Hvorfor fikk man aldri den oppfølgningen man ønsket?

At man aldri fikk oppfølgning er mer eller mindre enn løgn,flere kjempet for at jeg skulle få en utdannelse, men allikevel var ikke nok til å hjelpe meg.
I min tid under skolegangen følte jeg meg ekstra utsatt for både mobbing og at medelever så på meg som spesiell og annerledes.
Jeg har heldigvis kommet meg fint ut av det, men ting kunne vært annerledes.
Det har nemlig seg sånn at jeg følte selv at man fikk aldri den tryggheten man trengte på skolen,man hadde sjelden faste assistenter som hjalp meg.
Jeg ble flere gang vær eneste dag tatt ut av klasserommet å inn på ett grupperom,allerede der ble jeg sett på som ett problembarn og
INGEN ga meg noe håp,det kunne rett å slett ikke stemme at jeg ville få en utdannelse.

Jeg selv var bedre på å gjøre ting praktisk enn faglig,jeg slet ekstremt i klasserommet å det var til tiden veldig slitsomt å vite at man ikke hang med på alt det andre medelevene mine lærte.
Dessverre når jeg gikk på skolen var ADHD ganske nytt,å mange av lærerne var ut daterte og gammeldagse.Dem var ut av den eldre garde som ikke kunne ta til seg nytt stoff, å man måtte ihvertfall ikke prøve å fortelle dem  at det var diagnosen som satt meg i diverse uheldige situasjoner i klasserommet. Man ble sett på som en overaktiv problemunge som ikke kunne noe på skolen, jeg fikk høre flere ganger at jeg skrev som en gris, å at jeg bare tullet.
Det som egentlig var tilfelle var at innerst inne var mange av tilfellene bare ett rop om hjelp,ett rop om forståelse for den jeg var å ikke minst bli behandlet som ett vanlig barn. Det var først i 7 klasse jeg fikk en lærer som virkelig forsto meg å så meg for den jeg var. det var selvfølgelig en nyutdannet lærer som ble min klasseforstander i 7. klasse. Jeg fikk ett trygt siste år på barneskolen før jeg skulle over på ungdomskolen,ingen visste helt hva som ville vente meg der nede, men at det ble en tøffere skolehverdag det er det ingen helst tvil

Jeg ble klar for ny skole, ungdomskolen sto for tur. Nye spennende utfordringer ventet for meg,jeg var heldig så fikk en støttespiller og farsfigur nr 2 i min klasseforstander. Han forsto meg, å passet på meg som om jeg skulle være hans egen sønn,dette ble lagt merke til av veldig mange andre som følte at jeg ble behandlet på en annen måte enn dem. Dermed var jeg ett lett bytte for mobbing, jeg var hyper, ekstremt plagsom å ble veldig fort sint av ingen ting. Dermed visste folk hvilke knapper dem kunne trykke på for at jeg skulle eksplodere. Jeg visste følelser som kanskje ingen andre gjorde, men samtidig reagerte jeg kanskje en smule overdrevent. Men i en prosess under puberteten der man skiftet stemmen, men vokste på alle mulige måter. Men følelsene mine har alltid vært sterke å jeg har alltid vist hvordan følelsene kan styre min hverdag, følelsene mine kan være min beste venn, eller så kan det faktisk være min verste fiende. 

Ungdomskolen ble aldri en positiv tid for meg, jeg ble fortsatt tatt ut av klasserommet, inn på grupperommet å satt alene å jobbet med helt andre oppgaver enn klassen min gjorde. For min del ble min sosiale antenner ikkeeksisterende,å jeg ble mobbet mye. Jeg skal ikke si at alt var greit, men masse la jeg vel opp til selv, å jeg hadde ikke akseptert at jeg hadde ADHD, da blir det vanskelig å finne seg selv å vite hvem man egentlig er som person, man viser følelser på en helt annen måte å man føler at man ikke strekker til i hverdagen. Året er blitt 2019 å jeg har blitt 30 år gammel, i dagens samfunn er ting helt annerledes å det blir satt mer fokus for at barna skal komme seg ut i klasserommet sammen med alle andre. Man får enda mer oppfølgning å utdannelsene er blitt mer pedagogisk tilrettelagt mot barn med diagnoser som både ADHD , dysleksi osv osv.

På ungdomskolen fortsatte jeg å være flinkere praktisk enn faglig, å det jeg brente mest for var gym på skolen. Jeg fikk bruke kroppen min å fikk utslipp av mine hyperaktive tendenser.
Det gjorde ingenting om det var hinderløype, ballspill eller dans, jeg fikk all-inn for at karakteren i gym skulle være den beste. Jeg husker vi hadde musikk på skolen, jeg skulle synge til Have you ever seen the rain av Creedence clearwater der mitt musikktalent ikke akkurat var det beste, der kommentaren fra musikklæreren var:  «PK, når du sang nå hørte det ut som du sang nasjonalsangen baklengs ditt fehodet, skam deg»
Den kommentaren ler man av i dag, men den dagen 14 år gamle Per Kristian fikk høre dette, ble følelsene knust, tenk at en lærer kunne si noe sånt. Men i dag skjønne jeg ironien bak det, han sa det bare på en veldig brutal måte. Han var nemlig den beste læreren under hele ungdomskolen, vi hadde han i samfunnsfag, geografi osv. Men han var faktisk den beste læreren til å forklare, han var genial i måten han brukte krittet på tavlen, der han tegnet bokstavelig talt alt sånn at det ble enklere å morsommere i måten han lærte bort. Hadde alle vært på det nivået hadde ikke skolegangen vært vanskelig i det hele tatt.

Min store drøm har alltid å bli politimann,ikke fordi det er så tøft. Men fordi politiet vet aldri når dem kommer på jobb hva som venter dem, å jeg liker slike dager. Derfor har min Vekter/Ordensvaktkarriere vært viktig for meg, men dessverre kunne jeg vært en helt annen plass i livet hadde jeg bare fått den oppfølgningen jeg mente man aldri fikk. Årene gikk på ungdomskolen, å det var på tide med Eksamen i 10 klasse, jeg kom opp i matematikk ett fag som aldri har vært min sterkeste fag. Jeg hatet matte, å det var kjedelig å måtte lære seg tall. Mye av matten har jeg aldri hatt bruk for, å dessverre var jeg på nivå med en 10 åring i matte verdenen.
Jeg møtte ihvertfall opp til Muntlig Matte eksamen – gikk inn å forklarte om vinkler på ett kart eller noe sånn. Jeg greide det, jeg fikk karakterene 2. Jeg fikk mestringsfølelse selv om det bare var en dårlig 2 er, det var den beste matte karakteren jeg hadde fått ihvertfall.  Jeg husker prøveeksamen: Jeg fikk om et dukkehjem fra Henrik Ibsen, en viktig norsk dramatiker og lyriker for norsk historie. Jeg fikk karakteren 4 på den prøveeksamen, da var jeg stolt, å jeg levde lenge på den karakteren.

Så var det tid for å søke på videregående skole, Jeg hadde 3 valg: FFA – Frydenlund Fotball og Alpint, Almenfaglig studieretning og Kokk og Servitør i den rekkefølgen. Jeg kom inn på skole, men lang borte fra Narvik, jeg hadde kommet inn på Andenes på almenfaglig studieretning, jeg hadde ikke engang søkt der. Jeg kjente panikken tok meg, å jeg ble følelsesmessig redd å frustrert. Heldigvis var det bare en feil i systemet, å jeg var på vente liste på FFA , almenfaglig studieretning å kokk og servitør. Jeg har i ettertid angret veldig på mine valg, kanskje man skulle tatt enn mer praktisk studieretning sånn som snekker eller rørlegger. Det er det dessverre ingen som vet hvor jeg hadde vært i dag. Jeg kom tilslutt inn på Almenfaglig studieretning ved Frydenlund Videregående Skole i Narvik. Det skulle senere vise seg at dette var tøffere å tyngre enn forventet, jeg klarte ikke å henge med å jeg datt ut av både fysikk og biologi det første året. Men jeg hadde en av mine bestevenner som satt ved siden av meg hele det første året, å der fikk jeg nok trygghet uten å vite nå særlig om det selv. Jeg var borte 3 dager hele det året. 

Det andre og tredje året ble kaotisk, jeg følte at jeg datt mer å mer ut i klasserommet. Jeg følte ingen trygghet ingen jeg kunne lene meg på, bestevennen var begynt i en annen klasse, nå var jeg helt alene. Når jeg ikke følte at man ble fulgt opp, var det lettere å bare gi blanke i alt å heller skulke. Jeg fikk aldri noe vitnemål fra videregående skolen, men lenge har jeg tenkt at hadde jeg vært 30 år hadde jeg ikke hatt noe problem med å fullføre skolegangen uten å falle utfor igjen. Jeg angrer veldig på mine valg, men det var ment til å skje. Tryggheten ble borte på skolen, men igjennom idretten fikk jeg den tryggheten å jeg trente heller isteden for å dra på skolen. Mange kan vell si at dette er egoistisk gjort, men impuls handlingene mine dro meg den veien dessverre. Dermed ble jeg aldri noe Politimann,å det er ikke en grei følelse i det hele tatt, men viktigheten å erfaringen jeg har dratt med meg er at man er sårbar for andres handlinger mot meg. Mobbingen gjorde meg til en sterk person i dag, men en sterk personlighet å jeg har ingen filter så jeg sier nøyaktig det jeg mener om ting. I ettertid har flere av dem som mobbet meg i yngre dager kommer å bedt meg om unnskyldning. Jeg følte at jeg var kommet lengre enn dem, jeg utviklet meg til å bli en person som liker å hjelpe andre mennesker.

Barneskolen min Skistua Skole i Narvik

Parken ungdomsskole i Narvik – her ble min ungdomsår fullført

Frydenlund Videregående skole, her har jeg mine siste vanskelige år i min skolegang 

Vær med å stopp mobbing hvis dere opplever at noen mobber andre.

Jeg ble dessverre ingen ingeniør,politimann eller kokk. Men jeg er stolt over det jeg jobber med nå, det å kunne hjelpe andre mennesker der ute. jeg brenner for å kjempe for mennesker med ADHD skal ha de samme rettighetene og syn som ett menneske uten noen form for diagnose, å mine mål er å hjelpe alle å enhver med å fortelle mine historier og tanker.

Håper alle får en fin dag, Legg gjerne en kommentar igjen eller lik/del innlegget videre til andre som kanskje ikke alltids tør å prate om det.