Ofte er det forklaring på hvorfor man er som man er:

Jeg har alltid vært en person som alltid har likt å gjøre ting på min måte,det kan til stor frustrasjon for de nærmeste være vanskelig å forstå. Jeg skal nå skrive om hvordan det er for meg å ta imot 9000 beskjeder på en gang, dette ligger i hodet mitt som ett stort vakuum. Hvorfor har jeg mellomstasjoner? Hvorfor klare jeg ikke å ta imot masse beskjeder på en gang? 

Av å til kan jeg misforstå beskjeder som skal gjøres,dette er kan virke rart for dem som man enten jobber med  eller familie og nære relasjoner. Dette er vanskelig å forstå for andre mennesker som ikke lever med noen eller som har diagnosen ADHD. Korttidsminnet er en helt vanlig ting som kommer med ADHD tilværelsen, dette er ofte ikke lett å fortelle andre om. Fordi det er dessverre sånn at jeg glemmer viktige detaljer i gjøremål som hverdagen har å by på,å det er ikke lett for meg å samle opp alle beskjeder når man har 10000 tusen tanker på engang, det er som en stor tankefest med både gode/dårlige/random tanker. Hvordan det egentlig fungere oppe i hodet har jeg lurt på alle disse årene, men det har liksom alltid ordnet seg, fordi man kan ikke plassere de forskjellige tankene i kategorier som kan få sluset ut tankene fra hodet mitt. 

Her er noen punkter om mine utfordringer i hverdagen:

1. Mange tanker på engang
2. Har små rot overalt, legger ting på flere plasser (såkalte mellomstasjoner)
3. Vis meg heller isteden for å forklare hva jeg skal gjøre (Det kan hende jeg glemme viktige detaljer)
4. Blir sett på som lat/svimmel (Flere gang hørt at jeg sniker meg unna)
5. Når jeg først starter, så skjønn nå at jeg vil gjøre det 200% isteden for 100%.
6. Utsetter oppvask, klesvask og viktige gjøremål hjemme til siste liten.
7. Nervøs for å komme for seint til arbeid/hobbyer eller avtaler (kommer gjerne i god tid)
8. Aldri få meg til å gjøre noe faglig når jeg kan gjøre det praktisk.
9. Er alltid negativ før jeg får se at det går å gjøre ting slik.
10. Jeg er ett menneske, så jeg har også lovt å være sliten.

Jeg er spesialist til å være veldig flink når jeg er på besøk hos andre eller er på jobb for da kan jeg vaske,rydde eller gjøre kjedelige ting som man ikke er så flink til å gjøre hjemme. Noe av det jeg hater mest er nok å vaske klær fordi jeg kan samle skittenklær til jeg nesten ikke har plagg igjen før jeg vasker. Eller det vil si at slik var jeg før jeg møtte min kjære samboer Marion,hun tok seg tid til å forstå hvorfor jeg var en slik rotekopp, jeg sa til henne at dette var diagnosen min sin feil,men samtidig har vi satt strenge krav til oss selv at vi skal ha det koselig rundt oss hjemme i leiligheten på Lambertseter i Oslo. Vi startet å sortere de forskjellige type klærne i forskjellige skittentøyskurver for å få enda mer kontroll på at alle klærne ble vasket på riktig måte,noe som virket umulig for min del for en del år siden. Har alltid tenkt at jeg bestandig har hatt system i rotet mitt, selv om det kunne ligge 100 klesplagg på gulvet å oppvasken står på kjøkkenet i hundretalls, det har aldri vært så nøye å ha det ryddig når jeg har vært alene men med engang jeg skulle ha besøk eller folk hjemme i min tidligere leilighet, så kunne jeg rydde hele leiligheten min ved at jeg bare hev alt i skap å skuffer. Når jeg skal gjøre store prosjekter som ommøblering eller lignende så har jeg ihvertfall ingen kontroll på hvordan ting er, det viser bildet nedenfor her:

ROTROTROOOT

Når jeg har fått kontroll på rotet ser det gjerne slik ut:

Flatene kommer til syne igjen

Det vil alltid være utfordringer for meg, men så klart handler det bare om å få inn rutinene på rett plass å ikke minst rette prioriteringer i på fritiden min. Kanskje noen kjenner seg igjen? Legg gjerne igjen en kommentar nede i kommentarfeltet, lik å gjerne del innlegget så man får spredt budskapet videre til flere mennesker der ute :)

Snapchat: Minhverdagadhd

Facebookgruppe: 

https://www.facebook.com/groups/401914157260083/?epa=SEARCH_BOX

Ha en fin 2. påskedag videre :)

Min hverdag består av mange behov, her er min hverdag:

Jeg har nå skrevet om diverse ting i min hverdag, men nå skal jeg gå enda litt mer i min verden for hva er det egentlig som går igjennom mitt hodet i diverse situasjoner.
Jobben min som ordensvakt kan være krevende, men ekstremt lærerikt. Jeg har lært at gjensidig respekt å det å vise forståelse for andre mennesker som ikke har det så greit.
Jeg har møtt mange forskjellige personligheter å jeg kan kjenne meg igjen i mange situasjoner. Mennesker som har blitt mobbet, å sliter i voksen alder med nettopp dette.
Uansett om jeg er hjemme eller på jobb, så er det kanskje ikke alltid behov for å si så mye, man kan egentlig bare lytte å høre på frustrasjonen eller menneskelig behov for å få tømt hodet sitt for tanker.
Jeg er absolutt ingen psykolog, men medmenneskelighet er noe alle sammen kan ha godt av å være til tider. Ofte møter jeg andre mennesker i min jobb som har diagnosen ADHD, mange har kanskje ikke fått den hjelpen eller utredningen som dem kanskje burde fått, å dermed fått en helt annen skjebne enn meg selv. Dermed kan jeg ofte bruke mine erfaringer, tips eller triks som kan hjelpe andre som kanskje ikke har det så enkelt i samfunnet.

Jeg har lært meg å akseptere at jeg kommer alltid til å ha ADHD, å er helt åpen om dette. Jeg brenner for å kunne fortelle mine historier, å ikke minst dele min kunnskap og erfaringer å det er ikke alltid like lett å bli hørt av folket. ADHD er blitt en helt normal ting i samfunnet, å veldig mange bruker dette som unnskyldning for å prate ned oss som har denne diagnosen, det synes jeg er synd. Jeg er ett menneske som alle andre, men dessverre opplever jeg ofte at jeg blir sett ned på av andre mennesker, om dette handler om lite respekt eller liten informasjon er det dessverre ingen som vet. Du kan ikke beskrive et menneske med fire bokstaver, og mange har behov for, i rammene av dagens samfunn, den hjelpen medisin kan gi. Medisin kan gjøre den store forskjellen på meg som person, jeg er dessverre avhengig av min medisin å av å til har jeg  følt meg som en stoffmisbruker fordi jeg bruker en medisin som har det samme virkestoffet som i amfetamin. Men jeg har en helt annen virkning enn en vanlig person som tar denne medisinen, en vanlig person blir ruset å oppjaget, imens jeg blir rolig å konsentrert som hjelper meg til å fungere i både jobb å på hjemmebane.

Jeg går på en medisin som heter Concerta 54 mg, den hjelper meg å finne roen, den hjelper meg til å fungere i jobb, å i sosiale sammenhenger. Jeg blir en helt annen person enn hvis jeg ikke tar medisinen, da kan jeg gjerne bli oppmerksomhet syk,trøtt eller ukonsentrert, jeg får plutselig stor matlyst enn til vanlig å jeg har ett enormt sukker sug som bare siler igjennom hele kroppen. Selv om jeg bruker medisin daglig, så er det fortsatt slik at jeg kan være ukonsentrert fordi jeg er ingen supermann å jeg kan ha dårlige dager som en helt vanlig person uten diagnosen ADHD. Ofte klarer jeg ikke flere beskjeder samtidig,å hvis jeg ikke skriver dette ned så glemmer jeg det veldig ofte fort. Men hvis jeg anstrenger meg å tar f.eks jobben seriøst, da kan jeg gå inn for å gjøre ting 700% bedre enn det kanskje var før jeg startet. Å selv om jeg har ett fast system på hvor jeg legger bankkort. telefon eller nøkler, så legger jeg det på helt idiotiske steder. Jeg er en person som kan ha det veldig rotete rundt meg, men av en eller merkelig grunn kan jeg ha mer kontroll på hvor ting er enn hvis det er strøkent overalt.

Medisinen min

Alle medisiner har sine negative sider å min medisin er ikke nå bedre enn andre. Jeg har alltid slitt med å legge på meg, har alltid vært tynn tiltross for at jeg kanskje ikke har hatt det beste kostholdet opp igjennom årene.
Men hvis man ser på en som bruker amfetamin som rus, dem er ofte veldig tynne. Så min drøm har alltid vært å kunne legge på meg sånn at det faktisk ikke bare er beinrangel av meg. Men det kommer av dårlig matlyst, dårlig søvnkvalitet å dårlige rutiner, men nå har jeg vært så heldig at min samboer tvinger i meg medisinen + vitaminer vær dag til samme klokkeslett. Dette har jeg kanskje gjort i 2 måneder, å jeg føler allerede at jeg har fått enda mer energi å livskvalitet. Humøret mitt blir er smilende, siden jeg kom fra en liten by oppe i Nordland (Narvik) der jeg har vært vant til å mørketiden har tappet mye energi og livsgnist ut av meg. Jeg har vært altfor flink til mellomstasjoner å ikke minst flink å utsette ting til siste liten. Jeg jobber ekstremt mye for å bli kvitt disse uvanene. Heldigvis har jeg en samboer som er forståelsesfull å ekstremt tålmodig for at vårt forhold skal fungere, for vi alle har uvaner som henger igjen. Jeg tror dessverre at veldig mange har en uvane å dømme personen uten å bli kjent godt med dem. Disse er jeg vant med å møte i min jobb som ordensvakt, men ofte når det kan koke som mest, det kan boble 900 grader oppi hodet mitt, men allikevel må jeg yte service i verdensklasse selv om situasjonen tilsier noe annet. Jeg har ikke behov for å prate, jeg kan bare være en som lytter til dine behov eller rett å slett bare være en som støtter mennesker i vanskelige situasjoner. Man skal ha respekt for alle uansett om man har en diagnose eller lidelse av noen form, vi alle er mennesker med en historie som kan være ett rop om hjelp. 

VÆR DEN PERSONEN DU SELV VIL AT ANDRE SKAL VÆRE

«Det viktigste behovet for alle mennesker, er behovet for å forstå og bli forstått. Den beste måten å forstå andre mennesker på er å lytte til dem» QUOTE: Ralph G.Nichols

Dette var mine tanker, dette var mine ord, Del gjerne budskapet videre.
Kommenter gjerne i kommentarfeltet, Følg meg på Snapchat: minhverdagadhd

Jeg er også ledig for oppdrag for å fortelle mine historier og erfaringer.
Jeg lever for å hjelpe andre i samme situasjon: Kontakt meg på: pkerlandsen@gmail.com

Ha en fortreffelig påske alle sammen :)

Hvorfor fikk man aldri den oppfølgningen man ønsket?

At man aldri fikk oppfølgning er mer eller mindre enn løgn,flere kjempet for at jeg skulle få en utdannelse, men allikevel var ikke nok til å hjelpe meg.
I min tid under skolegangen følte jeg meg ekstra utsatt for både mobbing og at medelever så på meg som spesiell og annerledes.
Jeg har heldigvis kommet meg fint ut av det, men ting kunne vært annerledes.
Det har nemlig seg sånn at jeg følte selv at man fikk aldri den tryggheten man trengte på skolen,man hadde sjelden faste assistenter som hjalp meg.
Jeg ble flere gang vær eneste dag tatt ut av klasserommet å inn på ett grupperom,allerede der ble jeg sett på som ett problembarn og
INGEN ga meg noe håp,det kunne rett å slett ikke stemme at jeg ville få en utdannelse.

Jeg selv var bedre på å gjøre ting praktisk enn faglig,jeg slet ekstremt i klasserommet å det var til tiden veldig slitsomt å vite at man ikke hang med på alt det andre medelevene mine lærte.
Dessverre når jeg gikk på skolen var ADHD ganske nytt,å mange av lærerne var ut daterte og gammeldagse.Dem var ut av den eldre garde som ikke kunne ta til seg nytt stoff, å man måtte ihvertfall ikke prøve å fortelle dem  at det var diagnosen som satt meg i diverse uheldige situasjoner i klasserommet. Man ble sett på som en overaktiv problemunge som ikke kunne noe på skolen, jeg fikk høre flere ganger at jeg skrev som en gris, å at jeg bare tullet.
Det som egentlig var tilfelle var at innerst inne var mange av tilfellene bare ett rop om hjelp,ett rop om forståelse for den jeg var å ikke minst bli behandlet som ett vanlig barn. Det var først i 7 klasse jeg fikk en lærer som virkelig forsto meg å så meg for den jeg var. det var selvfølgelig en nyutdannet lærer som ble min klasseforstander i 7. klasse. Jeg fikk ett trygt siste år på barneskolen før jeg skulle over på ungdomskolen,ingen visste helt hva som ville vente meg der nede, men at det ble en tøffere skolehverdag det er det ingen helst tvil

Jeg ble klar for ny skole, ungdomskolen sto for tur. Nye spennende utfordringer ventet for meg,jeg var heldig så fikk en støttespiller og farsfigur nr 2 i min klasseforstander. Han forsto meg, å passet på meg som om jeg skulle være hans egen sønn,dette ble lagt merke til av veldig mange andre som følte at jeg ble behandlet på en annen måte enn dem. Dermed var jeg ett lett bytte for mobbing, jeg var hyper, ekstremt plagsom å ble veldig fort sint av ingen ting. Dermed visste folk hvilke knapper dem kunne trykke på for at jeg skulle eksplodere. Jeg visste følelser som kanskje ingen andre gjorde, men samtidig reagerte jeg kanskje en smule overdrevent. Men i en prosess under puberteten der man skiftet stemmen, men vokste på alle mulige måter. Men følelsene mine har alltid vært sterke å jeg har alltid vist hvordan følelsene kan styre min hverdag, følelsene mine kan være min beste venn, eller så kan det faktisk være min verste fiende. 

Ungdomskolen ble aldri en positiv tid for meg, jeg ble fortsatt tatt ut av klasserommet, inn på grupperommet å satt alene å jobbet med helt andre oppgaver enn klassen min gjorde. For min del ble min sosiale antenner ikkeeksisterende,å jeg ble mobbet mye. Jeg skal ikke si at alt var greit, men masse la jeg vel opp til selv, å jeg hadde ikke akseptert at jeg hadde ADHD, da blir det vanskelig å finne seg selv å vite hvem man egentlig er som person, man viser følelser på en helt annen måte å man føler at man ikke strekker til i hverdagen. Året er blitt 2019 å jeg har blitt 30 år gammel, i dagens samfunn er ting helt annerledes å det blir satt mer fokus for at barna skal komme seg ut i klasserommet sammen med alle andre. Man får enda mer oppfølgning å utdannelsene er blitt mer pedagogisk tilrettelagt mot barn med diagnoser som både ADHD , dysleksi osv osv.

På ungdomskolen fortsatte jeg å være flinkere praktisk enn faglig, å det jeg brente mest for var gym på skolen. Jeg fikk bruke kroppen min å fikk utslipp av mine hyperaktive tendenser.
Det gjorde ingenting om det var hinderløype, ballspill eller dans, jeg fikk all-inn for at karakteren i gym skulle være den beste. Jeg husker vi hadde musikk på skolen, jeg skulle synge til Have you ever seen the rain av Creedence clearwater der mitt musikktalent ikke akkurat var det beste, der kommentaren fra musikklæreren var:  «PK, når du sang nå hørte det ut som du sang nasjonalsangen baklengs ditt fehodet, skam deg»
Den kommentaren ler man av i dag, men den dagen 14 år gamle Per Kristian fikk høre dette, ble følelsene knust, tenk at en lærer kunne si noe sånt. Men i dag skjønne jeg ironien bak det, han sa det bare på en veldig brutal måte. Han var nemlig den beste læreren under hele ungdomskolen, vi hadde han i samfunnsfag, geografi osv. Men han var faktisk den beste læreren til å forklare, han var genial i måten han brukte krittet på tavlen, der han tegnet bokstavelig talt alt sånn at det ble enklere å morsommere i måten han lærte bort. Hadde alle vært på det nivået hadde ikke skolegangen vært vanskelig i det hele tatt.

Min store drøm har alltid å bli politimann,ikke fordi det er så tøft. Men fordi politiet vet aldri når dem kommer på jobb hva som venter dem, å jeg liker slike dager. Derfor har min Vekter/Ordensvaktkarriere vært viktig for meg, men dessverre kunne jeg vært en helt annen plass i livet hadde jeg bare fått den oppfølgningen jeg mente man aldri fikk. Årene gikk på ungdomskolen, å det var på tide med Eksamen i 10 klasse, jeg kom opp i matematikk ett fag som aldri har vært min sterkeste fag. Jeg hatet matte, å det var kjedelig å måtte lære seg tall. Mye av matten har jeg aldri hatt bruk for, å dessverre var jeg på nivå med en 10 åring i matte verdenen.
Jeg møtte ihvertfall opp til Muntlig Matte eksamen – gikk inn å forklarte om vinkler på ett kart eller noe sånn. Jeg greide det, jeg fikk karakterene 2. Jeg fikk mestringsfølelse selv om det bare var en dårlig 2 er, det var den beste matte karakteren jeg hadde fått ihvertfall.  Jeg husker prøveeksamen: Jeg fikk om et dukkehjem fra Henrik Ibsen, en viktig norsk dramatiker og lyriker for norsk historie. Jeg fikk karakteren 4 på den prøveeksamen, da var jeg stolt, å jeg levde lenge på den karakteren.

Så var det tid for å søke på videregående skole, Jeg hadde 3 valg: FFA – Frydenlund Fotball og Alpint, Almenfaglig studieretning og Kokk og Servitør i den rekkefølgen. Jeg kom inn på skole, men lang borte fra Narvik, jeg hadde kommet inn på Andenes på almenfaglig studieretning, jeg hadde ikke engang søkt der. Jeg kjente panikken tok meg, å jeg ble følelsesmessig redd å frustrert. Heldigvis var det bare en feil i systemet, å jeg var på vente liste på FFA , almenfaglig studieretning å kokk og servitør. Jeg har i ettertid angret veldig på mine valg, kanskje man skulle tatt enn mer praktisk studieretning sånn som snekker eller rørlegger. Det er det dessverre ingen som vet hvor jeg hadde vært i dag. Jeg kom tilslutt inn på Almenfaglig studieretning ved Frydenlund Videregående Skole i Narvik. Det skulle senere vise seg at dette var tøffere å tyngre enn forventet, jeg klarte ikke å henge med å jeg datt ut av både fysikk og biologi det første året. Men jeg hadde en av mine bestevenner som satt ved siden av meg hele det første året, å der fikk jeg nok trygghet uten å vite nå særlig om det selv. Jeg var borte 3 dager hele det året. 

Det andre og tredje året ble kaotisk, jeg følte at jeg datt mer å mer ut i klasserommet. Jeg følte ingen trygghet ingen jeg kunne lene meg på, bestevennen var begynt i en annen klasse, nå var jeg helt alene. Når jeg ikke følte at man ble fulgt opp, var det lettere å bare gi blanke i alt å heller skulke. Jeg fikk aldri noe vitnemål fra videregående skolen, men lenge har jeg tenkt at hadde jeg vært 30 år hadde jeg ikke hatt noe problem med å fullføre skolegangen uten å falle utfor igjen. Jeg angrer veldig på mine valg, men det var ment til å skje. Tryggheten ble borte på skolen, men igjennom idretten fikk jeg den tryggheten å jeg trente heller isteden for å dra på skolen. Mange kan vell si at dette er egoistisk gjort, men impuls handlingene mine dro meg den veien dessverre. Dermed ble jeg aldri noe Politimann,å det er ikke en grei følelse i det hele tatt, men viktigheten å erfaringen jeg har dratt med meg er at man er sårbar for andres handlinger mot meg. Mobbingen gjorde meg til en sterk person i dag, men en sterk personlighet å jeg har ingen filter så jeg sier nøyaktig det jeg mener om ting. I ettertid har flere av dem som mobbet meg i yngre dager kommer å bedt meg om unnskyldning. Jeg følte at jeg var kommet lengre enn dem, jeg utviklet meg til å bli en person som liker å hjelpe andre mennesker.

Barneskolen min Skistua Skole i Narvik

Parken ungdomsskole i Narvik – her ble min ungdomsår fullført

Frydenlund Videregående skole, her har jeg mine siste vanskelige år i min skolegang 

Vær med å stopp mobbing hvis dere opplever at noen mobber andre.

Jeg ble dessverre ingen ingeniør,politimann eller kokk. Men jeg er stolt over det jeg jobber med nå, det å kunne hjelpe andre mennesker der ute. jeg brenner for å kjempe for mennesker med ADHD skal ha de samme rettighetene og syn som ett menneske uten noen form for diagnose, å mine mål er å hjelpe alle å enhver med å fortelle mine historier og tanker.

Håper alle får en fin dag, Legg gjerne en kommentar igjen eller lik/del innlegget videre til andre som kanskje ikke alltids tør å prate om det.

Nå er det på tide at jeg publisere noe mer personlig enn jeg har gjort eller:

Jeg var en spinnvill å overaktiv liten unge, jeg fikk min første ball når jeg var 2-3 år gammel. Pappa var hjemmeværende pensjonert sjømann,å han måtte ofte ta seg av meg når mamma var på jobben.
Familien har alltid vært tålmodig til tross for at utfordringene sto i kø, mamma og pappa fikk tilbud om avlastning fra meg i helgene,men dette var ikke noe pappa spesielt ikke ville. Den dag i dag har jeg kanskje aldri fortalt mine foreldre hvor fantastisk dem faktisk er. Tenk å takke nei til hjelpen,for så å måtte slite hjemme med ett lite barn som jeg var da, det står det ekstremt stor respekt av.

Mamma var på jobb som oftest i helgene da jeg var liten å pappa var hjemme sammen med meg,vi satt vær lørdag med lørdags godteri og tippekampen. Jeg ble underholdt av fotballen å levde meg helt inn i det som ville bli min verden noen år senere. Ofte i pausene i tippekampene måtte pappa være med meg utfor på en liten gressplen å sparke fotball,kun for å aktivisere og underholde meg for jeg var tross alt ett barn som var høy på sukker å det hjelp sikkert ikke på hyper aktiviteten min. jeg var f.eks 2-3 år når jeg satt VHS – kassetten inn selv i VHS-spilleren og slo på tv å satt meg til rette i sofaen. Det viste seg at jeg var en ganske så smart unge tiltross for at jeg hadde mine utbrudd. 

Jeg har flere gang tenkt over hva var det egentlig som gjorde at jeg kom hit jeg er i dag,svaret er enkelt. Familien min har vært mine støttespillere til tross for diverse utfordringer,jeg hadde 2 storesøsken der den ene av dem følte seg redd å usikker rundt meg, mens den største av dem kunne håndtere meg fra sinne til latter. Spesielt når mine foreldre var borte,og jeg fikk mine såkalte sinneutbrudd kunne min eldste søster sette seg over meg å holde armene mine, kilte hun meg i ansiktet med håret sitt. Fikk hun latter fra meg var det gjort,å jeg roet meg kraftig ned, fordi jeg lo ekstremt mye! Mens foreldrene mine sto på for meg,dro på møter med skolene å slo knyttneven i bordet,jeg har følt i ettertid at tiltross for enkelte gode mennesker jeg har møtt på,så har jeg ikke fått nok tilstrekkelig hjelp til å fullføre skolegangen. Dette var såklart ikke foreldrene mine sin skyld, dem gjorde alt dem kunne for at jeg skulle ha en fremtid å bli behandlet på lik linje som alle andre.

Det som betydde noe for meg var idretten,fotballen og senere fotballdommerdømmingen min.

Jeg var 10-11 år, jeg hadde hatt diagnosen ADHD i 4-5 år allerede. Medisinert i 3-4 år på ett preparat som het Ritalin! Jeg kom på min første trening som 10-11 åring,fikk endelig føle på å være sammen ett lag der alle var likestilt. Jeg hadde jo hatt masse egentrening fra jeg var 2-3 år gammel, uansett hvor jeg var hadde jeg med meg en ball, eller noe som var formet som en fotball. Min trener den gang var ikke dømmende men fant ut å bruke meg på en fornuftig måte, jeg ble satt som spiss. Der fikk jeg plutselig kjenne på mine første følelser om mestring, det å kunne score ett mål der jeg fikk frysninger i hele meg vær gang jeg puttet ballen bak keeperen.

Ting ble plutselig mer alvorlig når jeg ble 13-14 år, lagene ble spisset inn og jeg fikk en ny trener som sa til min mor: Per Kristian har ingenting her å gjøre, jeg kan ikke bruke han på noe som helst måte.
Jeg satt mye på benken tiltross for at jeg trente knallhardt utenfor treningsfeltet,men jeg ble dømt pga min ADHD diagnose der jeg kunne gjøre ting på impuls. Jeg var på det beste laget, vi vant turneringer, serie og kretsmesterskap. Jeg satt i bil fra Narvik til Leknes for å spille 1 minutt,skulle dette være slutten? Jeg var frustrert og lei meg, det eneste jeg ville gjøre var å spille fotball, men det fikk jeg ikke lovt til pga en dømmende trener. Hadde jeg hatt han som trener i dag, tror jeg nok at jeg hadde bedt fyren om å Reise til HÆL***** fordi jeg vet at han ikke klarte å stoppe meg fra å slutte på fotball.

2 år gikk, og jeg var blitt 15 år, Treneren som jobbet imot meg sluttet. Vi fikk en ny trener som kanskje ble min store redning når det kom til idretten, en mann som så meg for den jeg var å fikk ut midt potensiale mildt sagt.
Jeg fikk fortsette å spille spiss, jeg fikk igjen føle på hvordan mestring var igjen. Jeg scoret og scoret den sesongen, samme året fikk jeg en telefon fra treneren min. Han lurte på om jeg ville være med å ta ett fotballdommerkurs,så klart sa jeg ja pga av impulsene mine. Jeg hadde aldri vært særlig flink med teori,å sitte å lese på regelverk hadde jeg aldri sett for meg skulle være noe for meg. Men på en eller annen merkelig måte klarte jeg å fullføre rekruttdommerkurset, jeg følte nok engang mestring. Hvem hadde trodd 13-14 år senere at jeg fortsatt skulle dømme fotball?

Jeg ble da Junior, å spilte både junior fotball og 4 divisjonsfotball for Mjølner sitt andrelag. Første året som junior slet jeg med å holde tempoet oppe i forhold til dem som var 2  år eldre.
hele sesongen ble egentlig en skuffelse for min del. 2 året derimot ble mestringen min noe helt annerledes: Jeg ble tatt med på cuplaget som spilte finale i Cup-kvalikken for juniorlag, mestring fikk jeg når jeg satt inn ledermålet i finalen til tross for 7 kamper i beina på 2-3 dager. Jeg fikk en ny trener som ga meg en vitamininnsprøytning,han viste meg, han trudde på meg gjennom hele året. Å det hele endte med nesten 80 mål fordelt på j junior & 4 divisjons nivå. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle på trening med de store gutta på A-laget, dem som man alltid hadde vært å sett på. Nå skulle jeg endelig få lovt å trene sammen med dem, noe som føltes skummelt med utrolig god følelse for mestringen min.

På slutten av 2 sesongen dro vi til Altatuneringen, der spilte vi i juniorklassen. I en kamp mot Porsanger spilte jeg spiss å ble trødd bakpå anklene av midtstopperen uten at min synspunkter til dommerne fungerte. Jeg kjente det kokte godt inni kroppen, å til slutt sa det bare pang: ved første mulighet sparket jeg Porsanger spilleren ned bakfra, å jeg fikk Rødt Kort. Det var helt krise for min del, jeg gikk frustrert å lei meg inn i garderoben å begynte å slå å sparke å hive ting rundt i garderoben, jeg satt bare å skalv av sinne. Etterhvert endte dette i gråting, jeg hadde ødelagt for laget mitt som tapte pga av mine idiotiske valg. Det er nok første gang jeg har følt en så kraftig nedtur i idretten. 

Da startet jeg for fullt med fotballdømmingen, fotballen var ikke noe for meg mer. Jeg prøvde meg i andre klubber uten hell,der blant annet en klubb som hentet meg fordi jeg scoret mye mål å var lovet en plass på laget som skulle spille 3.divisjon. Det jeg syntes var mest gøy var ikke noe gøy lenger, dermed startet jeg med fløyte, flagg og kort.

Jeg har hatt mange fine stunder på fotballbanen som dommer,men i starten hadde jeg dessverre problemer med å håndtere sinnet mitt. Kortene haglet til alle som ikke ville høre etter,heldigvis er det flere der ute som hjalp meg med nettopp dette her. De personen vet utmerket godt hvem dem er,å alle sammen har vært fantastiske for at jeg kunne holde på med fotballen på en litt annen måte.

Men etterhvert som jeg fikk kontroll på mine utfordringer har jeg blitt en rolig person utpå banen,jeg har heller funnet måter å kunne roe ned spillerne på enn å fyre dem opp, å det er ikke alltid like lett å gjøre alle sammen glad og fornøyd. Men tar viktige og kjipe avgjørelser,men samtidig må man forholde seg til sunn fornuft. Jeg ble sett på som ett stort talent og jeg fikk ble sendt på talentsamling ned til Norway Cup i Oslo der mange av de beste Eliteseriedommerne var å så på oss. Jeg fikk bekjentskap fra over hele Norge, å flere av dem jeg gikk på kurs med dømmer i dag Eliteserien. Jeg gjør dessverre ikke det pga en skade som tok knekken på meg.

NFF-KURSET

Jeg var ute i 7 år med skade, jeg kom aldri 100% tilbake til der jeg var. 7 år med nedturer som satt langt inne i hjerterota, jeg hadde ingen lyst til å fortsette med dømmingen.
Men jeg kom meg tilbake, ble operert å var klar for nye kamper som dommer. Jeg har lenge måtte kjempe for å komme meg tilbake, å nå når jeg har flyttet til Oslo, føler jeg det er siste mulighet for å faktisk bli oppdaget å komme seg opp på ett høyere nivå. Under kan dere se ett knippe bilder av meg som dommer 

Gode kollegaer klar for kamp

Assistentdommer
Norsk-Tipping ligaen

Første kamp i 4 divisjon i fjor, endelig tilbake

Helsebussen til Tromsø under skadeoppholdet

Svolvær – Landsås
4 divisjon

Idretten ble min redning, er det kanskje noen som kjenner seg igjen?
Sleng gjerne igjen en kommentar eller lik innlegget å Del gjerne budskapet til andre :)

Ha en fin uke folkens