Hvem hadde trodd at følelser kan bringe kaos i hverdagen til en person:

Denne gang velger jeg og skrive om følelser, det store temaet som vi alle mennesker føler eller kjenner på opptil flere gang om dagen. Hvem kunne trodd at følelser kan styre enn person så til grader, og det kan ødelegge mye mer enn man aner. Jeg velger og forteller om mine utfordringer med dette fordi det er en stor del av å ha ADHD.

Jeg skrev lenger opp at jeg er en følelsesperson. Følelser kan skape splid på veldig mange områder, både blant familie, venner og ikke minst kjærligheten. Det er ingenting som er så vondt som å oppleve en nedtur i livet sitt, men det viktigste er å gå med ett hevet hode og gå videre. Jeg er en ekstremt stor følelseperson, å jeg opplever følelser på en helt annen måte enn den vanlige personen i gata,men der er ikke lett å skille sine følelser når dem blir så sterke at hele kroppen skjelver. Da må man rett å slett sette seg ned og skille ut det negative fra det positive. Jeg bruker en metode som funker ganske bra for meg, nemlig det å skrive ned mine dårlige tanker/følelser. Ikke bare fordi kroppen og hodet reagerer på en helt annen måte enn en vanlig person, men fordi dette hjelper meg til å holde motet oppe for å gå med hode hevet neste dag,men det er ingen negativ ting og vise følelser enten med latter eller at jeg rett å slett bare gråter. For tro det eller ei, det funker faktisk å få grått litt av å til, å alle har godt av å gjøre det en gang i blant. Mine store utfordringer er jo så klart at når jeg blir glad i noen, så blir jeg så glad at hele kroppen er i lykkerus og ingenting kan ødelegge den gode følelsen jeg har innvendig. Men så kommer det jo selvfølgelig til ett punkt der man kanskje tviler på sine valg og følelser, å da er det viktig å ikke starte å overanalysere for da blir man bare kjemperar.

Dette er mine opplevelser over det hele:

1: Når jeg blir glad i noen, så går jeg all-in og ser meg ikke tilbake, da kan ting gjerne gå galt.

2: Når jeg er glad, så er jeg så glad at kroppen er i lykkerus

3: Når jeg er sint, raser hele verden sammen, ingenting kan hjelpe meg tiltross for at det kan være en liten bagatell som raser det hele.

4: Når jeg er trist, er jeg så lei meg at alt bare er dritt.

5: Når man føler mestring følelse er det kanskje den følelsen som er aller deiligste og fantastisk.

6: Når jeg tuller og erter er det en ting som betyr at jeg liker deg, å du betyr noe i mine øyner.

7: Når jeg er redd, er jeg så redd og usikker på hva som egentlig kommer til å skje.

8: Når jeg har dårlig samvittighet ønsker jeg bare å rette opp i ting, for innerst inne vil jeg bare alle godt. Selv om jeg kan høres ut som verdens største sutre unge.

 

Følelser er en merkelig ting, det kan skape masse unødvendige situasjoner man helst kunne vært for uten. Jeg har en tendens til kanskje å snakke før jeg tenker, å det som høres gøy ut i mitt hode er kanskje ikke like gøy for den personen man sier det til, å der har jeg dessverre brent meg altfor mye.
Når man gjerne sier noe feil, og gjerne ønsker å rette opp i det får jeg en helt sinnssyk følelse av dårlig samvittighet, å jeg kjemper tro det eller ei helt til det ikke er mye å kjempe for lenger. Mange gang har jeg tenkt selv at nå går jeg for langt, tiltross for at ting kanskje bare er godt ment. Så er det store spørsmålet hva man kan gjøre for å avverge dette? Der er det dessverre ingen fasit, for jeg vet ikke helt selv hva som skjer videre.

Noen ganger føler jeg at livet bare er likegyldig,det betyr ikke at jeg har lyst å gjøre noe dumt, men at man heller tar lærdom og blir sterkere av det. Når jeg sier unnskyld eller beklager for noe, så føler jeg meg så liten og ting er vanskelig når jeg først må legge meg paddeflat for noe. For da har jeg virkelig innsett at det jeg har gjort ikke er bra.

Jeg har lenge vurdert å gjøre noe gøy ut av mine følelser, for jeg kan ha så mye ord og tanker som kommer ut i helt feil form for ord til visse anledninger. Heldigvis vet jeg at når man er ett menneske vil ting føles rart, man vil en gang føle seg såret og nedbrutt for noe som har skjedd, men vet du hva verden går faktisk videre uansett hvor ille ting kan være. Jeg for min del gidder ikke å være en person jeg ikke er, å jeg kan ha mange påfunn iløpet av en dag. Følelsesregisteret mitt kan være en jævla berg og dalbane, å en dag kan jeg ha det helt fantastisk mens neste dag bare er dritt.

Hvorfor valgte jeg og skrive om dette? Jo fordi dette er ett tema alle mennesker føler uansett om dem har ADHD eller ikke har noe diagnoser i hverdagen. Det å sette ord på ting har plutselig blitt en viktig ting for meg, å kunne leve med at man faktisk skaper seg fiender og uvenner iløpet av livet. Jeg kan kanskje være krass og masete eller blande meg opp i ting som jeg absolutt ikke har noe med, men det er bare ment godt fra min side.

Det viktigste når man har det dritt er å ikke legge seg ned i sengen og sperre seg inne. Da er det bedre at man tar seg en tur ut, være med venner eller rett å slett drar alene ut i skog og mark. Da får jeg løsnet litt på mine tanker og utfordringer, for tro meg dem vil komme fortere enn du selv aner. Å da er det viktig og ikke sitte med skjegget i postkassa å føle synd på seg selv, for det vil gjøre ting mye verre. Man må kunne speile situasjonene på en måte som at man selv skjønner at her har du tulla det litt til for deg selv, men vet du hva det vil gå over før eller siden.

 

Budskapet mitt er ihvertfall at uansett hvor dårlig eller bra det går, så vil livet gå sin gang uansett hvor bra eller ille det er.

 

 

Takk for at dere tar dere tid til å lese, å legg gjerne en kommentar igjen :)

Ha en fin dag :)

 

Hverdagen ble en utfordring for 8 uker siden:

 

Hverdagen ble plutselig snudd helt på hodet for hele verden. 11 Mars kom den kjedelige meldingen at myndighetene hadde stengt samtlige kulturvirksomheter rundt om i Norges land. Det betydde at jeg ble permittert med øyeblikkelig virkning, og da sto jeg der helt uten mulighet eller anledning til å kunne gjøre noe som helst. Jobben som var blitt revet vekk fra meg på sekunder, fotballdømmingen som jeg elsker ble revet bort og den trygge hverdagen ble helt plutselig bare borte. 

Det var først da man så hvor flink og omtenksom det norske folk egentlig er, og kjærlighet og omsorg ble satt høyt i den nye hverdagen som bare kom helt plutselig for alle sammen. For min del har det vært 2 veldig lange måneder, og lengre skal det dessverre bli. Min arbeidsplass på Rockefeller/Sentrum Scene eller John Dee er kanskje blant de siste som kommer til å bli åpnet her til lands, og det gjør sånn at man havner i en økonomisk situasjon som er uheldig, å man er nødt for å jobbe enda mer med både psyke og humøret. Nå må man plutselig søke etter dagpenger, for å få betalt husleien og får å ha mat på bordet.  

Man ble plutselig nødt å ta nye forhåndsregler, vaske hender ofte, holde 1-2 meters avstand og holde seg vekk fra store folkemengder. Norge hadde plutselig fått den største nedstengningen siden krigens slutt, folk fikk beskjed og holde seg hjemme å ikke oppsøke store folkemengder eller offentlige plasser. Men dette vet jo selvfølgelig alle sammen, å jeg skal ikke gjenfortelle hva som skjedde under nedstengningen. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva har vært mine utfordringer under denne pandemien:

Jeg har jobbet knallhardt for under hele denne perioden der jeg ikke har hatt noe jobb eller fritidsaktivitet og gå til. Rutinene ble plutselig revet ut av hendene mine, og humøret har fått seg en kraftig støkk disse månedene. Drøyt 3 uker ble jeg syk, og etter å ha vært sengeliggende i 2 uker hjemme, ble jeg innlagt på Ullevaal sykehus på isolat med en bakteriell lungebetennelse, jeg ble også testet for covid-19, men heldigvis testet jeg negativt på den. Jeg ble kjørt til sykehus i ambulanse etter at jeg var på bydelshuset på Lambertseter, og der ble jeg haste innlagt av legen der. Jeg fikk ligge 2 dager uten strøm på telefon eller mulighet for å få kontaktet noen. Jeg hadde de samme klærne på meg 4 dager på rad, siden jeg ikke fikk mulighet å hente noe klær før ambulansen hentet meg. Jeg skal innrømme at jeg våknet på natten når jeg fikk antibiotika av at jeg snakket med meg selv og svarte meg selv, var jeg på tur å få ett nervesammenbrudd? Var det nå den psykiske tilstanden skulle svikte meg totalt på toppen av det hele? 

Det viste seg bare at jeg var veldig syk, jeg fikk en bakteriell lungebetennelse etter en streptokokk betennelse i halsen som jeg ikke hadde fått medisin for i tide, samt på toppen av det hele fikk en barnesykdom ved navn: Skarlagensfeber. Lite visste jeg egentlig at jeg var så syk som jeg egentlig var når jeg kom til Ullevaal den dagen, jeg ble trillet inn rett inn på ett isolat rom der jeg ble liggende i 6 timer og mye av tiden ble kun venting i senga. Jeg ble som en nålepute etter alle prøvene dem tok på meg for å finne ut hva som feilet meg. Jeg ble så trillet opp på infeksjonsavdelingen der jeg skulle få ligge i 4 dager på isolat, følte nesten som ett hotell. Jeg fikk egen seng, egen tv, eget rom , eget bad, og roomservice når jeg ønsket noe. Det var bare å si at det ville jeg ha og spise , det vil jeg ha og drikke så kom den glad og fornøyd med mat og drikke til meg. Jeg fikk den hjelpen jeg trengte, tiltross for at det holdt seriøst på å klikke for meg til tider, så er jeg veldig takknemlig og ydmyk for dem som står midt i Coronahelvette på sykehusene. Så takk for den gode innsatsen dere gjør, den er uvurdelig.

Nedenfor ser dere ett knippebilder fra mitt hotellbesøk på Ullevaal Sykehus:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Her er samme dag som jeg ble innlagt

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mitt Hotellrom/Hjemmekontor på Ullevaal Sykehus:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Roomservice var ganske greit:

 

Jeg dro uken etter på en 3 ukers lang rehab ferie hjem til Mamma & Pappa for å ble feitet opp. Jeg hadde mistet mye vekt på disse 3 ukene, så var nødt å få i meg flere måltider per dag. Der er ikke så mye å fortell fra min tur til Narvik bortsett fra at jeg fikk sett mine 3 små gode onkelgull disse 3 ukene. 

 

Alt blir bra sier dem, jeg tror denne pandemien kan ta tid og jeg kommer nok ikke tilbake til hverdagen med det første. Men jeg ønsker alle en riktig god dag videre, og en fin 17. mai feiring.

Legg gjerne igjen en liten kommentar :)