Min Hverdag med ADHD

Mental helse er dessverre altfor lite pratet om:

Dette innlegget vil bli skrevet med tanker, innrømmelser og refleksjon over mine utfordringer. Jeg vil samtidig prate om ting som er viktig å fortelle til dere der ute i den store verden. Jeg har det siste året havnet i en depresjon som er utrolig vanskelig å komme ut av, å jeg må kjempe en evig kamp vær eneste dag for å holde tankene mine i sjakk. Diagnosen ADHD har dessverre en utsatt del av diagnosen som handler om psykisk helse og hvordan man oppfører seg, eller hvordan livet kan bli snudd opp ned på hodet uten at man egentlig har en naturlig forklaring på det. Jeg vil komme med en innrømmelse som sitter langt inne for min del, for jeg har ikke overraskende nok slitt psykisk over en lengre periode, å det har vært destruktive tanker som går på alvorlige ting som selvmord og selvskading. Jeg har ingen tanker om hvordan jeg ville gjort det, men av å til møter jeg veggen å alt føles helt mørkt. 

Jeg har gått flere runder med meg selv den siste tiden, å har kommet frem til at jeg behøver faktisk hjelp for rett å slett komme meg videre i hverdagen. Jeg måtte innrømmet for meg selv at jeg faktisk trenger psykisk helsehjelp, å dette har sittet langt inne for min del så da ønsker jeg å fortelle at ting kanskje ikke har vært så bra, som det kanskje har vært. Mental helse og psykisk helse er dessverre et altfor tabubelagt tema, å det er vanskelig for min del å fortelle om situasjonen man helst skulle vært for uten. Jeg føler på ekstremt mye anger og frustrasjon over masse ting, det har gått så langt at jeg trenger noen som kan hjelpe meg videre. Livet føles til tider helt unyttig og man føler at vitsen med å leve er helt unødvendig, å det skremmer meg at jeg sitter med slike tanker til tider. Flere har sagt at jeg burde søke hjelp, flere har prøvd å få meg til å innse at noe ikke stemmer, men det nytter ikke hvis man ikke selv innrømmer for seg selv at ting er tøft og ekstremt vanskelig. 

Fokuset rundt mental helse har gått i perioder her i Norge, men synes helt ærlig at det prates altfor lite om det. Det blir på en måte hysjet litt ned fordi ting skal ikke handle om at man har problemer med det psykiske. Jeg har vært 2 gang selv på Psykiatrisk legevakt her i Oslo, kun fordi ting har vært tøft, å jeg har hatt behov å prate med noen som ikke dømmer deg, til tross for at man har problemer. Psykologer er det man kalle for hverdagshelter, det at dem bare sitter å lytte å kommer med råd på hva man kan gjøre for å komme videre. Så er det sikker mange der ute som tenker, ja nå er jeg kun ute etter oppmerksomhet med å skrive dette. Men der må jeg bare si at det handler om at jeg vil være ærlig om min situasjon, for jeg har hatt det tøffere enn hva folk kanskje skulle tro, å det er helt forferdelig å gå å tenke at jeg må gjøre å si ting på en måte sånn at dem skal bli fornøyd. Men av å til kan det faktisk bare være nok at noen lytter på tankene mine, noen ganger kan bare en klem vær til stor hjelp, men til syvende og sist vil jeg referere det til onkel p sin sang: Styggen på ryggen

Jeg tør å stå frem med dette, jeg tør å fortelle om at ting ikke er bra. Jeg føler en utrolig mestring med dette innlegget for å fortelle at ting kunne ha gått riktig ille, hadde jeg faktisk ikke blitt tatt seriøst. Det er så utrolig viktig å være ærlig om sine problemer, for til syvende og sist er jeg bare et menneske. Jeg har ikke vært snill med meg selv de siste 10 årene, jeg har jobbet altfor mye og tatt på meg ting selv om jeg har vært utslitt. Jeg sitter å på en følelse om at jeg ikke strekker til, at jeg ikke er bra nok for noen å at folk ser ned på meg fordi at jeg reflektere over min situasjon med diagnosen. En kommentar, eller et blikk kan forverre alt selv om man ikke snakker om det, å jeg føler at hvis jeg er i et forhold, for eksempel så er følelsen av å ikke strekke til eller være god nok sterk en tanke som går igjen, fordi jeg har det ikke bra med meg selv, å da ender det med at jeg krisemaksimerer ting og kommer ofte med unødvendige kommentarer eller reagerer på ting med sinne, frustrasjon når jeg innerst inne bare er utrolig trist og lei meg innvendig. Jeg kan nesten garanterer at den man kjenner som kanskje virker sterk eller stødig ikke nødvendigvis har det så bra. Dette snakker jeg om erfaring, å jeg har brukt jobben min som et skalkeskjul for at man har det helt jævlig bokstavelig talt. Man skal ikke spøke med den mentale helsen, man skal ikke bli sett ned på av andre fordi at man trør feil noen ganger, eller sier ting som kanskje ikke høres fornuftig ut i deres hode. 

Det jeg ønsker å oppnå med dette innlegget er ærlighet, men samtidig fortelle til dere som skal se ned på andre, at av å til så må man svelge kameler å heller spørre om personen egentlig har det bra. Det kan hjelpe mer enn dere faktisk aner.

Jeg vil også fortelle om et system hos det psykiske helsevernet som er helt på tryne, for har du bare en mild depresjon så får du faktisk ikke hjelp til å komme deg videre. Jeg har selv opplevd dette, å det er en utrolig vanskelig beskjed å takle på egenhånd men hva kan man gjøre? Jeg synes absolutt dette er en ting som burde vært tatt enda mer opp hos politikere, for systemet er så firkantet nå at enkelt personer får ikke hjelp fordi dem rett å slett i deres øyne ikke er syke nok. Men for den personen kan det bare handle om at man trenger små verktøy for å komme seg videre i hverdagen. Jeg fikk avslag, å fikk beskjed om at jeg hadde bare en mild depresjon å at ting ville gå seg til, for dem har ikke mulighet å hjelpe videre. Det endte med at jeg til slutt fikk destruktive tanker med tanker om å ta sitt eget liv til slutt, å heldigvis møtte jeg en fantastisk person på legevakten i Oslo, som henviste meg videre å neste dag sto et akutt team klar for å hjelpe meg videre. Føler meg utrolig heldig som får en ny sjanse, å det er ille at man må nesten skade seg selv før man faktisk får hjelp, å det er utrolig synd at dette er den store virkeligheten i det store bildet.

Hvis du sitter på destruktive tanker, å du føler at du ikke blir hørt. Så finnes det muligheter ved å oppsøke fastlege, legevakten eller ringe Mental Helse. Det er mennesker som er glade i deg, selv om det ikke føles ut som folk bryr seg å det kan være vanskelig å ta tak i det før det er for sent. Ring 116 123 eller legevakten på: 116 117