Jeg har alltid hatt en utrolig fantasi som gjorde det enklere for meg som barn.

Vi alle har hatt en barne tv-helt eller sett opp til menneskene på tv skjermen. Jeg hadde problemer med å skille mellom virkelighet og fantasi flere gang enn man egentlig kan tenke seg.
Jeg kunne sitte å se på Macgyver, han fikk jo til å lage bomber eller våpen med en pakke tyggegummi og gummistrekk, å jeg smart som jeg var ville selvfølgelig redde verden på samme måte som han gjorde i tv-serien-
Og fantasien sto det virkelig ikke på, jeg lekte sykkelpoliti på samme måte som i tv-serien Pacific Blue å jeg rant nedover bakken for å fange skurkene som selvfølgelig ikke fantes. Men i min fantasi var det helt virkelig, til tross for at jeg kun lekte helt alene i skogen som var like ved huset vårt hjemme i Narvik. Jeg hoppet på sykkelen, slengte med ned på bakken å løp etter skurkene som at det var det siste jeg skulle gjøre her i livet, så det skulle ikke stå på fantasien som man hadde. Hadde jeg sett ett barn i dag holde på så måte som meg, hadde jeg trodd at det måtte være noe alvorlig galt med det barnet, for det jeg drev med var ikke akkurat normal oppførsel uansett hva dere måtte tenke om dette. Jeg og 3 kompiser lekte f.eks S.W.A.T, og utstyrte oss med lekerifler og masse utstyr som man ofte trenger på en operasjon ute i felten, vi teipet små lommelykter på for å kunne se inn i vinduene til alle vi passerte, vi snek oss i mellom hagene på vår ferd for å fullføre oppdraget som vi hadde selv laget. Det ble tatt super seriøst for oss barna, mens hadde vi blitt oppdaget kunne vi skapt redsel hvis noen hadde sett oss, men vi snek oss sakte men sikkert frem til målet å gjemte oss for biler og forbipasserende fotgjengere. Vi hoppet over store murer, snek oss mellom busker og kratt, å snek oss sakte men sikkert forbi vært eneste vindu på ferden. Den fantasien vi hadde var ekstrem, vi hadde ingen problemer med å være timevis ute i skogen for å leke, enten vi lekte krig, politi & røver eller rett å slett bare bygde hytter i skogen på i store grantrær. Dagens barn har dessverre ikke samme fantasien som jeg hadde når jeg var liten, man hadde verken barne-tv dagen lang, kun kl 18:00 på NRK, tv-spill eller Internett. Vi hadde ikke så mye som en mobiltelefon engang, så vi var nødt til å finne på ting helt av oss selv. Vi dro ut tidlig å kom hjem på kvelden igjen, hos noen andre kompiser lånte vi ett filmkamera også laget vi vår egen historie som man filmet også så vi på den å lo av det etterpå, det var rett å slett greit for meg å kunne være ute i friluft å leke og aktivisere meg selv. Ipad hadde jeg heller ikke, å skulle jeg se film måtte jeg se på VHS kassetter, da var favoritten min Olsenbanden som muligens ikke var lurt for meg å se fordi jeg tok mye etter dem også. 

Pacific Blue
Sykkelpolitiet fra slutten av 90 tallet til begynnelsen på 2000 tallet

Vi har nå alle vært jævelunge forhåpentligvis:

Jeg hadde dessverre lett for å ta etter andre, men en ting som jeg alltid holdt meg unna var snus og røyk. Eller det vil si at når jeg startet på videregående så startet jeg å snuse, å snuste i nesten 10 år før jeg sluttet for nesten ett år siden. Jeg har dessverre vært en skikkelig» jævelunge» som vi sier oppi nordland, jeg fant på så mye rart å det var ikke alltid at det var like kult eller gøy for dem som var rundt meg. Jeg eide ingen form for impulskontroll som barn, som f.eks jeg var 3 år å løp RETT i ett betongbord å nesen rammeskeiv, men rar som jeg var lo jeg litt å løp videre. Den dag i dag har jeg en veldig skeiv nese, vær gang jeg er forkjølt føles det ut som jeg er på siste puste drag i nesen, da det er mest sannsynlig knekt litt brusk i nesen min.

Når det kommer til impulskontroll hadde jeg nok svært lite mellom øra til tider, å det hjalp ikke at jeg skulle gjøre all faenskap tegneseriefiguren Dennis gjorde i tegnefilmen, å klart når jeg prøvde å gjøre nøyaktig det samme som Dennis, så innså jeg vel ikke at det var fullstendig galt. Det endte med at foreldrene mine måtte gjemme Dennis tegnefilmen og alle filmer som hadde ting som jeg kunne finne på å gjøre som ikke var lovt.  
Jeg innser i voksen alder at det bare var helt idiotisk å gjøre sånne ting, men at i min fantastiske fantasiverden var jeg ustoppelig, så når jeg ikke fikk gjøre faenskap hjemme, så gikk jeg heller oppi skogen å lekte litt der, klatret i de største trærne jeg fant å impulskontrollen min stoppet aldri opp før jeg mer eller mindre gikk på tryne ned fra trærne i en sjelden hoppkarakter i 20 i stil. Eller så hoppe jeg på sykkelen, veldig ofte ramlet jeg av sykkelen gjerne i salto. Jeg løp sjelden hjem for å gråte, fordi jeg visste at jeg ikke fikk nå medlidenhet der i gården, så klart hvis jeg skadet meg veldig alvorlig ga dem meg trøst, men som oftest beit jeg tennerne sammen å klatra opp på sykkelsetet eller opp i høyere trær selv om alt tilsa at jeg bare skulle holde meg nede på bakkenivå.

Nedenfor kan du se utspekulerte Dennis, nettopp sånn var jeg også:

Her kan dere se hva jeg mener med Dennis :)

Jeg skulle ikke vært foruten alle tingen jeg pønsket på, å i voksen alder sitter jeg egentlig bare å ler av hvor teit man egentlig har vært!

Kanskje noen av dere kjenner dere selv igjen? Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet :)
Ha en fin kveld videre :)