Mental helse er dessverre altfor lite pratet om:

Dette innlegget vil bli skrevet med tanker, innrømmelser og refleksjon over mine utfordringer. Jeg vil samtidig prate om ting som er viktig å fortelle til dere der ute i den store verden. Jeg har det siste året havnet i en depresjon som er utrolig vanskelig å komme ut av, å jeg må kjempe en evig kamp vær eneste dag for å holde tankene mine i sjakk. Diagnosen ADHD har dessverre en utsatt del av diagnosen som handler om psykisk helse og hvordan man oppfører seg, eller hvordan livet kan bli snudd opp ned på hodet uten at man egentlig har en naturlig forklaring på det. Jeg vil komme med en innrømmelse som sitter langt inne for min del, for jeg har ikke overraskende nok slitt psykisk over en lengre periode, å det har vært destruktive tanker som går på alvorlige ting som selvmord og selvskading. Jeg har ingen tanker om hvordan jeg ville gjort det, men av å til møter jeg veggen å alt føles helt mørkt. 

Jeg har gått flere runder med meg selv den siste tiden, å har kommet frem til at jeg behøver faktisk hjelp for rett å slett komme meg videre i hverdagen. Jeg måtte innrømmet for meg selv at jeg faktisk trenger psykisk helsehjelp, å dette har sittet langt inne for min del så da ønsker jeg å fortelle at ting kanskje ikke har vært så bra, som det kanskje har vært. Mental helse og psykisk helse er dessverre et altfor tabubelagt tema, å det er vanskelig for min del å fortelle om situasjonen man helst skulle vært for uten. Jeg føler på ekstremt mye anger og frustrasjon over masse ting, det har gått så langt at jeg trenger noen som kan hjelpe meg videre. Livet føles til tider helt unyttig og man føler at vitsen med å leve er helt unødvendig, å det skremmer meg at jeg sitter med slike tanker til tider. Flere har sagt at jeg burde søke hjelp, flere har prøvd å få meg til å innse at noe ikke stemmer, men det nytter ikke hvis man ikke selv innrømmer for seg selv at ting er tøft og ekstremt vanskelig. 

Fokuset rundt mental helse har gått i perioder her i Norge, men synes helt ærlig at det prates altfor lite om det. Det blir på en måte hysjet litt ned fordi ting skal ikke handle om at man har problemer med det psykiske. Jeg har vært 2 gang selv på Psykiatrisk legevakt her i Oslo, kun fordi ting har vært tøft, å jeg har hatt behov å prate med noen som ikke dømmer deg, til tross for at man har problemer. Psykologer er det man kalle for hverdagshelter, det at dem bare sitter å lytte å kommer med råd på hva man kan gjøre for å komme videre. Så er det sikker mange der ute som tenker, ja nå er jeg kun ute etter oppmerksomhet med å skrive dette. Men der må jeg bare si at det handler om at jeg vil være ærlig om min situasjon, for jeg har hatt det tøffere enn hva folk kanskje skulle tro, å det er helt forferdelig å gå å tenke at jeg må gjøre å si ting på en måte sånn at dem skal bli fornøyd. Men av å til kan det faktisk bare være nok at noen lytter på tankene mine, noen ganger kan bare en klem vær til stor hjelp, men til syvende og sist vil jeg referere det til onkel p sin sang: Styggen på ryggen

Jeg tør å stå frem med dette, jeg tør å fortelle om at ting ikke er bra. Jeg føler en utrolig mestring med dette innlegget for å fortelle at ting kunne ha gått riktig ille, hadde jeg faktisk ikke blitt tatt seriøst. Det er så utrolig viktig å være ærlig om sine problemer, for til syvende og sist er jeg bare et menneske. Jeg har ikke vært snill med meg selv de siste 10 årene, jeg har jobbet altfor mye og tatt på meg ting selv om jeg har vært utslitt. Jeg sitter å på en følelse om at jeg ikke strekker til, at jeg ikke er bra nok for noen å at folk ser ned på meg fordi at jeg reflektere over min situasjon med diagnosen. En kommentar, eller et blikk kan forverre alt selv om man ikke snakker om det, å jeg føler at hvis jeg er i et forhold, for eksempel så er følelsen av å ikke strekke til eller være god nok sterk en tanke som går igjen, fordi jeg har det ikke bra med meg selv, å da ender det med at jeg krisemaksimerer ting og kommer ofte med unødvendige kommentarer eller reagerer på ting med sinne, frustrasjon når jeg innerst inne bare er utrolig trist og lei meg innvendig. Jeg kan nesten garanterer at den man kjenner som kanskje virker sterk eller stødig ikke nødvendigvis har det så bra. Dette snakker jeg om erfaring, å jeg har brukt jobben min som et skalkeskjul for at man har det helt jævlig bokstavelig talt. Man skal ikke spøke med den mentale helsen, man skal ikke bli sett ned på av andre fordi at man trør feil noen ganger, eller sier ting som kanskje ikke høres fornuftig ut i deres hode. 

Det jeg ønsker å oppnå med dette innlegget er ærlighet, men samtidig fortelle til dere som skal se ned på andre, at av å til så må man svelge kameler å heller spørre om personen egentlig har det bra. Det kan hjelpe mer enn dere faktisk aner.

Jeg vil også fortelle om et system hos det psykiske helsevernet som er helt på tryne, for har du bare en mild depresjon så får du faktisk ikke hjelp til å komme deg videre. Jeg har selv opplevd dette, å det er en utrolig vanskelig beskjed å takle på egenhånd men hva kan man gjøre? Jeg synes absolutt dette er en ting som burde vært tatt enda mer opp hos politikere, for systemet er så firkantet nå at enkelt personer får ikke hjelp fordi dem rett å slett i deres øyne ikke er syke nok. Men for den personen kan det bare handle om at man trenger små verktøy for å komme seg videre i hverdagen. Jeg fikk avslag, å fikk beskjed om at jeg hadde bare en mild depresjon å at ting ville gå seg til, for dem har ikke mulighet å hjelpe videre. Det endte med at jeg til slutt fikk destruktive tanker med tanker om å ta sitt eget liv til slutt, å heldigvis møtte jeg en fantastisk person på legevakten i Oslo, som henviste meg videre å neste dag sto et akutt team klar for å hjelpe meg videre. Føler meg utrolig heldig som får en ny sjanse, å det er ille at man må nesten skade seg selv før man faktisk får hjelp, å det er utrolig synd at dette er den store virkeligheten i det store bildet.

Hvis du sitter på destruktive tanker, å du føler at du ikke blir hørt. Så finnes det muligheter ved å oppsøke fastlege, legevakten eller ringe Mental Helse. Det er mennesker som er glade i deg, selv om det ikke føles ut som folk bryr seg å det kan være vanskelig å ta tak i det før det er for sent. Ring 116 123 eller legevakten på: 116 117

Følelsen av mestring er kanskje nå av det vakreste som finnes

Denne gangen vil jeg ta opp temaet mestring, en ting vi med ADHD sjelden kjenner på. Men når man først får smaken på den herlige og gode følelsen som kiler i magen. Enten det er kjærlighet, følelsen av å gjøre noe rett eller rett å slett bare følelsen av å hjelpe andre mennesker. 

Jeg ønsker å fortelle hvordan mestring påvirker min hverdag, å hva jeg må gjøre for å føle på det. Nå er det snart 1 år siden Norge stengte ned på grunn av Covid-19, å det kan man trygt si har vært en berg og dalbane fra ville helvette for min del. Jeg har gått på mange smeller, men allikevel klart å komme med opp på den høye hesten igjen, å endelig venter jeg på ny utredning for min del. Dette føles ut som en stor mestring, å endelig kunne be om hjelp, for dette har vært en tanke jeg har hatt i alt for mange år, å jeg har fått tilbakemeldinger fra andre over lengre tid at dette er noe jeg burde gjøre. Lenge har jeg slitt med ukontrollerbar reaksjonsmønster, det at jeg sier ting jeg ikke mener og ting blir bare et eneste stort kaos. Så er det en ting jeg virkelig ser frem til, så er det å se frem til en ny hverdag, og kanskje mestringsfølelse på at jeg kan klare meg selv. Akkurat nå er det ganske tøft økonomisk PGA diverse årsaker, men Covid-19 har ikke akkurat vært en drømmesituasjon for min del, noe det mest sannsynlig ikke har vært for andre mennesker heller. Men jeg har hatt en periode hjemme i Narvik i mange måneder, men ferden gikk ned til Oslo igjen og det har vært en prosess med å starte å søke jobber for å komme seg ut i arbeidslivet igjen. For det er ingen hemmelighet at min jobb som ordensvakt har det ikke vært mye å gjøre på det siste året, å man har for det meste vært på dagpenger fra NAV. Jeg skal innrømme at jeg har fått hjelp til søknads skriving av en person som betyr utrolig mye for meg, å det har vært vanskelig å komme seg i gang, men at enkelte mennesker bare får deg i gang selv om det er vanskelig. 

Veien videre nå er at jeg skal på jobbintervju neste mandag, å da fikk jeg en følelse av mestring, en følelse av stolthet og takknemlighet og ikke minst en sjanse for å komme seg videre. Akkurat nå ligger jeg litt med brukket rygg, men som ordtaket sier: «Rome var ikke bygd på en dag», jeg vet at dette vil ta tid, det følelsen av å få en trygg hverdag å få en god økonomi samt få leie seg en egen leilighet der man kan trekke seg tilbake. Jeg har mange drømmer og jeg har mange ting som må fikses opp i, for er dessverre bare et menneske som har gjort sine feil, et menneske som har tatt ting for gitt og miste seg selv litt. Da er det viktig å finne frem hva som gir meg mestring her i hverdagen, å nå har jeg begynt å trene meg opp til ny dommersesong. En plass der jeg får masse mestring, det å kunne holde styr på 22 spillere som prøver å gjøre det dem kan for å sette deg ut som dommer, men allikevel er dette også en plass som Covid-19 har tatt sin del, å det gikk nesten ikke kamper i fjorårets sesong, så den mestringsfølelsen jeg kunne få der ble plutselig også borte. Usikkerheten har fått meg til å bli en person man ikke ønsker å være, jeg går rundt og føler meg sint og ubrukelig. 

Spørsmålet her blir jo om jeg kan få frem mestringsfølelsen igjen? Eller om jeg har havnet nede i en depresjon som aldri tar slutt?
Jeg ønsker å oppnå en sikker hverdag, og følelsen av å dra på jobb kommer til å bli en mestring når jeg har klart å fått meg en jobb, tjene penger, få betalt regninger og ikke minst få tilbake selvtillita som ligger knekt totalt. Alt føles bekmørkt akkurat nå, men jeg er sikker på at ting vil ordne seg etter hvert, selv om det ikke er lys i den berømte tunnelen enda. Følelsen av mestring er noe av det vakreste og deiligste som finnes, bare så synd at man sjelden føler på en sånn følelse nå til dags, da alt bare er nedturer. 

I mitt neste innlegg ønsker jeg å snakke litt mer om psykisk helse, for det snakkes kanskje altfor lite om det. Men vi kjenner alle som har problemer med psyken på en eller annen måte. Jeg gjør også det, jeg har kanskje bare ikke vært så åpen og ærlig om det. 

Det var alt for denne gang. Følg med gjerne på snapchat: Minhverdagadhd
Legg gjerne igjen en kommentar.
Ha en fin uke