelser fra start til slutt. Jeg reiste meg fra sofaen å det som er veldig spesielt er at jeg husker ikke tiden fra jeg ble ropt ut til jeg entrer scenen til applaus fra alle der jeg bare sier: Å satan her var det mye folk – til høy latter fra salen. Men det rareste var at når jeg spilte av den første introduksjons filmen min fulgte alle spent med, å iløpet av de første 3-4 minuttene følte jeg at hele salen var med meg, jeg fortalte noen av de teite historiene mine fra jeg var barn til stor tilfredshet fra publikum. Jeg holdt foredraget i 48 minutter, jeg spilte av min takk for meg film å kjente at tårene begynte å komme, fordi jeg hadde en STOR mestringsfølelse inni meg fordi jeg hadde jobbet så hardt å lenge å grudd meg til den dagen jeg skulle stå foran publikumet. Filmen ble ferdig, og det endte med stående applaus og jubel fra alle i salen. For en intens følelse av å takle den angsten for å drite seg ut eller det å snakke/opptre foran mange viktige personligheter i Norge, jeg kunne ikke noe annet enn å stå helt fryst fast i samme posisjon på scenen der tårene trillet, jeg ble helt sjokket. Jeg fikk da tilslutt tatt meg i nakken å gikk av scenen med hodet hevet full av tårer, det var ikke noe annet enn gledestårer akkurat der. Jeg husker kroppen var utslitt, men samtidig var jeg utrolig stolt over det jeg hadde fått til, jeg fikk en sal på 1500 mennesker til å le så tårene trillet, jeg fikk aksept for den tullingen jeg er, å jeg følte ikke at jeg ble sett ned på som spesiell. Jeg dro da dagen etterpå til Bergen der jeg holdt ett foredrag om nøyaktig det samme foran 800 mennesker, Det foredraget ble holdt  foran masse viktige personligheter inn skole og helse i Bergen. Her ble det også godt mottatt med alle historiene der en av dem sa: «Jeg følte nesten som jeg levde ditt liv under foredraget ditt» her ble det også stående applaus og jubel. Etter disse 2 dagene var jeg helt ødelagt, jeg hadde kjempet så mye for å få holde disse foredragene, å dermed var følelsene mine store etter jeg fikk det under kontroll. 

 

Sosial angst er dessverre helt vanlig her i Norge, å egentlig hele Verden. Kanskje noen av dere kjenner dere igjen i dette? Legg gjerne igjen en kommentar :)

Instagram: Minhverdagmedadhddiagnosen
Snapchat: Minhverdagadhd
Facebook:https://www.facebook.com/groups/401914157260083/

 

 

 Takk for at du tok deg tid til å lese mitt innlegg, ønsker alle sammen en riktig god uke :)

 

 

 

 

Annonser

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.