Etter flere år med medisin starter en ny og spennende tid:

Etter en lang tid der alt bare går i sirup rett å slett, har jeg tatt steget for å finne ut om hverdagen kan bli enda bedre.
Nå skal jeg endelig få vite om jeg faktisk har en lavere form for ADHD, eller om det faktisk er mer som ligger bak, og dette kan kan virke både skremmende og helt uvirkelig om dette faktisk stemmer. Jeg har gått i lang tid å følt meg som en zombie og medisinen har kanskje ikke like mye virkning i forhold til hva den har gjort tidligere. Hverdagen har blitt tøffere med tanke på Corona, men det er vel likt for alle sammen i denne vanskelige tiden. 

Jeg har lenge vurdert å finne ut om det faktisk er meg det er noe galt med, eller om det faktisk er på tide å skifte medisin fra Concerta 54 mg som jeg bruker nå til dags, å det vil være en ny mulighet for å finne ut hva som egentlig skjer med kroppen min, Jeg har hatt en periode der jeg sover veldig dårlig, å jeg går mer eller mindre rundt i halvsvime for så å ville sove masse. Tankene har faktisk også vært inne på om min tunge døgnrytme med mye nattarbeid og ubekvemme arbeidstider har gjort sin del for at jeg ikke fungerer 100%.

Nå skal jeg heldigvis inn på noe som heter DPS, å dem skal hjelpe meg for å få vekk diverse traumer man har opplevd, samtidig så man skal finne ut om jeg trenger en ny type medisin. Alle har godt av å prate med noen, å jeg ser egentlig bare positivt på den videre hverdagen jeg skal få. Men samtidig ønsker jeg å si at jeg er dessverre bare et menneske, å jeg har opplevd mine ting i barndommen i forhold til dårlig oppfølging og mobbing. Men nå som jeg har blitt voksen kjenner jeg litt på det at man ikke tok like mye tak på utdanning og fokuset på skolen, men samtidig prøvde dem å hjelpe, men allikevel fikk jeg ikke den oppfølgingen som trengtes. Jeg har en onkel unge i dag, så har fått samme diagnosen som meg, å hun får en fantastisk oppfølging i forhold til det jeg fikk. Hun får det tilbudet om å faktisk få lovt å avreagere og prate om følelser, selv om det sikkert kan virke skummelt for henne i så ung alder. Men hun har et øye for mattematikk, noe som ikke akkurat var min sterkeste side som barn. Men hun elsker tydeligvis tall og regning, som kanskje er den eneste i familien nesten som har likt. Så spørsmålet er hvorfor var ikke det like bra oppfølging når jeg var ung? 

Allikevel vil jeg fortelle min historie så godt det lar seg gjøre, men dessverre sitter jeg med en følelse av den tabubelagte diskusjonen rundt ADHD. Dessverre finnes det fortsatt mange fordommer rundt dette enda, å mange jeg har kjent oppgjennom årene forteller at jeg kanskje ikke har vært den letteste å være venn med, for dem visste aldri når jeg kunne få min raptuser. Når jeg går inn på dette, er det en ting som irriterer meg, å det er når folk sier: jaa, du har ADHD, ja det har jeg også litt av. Det blir nesten som å spytte på min diagnose, for det handler faktisk om en god del mer enn at man bare har litt ADHD.

Jeg vil anbefale å ta en tur inn på Spotify for å høre på meg og min gode venn Klæboe fra Harstad, vi har laget en Podcasten der vi ønsker å sette ting på spissen, men samtidig sette ting på agendaen. Podcasten heter ADHD-Kroken, å vi er 2 voksne karer som ønsker å prate om livet og vår utfordring i hverdagen med ADHD. Så denne anbefales på det sterkeste da vi har fokus på praten, men samtidig legger vi inn litt humor inn i det hele.

Der vil det også handle om min gode venn Klæboe som per dags dato har startet ny utredning etter mange år uten hell med medisin. Noe som kan være veldig spennende å høre på, men samtidig kan det være veldig lærerikt i forhold til hva man kanskje tenker om ADHD. Jeg har også lekt med tanken på å stå standup for å fortelle min historie på en morsom måte, for jeg har ingen problem med å drite meg litt ut for at andre skal få et annet syn på hva det egentlig handler om.

Endelig er det på tide å forlate Narvik for denne gang:

Etter å ha vært hjemme i CA 2 måneder, er det endelig på tide å sette turen mot Østlandet og hverdagen der nede. Det har faktisk vært utrolig godt å være hjemme, da jeg egentlig kjent litt på det at det faktisk er veldig greit hjemme i Narvik. Jeg kan ikke skryte av å ha gjort så mye, men allikevel har man hatt tid til å være samme gamle kjente og familie! Ikke minst mine 3 onkel gull som jeg elsker over alt på jord. Men for min del håper jeg at tiltakene rundt Corona kanskje begynner å roe seg litt, så min arbeidsplass faktisk åpner, så man kan ordne gode konsertopplevelser for alle gjestene som måtte dukke opp.

Savnet etter å få jobbe er stort, å det er vanvittig at en pandemi bare stopper hele den trygge hverdagen man en gang hadde. Men det positive i det hele er at man blir enda mer glad for de små tingene i hverdagen som kanskje ikke har så veldig mye betydning i den travle hverdagen man har i tigerstaden. Men følelsen av å sitte på flyet ned til Oslo nå er veldig god, for borte er bra, men som oftest er hjemme best, I denne tiden har alle mine planer og fastsatte datoer for foredrag blitt satt på vent, så da må man finne andre mulighet for å fortelle min historie og ikke minst mine utfordringer her i hverdagen, selv om dem kanskje ikke er dem største, da jeg egentlig har god kontroll på diagnosen.

Nå er det lenge siden jeg har skrevet et blogginnlegg fordi jeg rett å slett mistet litt inspirasjon for å fortsette, men har sagt til meg selv at 2021, skal bli året der jeg skal bli enda mer aktiv på bloggen. Jeg har også en snapchatkonto som jeg heller ikke har vært, så veldig aktiv på. Men den skal jeg ta i bruk enda mer, å holder på nå for å få være en del av Adhdguttene på snapchat, men dette er fortsatt litt jobb og en liten prosess for å få til. Snapchat navnet er: minhverdagadhd, å det hadde vært hyggelig om dere vil følge meg der også, for da får dere se enda mer fra min hverdag.

Til neste gang, så ønsker jeg alle samme en riktig fin dag. Ta vare på hverandre, husk å vask hendene og holde avstand. Setter pris på kommentarer og innspill på hva jeg skal skrive om eller om det er tema dere ønsker jeg skal skrive om. 

Jeg har alltid hatt en utrolig fantasi som gjorde det enklere for meg som barn.

Vi alle har hatt en barne tv-helt eller sett opp til menneskene på tv skjermen. Jeg hadde problemer med å skille mellom virkelighet og fantasi flere gang enn man egentlig kan tenke seg.
Jeg kunne sitte å se på Macgyver, han fikk jo til å lage bomber eller våpen med en pakke tyggegummi og gummistrekk, å jeg smart som jeg var ville selvfølgelig redde verden på samme måte som han gjorde i tv-serien-
Og fantasien sto det virkelig ikke på, jeg lekte sykkelpoliti på samme måte som i tv-serien Pacific Blue å jeg rant nedover bakken for å fange skurkene som selvfølgelig ikke fantes. Men i min fantasi var det helt virkelig, til tross for at jeg kun lekte helt alene i skogen som var like ved huset vårt hjemme i Narvik. Jeg hoppet på sykkelen, slengte med ned på bakken å løp etter skurkene som at det var det siste jeg skulle gjøre her i livet, så det skulle ikke stå på fantasien som man hadde. Hadde jeg sett ett barn i dag holde på så måte som meg, hadde jeg trodd at det måtte være noe alvorlig galt med det barnet, for det jeg drev med var ikke akkurat normal oppførsel uansett hva dere måtte tenke om dette. Jeg og 3 kompiser lekte f.eks S.W.A.T, og utstyrte oss med lekerifler og masse utstyr som man ofte trenger på en operasjon ute i felten, vi teipet små lommelykter på for å kunne se inn i vinduene til alle vi passerte, vi snek oss i mellom hagene på vår ferd for å fullføre oppdraget som vi hadde selv laget. Det ble tatt super seriøst for oss barna, mens hadde vi blitt oppdaget kunne vi skapt redsel hvis noen hadde sett oss, men vi snek oss sakte men sikkert frem til målet å gjemte oss for biler og forbipasserende fotgjengere. Vi hoppet over store murer, snek oss mellom busker og kratt, å snek oss sakte men sikkert forbi vært eneste vindu på ferden. Den fantasien vi hadde var ekstrem, vi hadde ingen problemer med å være timevis ute i skogen for å leke, enten vi lekte krig, politi & røver eller rett å slett bare bygde hytter i skogen på i store grantrær. Dagens barn har dessverre ikke samme fantasien som jeg hadde når jeg var liten, man hadde verken barne-tv dagen lang, kun kl 18:00 på NRK, tv-spill eller Internett. Vi hadde ikke så mye som en mobiltelefon engang, så vi var nødt til å finne på ting helt av oss selv. Vi dro ut tidlig å kom hjem på kvelden igjen, hos noen andre kompiser lånte vi ett filmkamera også laget vi vår egen historie som man filmet også så vi på den å lo av det etterpå, det var rett å slett greit for meg å kunne være ute i friluft å leke og aktivisere meg selv. Ipad hadde jeg heller ikke, å skulle jeg se film måtte jeg se på VHS kassetter, da var favoritten min Olsenbanden som muligens ikke var lurt for meg å se fordi jeg tok mye etter dem også. 

Pacific Blue
Sykkelpolitiet fra slutten av 90 tallet til begynnelsen på 2000 tallet

Vi har nå alle vært jævelunge forhåpentligvis:

Jeg hadde dessverre lett for å ta etter andre, men en ting som jeg alltid holdt meg unna var snus og røyk. Eller det vil si at når jeg startet på videregående så startet jeg å snuse, å snuste i nesten 10 år før jeg sluttet for nesten ett år siden. Jeg har dessverre vært en skikkelig» jævelunge» som vi sier oppi nordland, jeg fant på så mye rart å det var ikke alltid at det var like kult eller gøy for dem som var rundt meg. Jeg eide ingen form for impulskontroll som barn, som f.eks jeg var 3 år å løp RETT i ett betongbord å nesen rammeskeiv, men rar som jeg var lo jeg litt å løp videre. Den dag i dag har jeg en veldig skeiv nese, vær gang jeg er forkjølt føles det ut som jeg er på siste puste drag i nesen, da det er mest sannsynlig knekt litt brusk i nesen min.

Når det kommer til impulskontroll hadde jeg nok svært lite mellom øra til tider, å det hjalp ikke at jeg skulle gjøre all faenskap tegneseriefiguren Dennis gjorde i tegnefilmen, å klart når jeg prøvde å gjøre nøyaktig det samme som Dennis, så innså jeg vel ikke at det var fullstendig galt. Det endte med at foreldrene mine måtte gjemme Dennis tegnefilmen og alle filmer som hadde ting som jeg kunne finne på å gjøre som ikke var lovt.  
Jeg innser i voksen alder at det bare var helt idiotisk å gjøre sånne ting, men at i min fantastiske fantasiverden var jeg ustoppelig, så når jeg ikke fikk gjøre faenskap hjemme, så gikk jeg heller oppi skogen å lekte litt der, klatret i de største trærne jeg fant å impulskontrollen min stoppet aldri opp før jeg mer eller mindre gikk på tryne ned fra trærne i en sjelden hoppkarakter i 20 i stil. Eller så hoppe jeg på sykkelen, veldig ofte ramlet jeg av sykkelen gjerne i salto. Jeg løp sjelden hjem for å gråte, fordi jeg visste at jeg ikke fikk nå medlidenhet der i gården, så klart hvis jeg skadet meg veldig alvorlig ga dem meg trøst, men som oftest beit jeg tennerne sammen å klatra opp på sykkelsetet eller opp i høyere trær selv om alt tilsa at jeg bare skulle holde meg nede på bakkenivå.

Nedenfor kan du se utspekulerte Dennis, nettopp sånn var jeg også:

Her kan dere se hva jeg mener med Dennis :)

Jeg skulle ikke vært foruten alle tingen jeg pønsket på, å i voksen alder sitter jeg egentlig bare å ler av hvor teit man egentlig har vært!

Kanskje noen av dere kjenner dere selv igjen? Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet :)
Ha en fin kveld videre :)

Hvorfor fikk man aldri den oppfølgningen man ønsket?

At man aldri fikk oppfølgning er mer eller mindre enn løgn,flere kjempet for at jeg skulle få en utdannelse, men allikevel var ikke nok til å hjelpe meg.
I min tid under skolegangen følte jeg meg ekstra utsatt for både mobbing og at medelever så på meg som spesiell og annerledes.
Jeg har heldigvis kommet meg fint ut av det, men ting kunne vært annerledes.
Det har nemlig seg sånn at jeg følte selv at man fikk aldri den tryggheten man trengte på skolen,man hadde sjelden faste assistenter som hjalp meg.
Jeg ble flere gang vær eneste dag tatt ut av klasserommet å inn på ett grupperom,allerede der ble jeg sett på som ett problembarn og
INGEN ga meg noe håp,det kunne rett å slett ikke stemme at jeg ville få en utdannelse.

Jeg selv var bedre på å gjøre ting praktisk enn faglig,jeg slet ekstremt i klasserommet å det var til tiden veldig slitsomt å vite at man ikke hang med på alt det andre medelevene mine lærte.
Dessverre når jeg gikk på skolen var ADHD ganske nytt,å mange av lærerne var ut daterte og gammeldagse.Dem var ut av den eldre garde som ikke kunne ta til seg nytt stoff, å man måtte ihvertfall ikke prøve å fortelle dem  at det var diagnosen som satt meg i diverse uheldige situasjoner i klasserommet. Man ble sett på som en overaktiv problemunge som ikke kunne noe på skolen, jeg fikk høre flere ganger at jeg skrev som en gris, å at jeg bare tullet.
Det som egentlig var tilfelle var at innerst inne var mange av tilfellene bare ett rop om hjelp,ett rop om forståelse for den jeg var å ikke minst bli behandlet som ett vanlig barn. Det var først i 7 klasse jeg fikk en lærer som virkelig forsto meg å så meg for den jeg var. det var selvfølgelig en nyutdannet lærer som ble min klasseforstander i 7. klasse. Jeg fikk ett trygt siste år på barneskolen før jeg skulle over på ungdomskolen,ingen visste helt hva som ville vente meg der nede, men at det ble en tøffere skolehverdag det er det ingen helst tvil

Jeg ble klar for ny skole, ungdomskolen sto for tur. Nye spennende utfordringer ventet for meg,jeg var heldig så fikk en støttespiller og farsfigur nr 2 i min klasseforstander. Han forsto meg, å passet på meg som om jeg skulle være hans egen sønn,dette ble lagt merke til av veldig mange andre som følte at jeg ble behandlet på en annen måte enn dem. Dermed var jeg ett lett bytte for mobbing, jeg var hyper, ekstremt plagsom å ble veldig fort sint av ingen ting. Dermed visste folk hvilke knapper dem kunne trykke på for at jeg skulle eksplodere. Jeg visste følelser som kanskje ingen andre gjorde, men samtidig reagerte jeg kanskje en smule overdrevent. Men i en prosess under puberteten der man skiftet stemmen, men vokste på alle mulige måter. Men følelsene mine har alltid vært sterke å jeg har alltid vist hvordan følelsene kan styre min hverdag, følelsene mine kan være min beste venn, eller så kan det faktisk være min verste fiende. 

Ungdomskolen ble aldri en positiv tid for meg, jeg ble fortsatt tatt ut av klasserommet, inn på grupperommet å satt alene å jobbet med helt andre oppgaver enn klassen min gjorde. For min del ble min sosiale antenner ikkeeksisterende,å jeg ble mobbet mye. Jeg skal ikke si at alt var greit, men masse la jeg vel opp til selv, å jeg hadde ikke akseptert at jeg hadde ADHD, da blir det vanskelig å finne seg selv å vite hvem man egentlig er som person, man viser følelser på en helt annen måte å man føler at man ikke strekker til i hverdagen. Året er blitt 2019 å jeg har blitt 30 år gammel, i dagens samfunn er ting helt annerledes å det blir satt mer fokus for at barna skal komme seg ut i klasserommet sammen med alle andre. Man får enda mer oppfølgning å utdannelsene er blitt mer pedagogisk tilrettelagt mot barn med diagnoser som både ADHD , dysleksi osv osv.

På ungdomskolen fortsatte jeg å være flinkere praktisk enn faglig, å det jeg brente mest for var gym på skolen. Jeg fikk bruke kroppen min å fikk utslipp av mine hyperaktive tendenser.
Det gjorde ingenting om det var hinderløype, ballspill eller dans, jeg fikk all-inn for at karakteren i gym skulle være den beste. Jeg husker vi hadde musikk på skolen, jeg skulle synge til Have you ever seen the rain av Creedence clearwater der mitt musikktalent ikke akkurat var det beste, der kommentaren fra musikklæreren var:  «PK, når du sang nå hørte det ut som du sang nasjonalsangen baklengs ditt fehodet, skam deg»
Den kommentaren ler man av i dag, men den dagen 14 år gamle Per Kristian fikk høre dette, ble følelsene knust, tenk at en lærer kunne si noe sånt. Men i dag skjønne jeg ironien bak det, han sa det bare på en veldig brutal måte. Han var nemlig den beste læreren under hele ungdomskolen, vi hadde han i samfunnsfag, geografi osv. Men han var faktisk den beste læreren til å forklare, han var genial i måten han brukte krittet på tavlen, der han tegnet bokstavelig talt alt sånn at det ble enklere å morsommere i måten han lærte bort. Hadde alle vært på det nivået hadde ikke skolegangen vært vanskelig i det hele tatt.

Min store drøm har alltid å bli politimann,ikke fordi det er så tøft. Men fordi politiet vet aldri når dem kommer på jobb hva som venter dem, å jeg liker slike dager. Derfor har min Vekter/Ordensvaktkarriere vært viktig for meg, men dessverre kunne jeg vært en helt annen plass i livet hadde jeg bare fått den oppfølgningen jeg mente man aldri fikk. Årene gikk på ungdomskolen, å det var på tide med Eksamen i 10 klasse, jeg kom opp i matematikk ett fag som aldri har vært min sterkeste fag. Jeg hatet matte, å det var kjedelig å måtte lære seg tall. Mye av matten har jeg aldri hatt bruk for, å dessverre var jeg på nivå med en 10 åring i matte verdenen.
Jeg møtte ihvertfall opp til Muntlig Matte eksamen – gikk inn å forklarte om vinkler på ett kart eller noe sånn. Jeg greide det, jeg fikk karakterene 2. Jeg fikk mestringsfølelse selv om det bare var en dårlig 2 er, det var den beste matte karakteren jeg hadde fått ihvertfall.  Jeg husker prøveeksamen: Jeg fikk om et dukkehjem fra Henrik Ibsen, en viktig norsk dramatiker og lyriker for norsk historie. Jeg fikk karakteren 4 på den prøveeksamen, da var jeg stolt, å jeg levde lenge på den karakteren.

Så var det tid for å søke på videregående skole, Jeg hadde 3 valg: FFA – Frydenlund Fotball og Alpint, Almenfaglig studieretning og Kokk og Servitør i den rekkefølgen. Jeg kom inn på skole, men lang borte fra Narvik, jeg hadde kommet inn på Andenes på almenfaglig studieretning, jeg hadde ikke engang søkt der. Jeg kjente panikken tok meg, å jeg ble følelsesmessig redd å frustrert. Heldigvis var det bare en feil i systemet, å jeg var på vente liste på FFA , almenfaglig studieretning å kokk og servitør. Jeg har i ettertid angret veldig på mine valg, kanskje man skulle tatt enn mer praktisk studieretning sånn som snekker eller rørlegger. Det er det dessverre ingen som vet hvor jeg hadde vært i dag. Jeg kom tilslutt inn på Almenfaglig studieretning ved Frydenlund Videregående Skole i Narvik. Det skulle senere vise seg at dette var tøffere å tyngre enn forventet, jeg klarte ikke å henge med å jeg datt ut av både fysikk og biologi det første året. Men jeg hadde en av mine bestevenner som satt ved siden av meg hele det første året, å der fikk jeg nok trygghet uten å vite nå særlig om det selv. Jeg var borte 3 dager hele det året. 

Det andre og tredje året ble kaotisk, jeg følte at jeg datt mer å mer ut i klasserommet. Jeg følte ingen trygghet ingen jeg kunne lene meg på, bestevennen var begynt i en annen klasse, nå var jeg helt alene. Når jeg ikke følte at man ble fulgt opp, var det lettere å bare gi blanke i alt å heller skulke. Jeg fikk aldri noe vitnemål fra videregående skolen, men lenge har jeg tenkt at hadde jeg vært 30 år hadde jeg ikke hatt noe problem med å fullføre skolegangen uten å falle utfor igjen. Jeg angrer veldig på mine valg, men det var ment til å skje. Tryggheten ble borte på skolen, men igjennom idretten fikk jeg den tryggheten å jeg trente heller isteden for å dra på skolen. Mange kan vell si at dette er egoistisk gjort, men impuls handlingene mine dro meg den veien dessverre. Dermed ble jeg aldri noe Politimann,å det er ikke en grei følelse i det hele tatt, men viktigheten å erfaringen jeg har dratt med meg er at man er sårbar for andres handlinger mot meg. Mobbingen gjorde meg til en sterk person i dag, men en sterk personlighet å jeg har ingen filter så jeg sier nøyaktig det jeg mener om ting. I ettertid har flere av dem som mobbet meg i yngre dager kommer å bedt meg om unnskyldning. Jeg følte at jeg var kommet lengre enn dem, jeg utviklet meg til å bli en person som liker å hjelpe andre mennesker.

Barneskolen min Skistua Skole i Narvik

Parken ungdomsskole i Narvik – her ble min ungdomsår fullført

Frydenlund Videregående skole, her har jeg mine siste vanskelige år i min skolegang 

Vær med å stopp mobbing hvis dere opplever at noen mobber andre.

Jeg ble dessverre ingen ingeniør,politimann eller kokk. Men jeg er stolt over det jeg jobber med nå, det å kunne hjelpe andre mennesker der ute. jeg brenner for å kjempe for mennesker med ADHD skal ha de samme rettighetene og syn som ett menneske uten noen form for diagnose, å mine mål er å hjelpe alle å enhver med å fortelle mine historier og tanker.

Håper alle får en fin dag, Legg gjerne en kommentar igjen eller lik/del innlegget videre til andre som kanskje ikke alltids tør å prate om det.

Mobbing ødelegger mer enn man aner.

Tabu diskusjonen om mobbing går stille i veggene.
Mobbing kan sette sår som bare den personen som blir utsatt for dette kan forstå.
Mobbing kan skade en person mer psykisk enn fysisk, skadene vises sjelden for andre mennesker.
Man kan bli plaget fordi man har en kronisk diagnose eller lidelse, noe som kan skape uro.
Allikevel starter dette gjerne i ung alder, mobbing starter tidligere enn man faktisk aner, og det starter som oftest i skolen.
En med ADHD blir sett på som en hyperaktiv og ett annerledes problembarn, gjerne fordi ADHD kan skape problemer med det sosiale.
Dermed kan det utvikle både sosial angst og angst generelt, det kan være skadelig å bli påført mobbing. 
Jeg har vært utsatt for mobbing i ung alder, mye pga av mine utfordringer med diagnosen i tidlig alder, da gjerne med tanke på min høye hyperaktivitet.
De fleste dagene kunne jeg komme gråtende og sinna hjem til mamma og pappa. Og dermed måtte dem slite med min frustrasjon der jeg kunne hive ting veggimellom.
Mine foreldre har alltid vært en støttebjelke for meg, dem har tatt kampene på skolen ang mobbing og oppfølging i klasserommet. Impulsene står i kø for en med ADHD og det kan være
både gode og dårlige ting med nettopp dette. Man kunne gjøre mye «rakkerungeting» og det var ingen grenser på hva man kunne gjøre, jeg husker at når jeg ble mobbet kunne jeg reagere med sinne, og jeg sloss som oftest til det ikke var noen som ville sloss mer. Jeg ga meg ihvertfall ikke, og det var min måte og få ut frustrasjonen på, og dermed fikk man stemplet problembarn som ung.
å det ble gjerne gitt negativ fokus. Redningen min var fysisk aktivitet, men det skal jeg skrive om ved en senere anledning.

Husk at kommentarer kan skade mer enn man mener. Pass på hverandre, for man vet aldri hva som skjer i neste sekund.

Kommentere gjerne eller gi en tilbakemelding i kommentarfeltet.

Ha en fin kveld :)