Min Hverdag med ADHD

Etter flere år med medisin starter en ny og spennende tid:

Etter en lang tid der alt bare går i sirup rett å slett, har jeg tatt steget for å finne ut om hverdagen kan bli enda bedre.
Nå skal jeg endelig få vite om jeg faktisk har en lavere form for ADHD, eller om det faktisk er mer som ligger bak, og dette kan kan virke både skremmende og helt uvirkelig om dette faktisk stemmer. Jeg har gått i lang tid å følt meg som en zombie og medisinen har kanskje ikke like mye virkning i forhold til hva den har gjort tidligere. Hverdagen har blitt tøffere med tanke på Corona, men det er vel likt for alle sammen i denne vanskelige tiden. 

Jeg har lenge vurdert å finne ut om det faktisk er meg det er noe galt med, eller om det faktisk er på tide å skifte medisin fra Concerta 54 mg som jeg bruker nå til dags, å det vil være en ny mulighet for å finne ut hva som egentlig skjer med kroppen min, Jeg har hatt en periode der jeg sover veldig dårlig, å jeg går mer eller mindre rundt i halvsvime for så å ville sove masse. Tankene har faktisk også vært inne på om min tunge døgnrytme med mye nattarbeid og ubekvemme arbeidstider har gjort sin del for at jeg ikke fungerer 100%.

Nå skal jeg heldigvis inn på noe som heter DPS, å dem skal hjelpe meg for å få vekk diverse traumer man har opplevd, samtidig så man skal finne ut om jeg trenger en ny type medisin. Alle har godt av å prate med noen, å jeg ser egentlig bare positivt på den videre hverdagen jeg skal få. Men samtidig ønsker jeg å si at jeg er dessverre bare et menneske, å jeg har opplevd mine ting i barndommen i forhold til dårlig oppfølging og mobbing. Men nå som jeg har blitt voksen kjenner jeg litt på det at man ikke tok like mye tak på utdanning og fokuset på skolen, men samtidig prøvde dem å hjelpe, men allikevel fikk jeg ikke den oppfølgingen som trengtes. Jeg har en onkel unge i dag, så har fått samme diagnosen som meg, å hun får en fantastisk oppfølging i forhold til det jeg fikk. Hun får det tilbudet om å faktisk få lovt å avreagere og prate om følelser, selv om det sikkert kan virke skummelt for henne i så ung alder. Men hun har et øye for mattematikk, noe som ikke akkurat var min sterkeste side som barn. Men hun elsker tydeligvis tall og regning, som kanskje er den eneste i familien nesten som har likt. Så spørsmålet er hvorfor var ikke det like bra oppfølging når jeg var ung? 

Allikevel vil jeg fortelle min historie så godt det lar seg gjøre, men dessverre sitter jeg med en følelse av den tabubelagte diskusjonen rundt ADHD. Dessverre finnes det fortsatt mange fordommer rundt dette enda, å mange jeg har kjent oppgjennom årene forteller at jeg kanskje ikke har vært den letteste å være venn med, for dem visste aldri når jeg kunne få min raptuser. Når jeg går inn på dette, er det en ting som irriterer meg, å det er når folk sier: jaa, du har ADHD, ja det har jeg også litt av. Det blir nesten som å spytte på min diagnose, for det handler faktisk om en god del mer enn at man bare har litt ADHD.

Jeg vil anbefale å ta en tur inn på Spotify for å høre på meg og min gode venn Klæboe fra Harstad, vi har laget en Podcasten der vi ønsker å sette ting på spissen, men samtidig sette ting på agendaen. Podcasten heter ADHD-Kroken, å vi er 2 voksne karer som ønsker å prate om livet og vår utfordring i hverdagen med ADHD. Så denne anbefales på det sterkeste da vi har fokus på praten, men samtidig legger vi inn litt humor inn i det hele.

Der vil det også handle om min gode venn Klæboe som per dags dato har startet ny utredning etter mange år uten hell med medisin. Noe som kan være veldig spennende å høre på, men samtidig kan det være veldig lærerikt i forhold til hva man kanskje tenker om ADHD. Jeg har også lekt med tanken på å stå standup for å fortelle min historie på en morsom måte, for jeg har ingen problem med å drite meg litt ut for at andre skal få et annet syn på hva det egentlig handler om.

Endelig er det på tide å forlate Narvik for denne gang:

Etter å ha vært hjemme i CA 2 måneder, er det endelig på tide å sette turen mot Østlandet og hverdagen der nede. Det har faktisk vært utrolig godt å være hjemme, da jeg egentlig kjent litt på det at det faktisk er veldig greit hjemme i Narvik. Jeg kan ikke skryte av å ha gjort så mye, men allikevel har man hatt tid til å være samme gamle kjente og familie! Ikke minst mine 3 onkel gull som jeg elsker over alt på jord. Men for min del håper jeg at tiltakene rundt Corona kanskje begynner å roe seg litt, så min arbeidsplass faktisk åpner, så man kan ordne gode konsertopplevelser for alle gjestene som måtte dukke opp.

Savnet etter å få jobbe er stort, å det er vanvittig at en pandemi bare stopper hele den trygge hverdagen man en gang hadde. Men det positive i det hele er at man blir enda mer glad for de små tingene i hverdagen som kanskje ikke har så veldig mye betydning i den travle hverdagen man har i tigerstaden. Men følelsen av å sitte på flyet ned til Oslo nå er veldig god, for borte er bra, men som oftest er hjemme best, I denne tiden har alle mine planer og fastsatte datoer for foredrag blitt satt på vent, så da må man finne andre mulighet for å fortelle min historie og ikke minst mine utfordringer her i hverdagen, selv om dem kanskje ikke er dem største, da jeg egentlig har god kontroll på diagnosen.

Nå er det lenge siden jeg har skrevet et blogginnlegg fordi jeg rett å slett mistet litt inspirasjon for å fortsette, men har sagt til meg selv at 2021, skal bli året der jeg skal bli enda mer aktiv på bloggen. Jeg har også en snapchatkonto som jeg heller ikke har vært, så veldig aktiv på. Men den skal jeg ta i bruk enda mer, å holder på nå for å få være en del av Adhdguttene på snapchat, men dette er fortsatt litt jobb og en liten prosess for å få til. Snapchat navnet er: minhverdagadhd, å det hadde vært hyggelig om dere vil følge meg der også, for da får dere se enda mer fra min hverdag.

Til neste gang, så ønsker jeg alle samme en riktig fin dag. Ta vare på hverandre, husk å vask hendene og holde avstand. Setter pris på kommentarer og innspill på hva jeg skal skrive om eller om det er tema dere ønsker jeg skal skrive om.