Bloggnorge.com // Min Hverdag med ADHD
Start blogg

Min Hverdag med ADHD

ADHD er så mye mer enn 4 Bokstaver

Sosiale antenner kan være din verste fiende

Kategori: Uncategorized | 0 kommentarer » - Skrevet onsdag 15. mai , 2019 kl. 19:28

Sosiale antenner skaper samhold, vennskap og nettverk,dessverre er det lettere sagt enn gjort

 

Noen ganger kan det være vanskelig å binde seg til andre mennesker, jeg hadde det samme problemet iløpet av ungdomstiden min.
Å skulle bli kjent med nye mennesker har alltid vært litt skummelt for min del å dermed måtte jeg ofte utforske ting helt alene.
Jeg trivdes som oftest helt i mitt eget selskap til stor fortvilelse for dem rundt meg, fordi jeg ble sjelden bedt i bursdagsselskap veldig ofte i min barndom.
Mye av dette var nettopp pga min diagnose ADHD som gjorde slik at jeg hadde mine utfordringer med hyperaktivitet, og ett stort sinne som kunne skremme de fleste barna jeg ble kjent med.
Husker spesielt 2 stykker som jeg var bestekompis med, å dem gjorde jeg ting man kanskje ikke ville gjort hvis jeg var helt alene. Dem ga meg trygghet, å dem så ikke dømmende på meg selv om jeg var litt annerledes i forhold til dem selv. Vi hadde ofte krangler som ofte endte veldig galt, enten ga fikk man juling eller så ga man rett å slett juling, disse 2 har jeg dessverre mistet kontakt med nå i voksen alder. Men dem var ihvertfall mine alle første venner som man kunne stole på å ble viktig for meg i barndommen. Husker spesielt en gang jeg ble så sint på den ene kompisen der jeg tok ett brekkjern å sprang etter for å gi han ett kakk i hodet,hvem normale unger gjør egentlig noe sånt? Hadde man gjort dette i voksen alder kunne man fort blitt straffet for det, men som barn ser man ikke hvor ille ting kan skli ut,å vi ble heldigvis alltid venner igjen selv om vi kranglet som Tom&Jerry (se bildet under)

 

 

 

Kanskje mine sosiale antenner som ung, gjorde sånn at jeg utviklet enn form for sosial angst:

I mitt forrige innlegg skrev jeg om sosial angst å mine utfordringer med dette, det er vel første gang jeg egentlig fikk sagt hva jeg egentlig har slitt med opp igjennom årene å det var på en måte veldig deilig å få innrømme at jeg har en form for sosial angst. I mine ungdomsår husker jeg spesielt jeg var veldig redd for å prate med andre jenter, fordi jeg var livredd for at jeg skulle si noe feil til dem slik at dem skulle dømme meg fordi jeg var annerledes, jeg har dessverre opplevd dette helt til jeg var tidlig i 20 årene,der det ble satt ut usanne rykter om meg slik at andre skulle se ned på meg. Disse ryktene visste jeg selv ikke stemte, men i en liten by som Narvik er det ekstremt vanskelig å kjempe mot disse tingene,å det var sårende og slitsomt til tider. Jeg måtte kjempe fordi folk tenkte sine ting når usanne rykter og historier ble spredt rundt omkring kun fordi dem ikke likte meg, å dermed ble jeg dessverre veldig innelukket som person. Jeg ble redd for å gjøre feil, jeg ble redd for å si ting feil, å jeg fikk prestasjonsangst på veldig mange ting, selvtilliten ble ødelagt pga uvitende personer som  kun var ute etter å ødelegge for meg. Heldigvis har jeg hatt idretten der jeg fikk lovt å være meg selv, jeg fikk lovt å utvikle meg på det sosiale ved å få være med på ett lag og dermed ble jeg kjent med veldig mange forskjellige mennesker på min vei. I voksen alder har jeg kanskje innsett at jeg ga opp for lett, og jeg lot meg mobbe av andre uten å ta igjen, men det sier tilslutt bare stopp uten energi til noe ting. Jeg har flere gang gått helt alene å fått tårer i øynene fordi jeg følte at kanskje jeg ikke passet inn i denne verden, men har vell alltid sagt til meg selv alltid at jeg er bra nok, å jeg ble kanskje bare sterkere av å måtte kjempe for meg selv vær eneste dag i hele barndommen min. ADHD kan være min verste fiende, men samtidig kan det være min beste venn, jeg har 90000000 tanker i hodet samtidig å jeg har impulser som kommer ut i ord som kanskje ikke alltids  passer inn i samtalene. Jeg hater store forsamlinger med masse mennesker, jeg hater offentlige plasser selv om jeg jobber som ordensvakt i Oslo Sentrum. Sosiale antenner får jeg med meg inn i den rollen jeg skal utføre på jobb, fordi jeg måtte lære meg at man skal være slik man vil at andre skal være med deg.

Bildet opp for viser kanskje litt sånn jeg kunne oppført meg i en sandkasse som lite barn.

 

Dessverre har jeg hatt masse motgang som barn å jeg har nok blitt den personen som man er i dag nettopp pga av at man blir sterk på mange områder.
Jeg blir sint når jeg ser eller hører om mobbing eller at noen blir urettferdig behandlet eller skadet på noe vis. Jeg ble fikk nok en del skjulte sår innvendig mye fordi jeg opplevde ting utenfor hjemmet som var vanskelig å prate om, jeg ble mye mobbet som hele min barndom av andre barn. Dessverre tror jeg dette er ett stort problem ute i samfunnet og spesielt i skolen at mobbing fordi man er annerledes ofte forekommer ganske skjult, ofte kan det skje i friminuttene, andre gang kan det skje på tur hjem fra skolen. Jeg har flere gang bare ville gå hjem i full fart for å slippe å bli mobbet der jeg har blitt irritert å kanskje blitt så sint at jeg nesten har eksplodert i 9000 biter, å da er dagen gjerne ødelagt for noen spesielt med ADHD. Fordi følelsene våre er så ekstremt sterke at vi har problemer med kritikk eller at folk forteller oss at vi ikke er verdt noe, jeg har flere gang gruet meg for å dra på skolen i mine yngre dager nettopp pga av dette, ofte fikk jeg ikke gå i fred helt alene fordi det var alltid noen som skulle dytte eller si stygge ting til meg. Hvorfor skjedde dette?  JO fordi jeg sjelden klarte å føre en enkel god samtale om alt å ingenting, som rett å slett var en liten filleting for min det mens den kanskje var ganske stor for andre! Jeg slet veldig med å være sosial nettopp fordi jeg ble brutt ned gang på gang psykisk pga av mobbing og fæle opplevelser som setter dype sår. Nå har jeg selv veldig lyst til å hjelpe andre ungdom i samme situasjon som jeg var som ung, det å kunne fortelle dem at det finnes håp selv om noe der ute er kun ute etter å bryte deg ned som en person. En støttegruppe for ungdom med ADHD er noe jeg brenner for, det å kunne hjelpe andre som sliter, det å kunne gi dem en vei videre også utenfor skolen! Dessverre er det mange som blir så brutt ned at mange føler selvmord er siste utvei, jeg skal innrømme at jeg selv har vært på tanken veldig mange ganger i min oppvekst. Min familie har heldigvis vært en enorm støtte for meg, dem har kjempet i skolen, på møter og i helsesektoren for at jeg skulle få det fint. Dessverre følte jeg aldri at jeg fikk den rette oppfølgingen i hverdagen min, all ære til min familie som prøvde,men allikevel er det masse jeg ikke fortalte dem nettopp fordi jeg var flau over at jeg ble mobbet å latterliggjort på fritiden. Min utfordring til alle som leser denne bloggen er at hører dere eller ser noen som blir skadet/mobbet eller latterliggjort,beskytt dem å vis at dere er der for dem, for det kan bety mer enn dere faktisk aner. 

Vær med å stopp mobbing hvis dere opplever at noen mobber andre.

 

Jeg vet veldig mange i samme situasjon som meg kjenner seg igjen. Så er spørsmålet mitt: Hvorfor skal man mobbe andre når man heller kan vise kjærlighet og omtanke ovenfor andre mennesker. Legg gjerne en kommentar nede i kommentarfeltet å gjerne spre videre budskapet til flere!

Snapchat: minhverdagadhd
Instagram: minhverdagmedadhddiagnosen
Facebook: https://www.facebook.com/groups/401914157260083/

 

HA en fin 17 mai feiring, å husk å være snille å greie med hverandre :)

Annonser

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.