Bloggnorge.com // Min Hverdag med ADHD
Start blogg

Min Hverdag med ADHD

ADHD er så mye mer enn 4 Bokstaver

Dette innlegget blir å handle om baksnakking og hva det kan gjøre med den personen det gjelder.

 

 

Høsten banker på døren, de første månedene på skolen har blitt fullført for dem som har den hverdagen. Likevel hører man stadig om folk som blir baksnakket, enten det er media som blåser opp en sak eller rett å slett bare mennesker i ditt nærområde. For min del har jeg sett meg lei på andres meninger, det sårer vær gang man får høre negativitet av andre. Hvorfor skal det bestandig være andre som skal ha meninger på hva man gjør og ikke gjør? Har dere faktisk ikke bedre ting å gjøre enn å snakke ned andre mennesker?

 

Jeg har fant ut tidligere i år at jeg ville starte denne bloggen, litt for å få reflektert over ting jeg har opplevd opp igjennom årene. Men så er det bestandig noen som skal ha mening om alt man gjør og foretar seg. Jeg ble født i Narvik(Nordland) en liten by der de fleste vet hvem hverandre er, og der var det berømte rykte by mentaliteten, det beste som har skjedd meg var faktisk å få flytte ned til Oslo for å få være meg selv. Her er det ingen som dømmer deg for den personen du er, men likevel hører man små stikk fra hjemplassen sin hele tiden. Jeg bryr meg dessverre fint lite om disse tilbakemeldingene selv om det sitter dypt inne hos meg.

 

Jeg vil gjerne være ærlig om tingene som har skjedd den siste tiden, jeg har fått en tilleggs diagnose med navn: PTSD – Posttraumatisk stresssyndrom. Dette har kommet av utallige timer der jeg har blitt mobbet som barn/ungdom, det har kommet fordi folk rett å slett skulle ha meninger om alt man gjorde. Man virker kanskje som en  supersterk person, men innvendig briste følelsene. det blir små arr som aldri blir borte. Mobbingen har satt sitt preg på hvordan jeg er som person, mildt sagt kanskje en veldig usikker person som sjelden tørr å gjøre så veldig mye ut av meg selv. Bortsett fra jobben, og fotballdømmingen der jeg tar den berømte masken på meg,da får jeg endelig mestring følelse for det man gjør, å det er sjelden at jeg føler en slik følelse. 

 

Spørsmålet mitt som jeg har spurt meg i mange år er, hvordan skulle jeg ta tak i denne situasjonen? Hvordan skulle jeg jobbe med dette uten å ta kontakt med noen? Svaret her er helt enkelt, jeg får endelig hjelp for å få avsluttet en del kapittel. For å faktisk bli en mer sikker person som ikke alltid tenker det verste om alle mennesker. Det er en form for forsvars modus når jeg tenker og analyserer alt hele tiden, det er bra slitsomt å tenke at hva tenker folk om deg, hva om jeg gir feil inntrykk, hva om jeg ikke strekker til. Jeg vil være åpen og ærlig om dette så kanskje det blir vist litt mer forståelse før man roper ut all slags mulig dritt uten at dere tenker over at det kan såre. 

 

Jeg har fått ett motto det siste året: Vær slik mot andre, som du vil at andre skal være mot deg.
Det har funket veldig bra her nede i Oslo, jeg kan heller bidra med min kunnskap på jobben, bidra med kunnskap i fotballdømmingen til yngre dommere. Men likevel når dagen er omme, så ligger jeg langt nede. Det er utrolig slitsomt å måtte strekke til hele tiden, det og ikke kunne være meg selv fordi andre har kommentarer eller meninger om deg. Jeg er blitt 30 år, men fortiden tærer virkelig på hverdagen min. 

 

Jeg har en følelse der jeg må være en perfeksjonist til en vær anledning, det å måtte forsvare seg selv hele tiden. Psykisk helse er ingen spøk, det er ingen lek men likevel leker enkelte mennesker med ilden med kommentarene sine. Så jeg har en oppfordring på godt nordnorsk:

TA DÅKKER FØRR HÆLVETTE SAMMEN!!!!!!

 

Jeg har hatt en pause fra bloggen pga min psykiske helse, jeg er stolt over det jeg skriver om, jeg er stolt over at jeg tør å være ærlig om mine problemer, og jeg er stolt av den personen jeg er. INGEN kan ta fra meg gleden ved å dele min hverdag med dere! Jeg sitter for meg selv når jeg skriver å tenker: Det var godt å få sagt ifra om at dette faktisk ikke er greit, og jeg lar aldri dere negative nettroll ødelegge for meg. Jeg skal vinne dette, jeg skal bekjempe mine problemer uten at jeg skal høre på alt som jeg må gjøre annerledes. For er det en ting jeg har lært, så er det at annerledes er bra og svært etterlengta i samfunnet. 

 

Takk til alle dere som gir meg noe positivt, takk til alle dere som faktisk leser denne bloggen. Dere gjør slik at jeg får lyst til å jobbe enda hardere for å dele min erfaringer med dere.

 

Ha en god helg :)

 

Annonser

Jeg har alltid hatt en utrolig fantasi som gjorde det enklere for meg som barn.

 

Vi alle har hatt en barne tv-helt eller sett opp til menneskene på tv skjermen. Jeg hadde problemer med å skille mellom virkelighet og fantasi flere gang enn man egentlig kan tenke seg.
Jeg kunne sitte å se på Macgyver, han fikk jo til å lage bomber eller våpen med en pakke tyggegummi og gummistrekk, å jeg smart som jeg var ville selvfølgelig redde verden på samme måte som han gjorde i tv-serien-
Og fantasien sto det virkelig ikke på, jeg lekte sykkelpoliti på samme måte som i tv-serien Pacific Blue å jeg rant nedover bakken for å fange skurkene som selvfølgelig ikke fantes. Men i min fantasi var det helt virkelig, til tross for at jeg kun lekte helt alene i skogen som var like ved huset vårt hjemme i Narvik. Jeg hoppet på sykkelen, slengte med ned på bakken å løp etter skurkene som at det var det siste jeg skulle gjøre her i livet, så det skulle ikke stå på fantasien som man hadde. Hadde jeg sett ett barn i dag holde på så måte som meg, hadde jeg trodd at det måtte være noe alvorlig galt med det barnet, for det jeg drev med var ikke akkurat normal oppførsel uansett hva dere måtte tenke om dette. Jeg og 3 kompiser lekte f.eks S.W.A.T, og utstyrte oss med lekerifler og masse utstyr som man ofte trenger på en operasjon ute i felten, vi teipet små lommelykter på for å kunne se inn i vinduene til alle vi passerte, vi snek oss i mellom hagene på vår ferd for å fullføre oppdraget som vi hadde selv laget. Det ble tatt super seriøst for oss barna, mens hadde vi blitt oppdaget kunne vi skapt redsel hvis noen hadde sett oss, men vi snek oss sakte men sikkert frem til målet å gjemte oss for biler og forbipasserende fotgjengere. Vi hoppet over store murer, snek oss mellom busker og kratt, å snek oss sakte men sikkert forbi vært eneste vindu på ferden. Den fantasien vi hadde var ekstrem, vi hadde ingen problemer med å være timevis ute i skogen for å leke, enten vi lekte krig, politi & røver eller rett å slett bare bygde hytter i skogen på i store grantrær. Dagens barn har dessverre ikke samme fantasien som jeg hadde når jeg var liten, man hadde verken barne-tv dagen lang, kun kl 18:00 på NRK, tv-spill eller Internett. Vi hadde ikke så mye som en mobiltelefon engang, så vi var nødt til å finne på ting helt av oss selv. Vi dro ut tidlig å kom hjem på kvelden igjen, hos noen andre kompiser lånte vi ett filmkamera også laget vi vår egen historie som man filmet også så vi på den å lo av det etterpå, det var rett å slett greit for meg å kunne være ute i friluft å leke og aktivisere meg selv. Ipad hadde jeg heller ikke, å skulle jeg se film måtte jeg se på VHS kassetter, da var favoritten min Olsenbanden som muligens ikke var lurt for meg å se fordi jeg tok mye etter dem også. 

 

 

 

 

Pacific Blue
Sykkelpolitiet fra slutten av 90 tallet til begynnelsen på 2000 tallet

Vi har nå alle vært jævelunge forhåpentligvis:

Jeg hadde dessverre lett for å ta etter andre, men en ting som jeg alltid holdt meg unna var snus og røyk. Eller det vil si at når jeg startet på videregående så startet jeg å snuse, å snuste i nesten 10 år før jeg sluttet for nesten ett år siden. Jeg har dessverre vært en skikkelig» jævelunge» som vi sier oppi nordland, jeg fant på så mye rart å det var ikke alltid at det var like kult eller gøy for dem som var rundt meg. Jeg eide ingen form for impulskontroll som barn, som f.eks jeg var 3 år å løp RETT i ett betongbord å nesen rammeskeiv, men rar som jeg var lo jeg litt å løp videre. Den dag i dag har jeg en veldig skeiv nese, vær gang jeg er forkjølt føles det ut som jeg er på siste puste drag i nesen, da det er mest sannsynlig knekt litt brusk i nesen min.

 

Når det kommer til impulskontroll hadde jeg nok svært lite mellom øra til tider, å det hjalp ikke at jeg skulle gjøre all faenskap tegneseriefiguren Dennis gjorde i tegnefilmen, å klart når jeg prøvde å gjøre nøyaktig det samme som Dennis, så innså jeg vel ikke at det var fullstendig galt. Det endte med at foreldrene mine måtte gjemme Dennis tegnefilmen og alle filmer som hadde ting som jeg kunne finne på å gjøre som ikke var lovt.  
Jeg innser i voksen alder at det bare var helt idiotisk å gjøre sånne ting, men at i min fantastiske fantasiverden var jeg ustoppelig, så når jeg ikke fikk gjøre faenskap hjemme, så gikk jeg heller oppi skogen å lekte litt der, klatret i de største trærne jeg fant å impulskontrollen min stoppet aldri opp før jeg mer eller mindre gikk på tryne ned fra trærne i en sjelden hoppkarakter i 20 i stil. Eller så hoppe jeg på sykkelen, veldig ofte ramlet jeg av sykkelen gjerne i salto. Jeg løp sjelden hjem for å gråte, fordi jeg visste at jeg ikke fikk nå medlidenhet der i gården, så klart hvis jeg skadet meg veldig alvorlig ga dem meg trøst, men som oftest beit jeg tennerne sammen å klatra opp på sykkelsetet eller opp i høyere trær selv om alt tilsa at jeg bare skulle holde meg nede på bakkenivå.

Nedenfor kan du se utspekulerte Dennis, nettopp sånn var jeg også:

 

 

Her kan dere se hva jeg mener med Dennis :)

 

Jeg skulle ikke vært foruten alle tingen jeg pønsket på, å i voksen alder sitter jeg egentlig bare å ler av hvor teit man egentlig har vært!

 

Kanskje noen av dere kjenner dere selv igjen? Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet :)
Ha en fin kveld videre :)

 

 

Annonser

Hverdagen kan være ganske tøff, men samtidig er det kanskje ikke like enkelt for dem nærmeste og kjæreste man lever sammen med.Jeg har hatt ADHD-diagnosen siden jeg var ca 6 år gammel,så man er dessverre ikke en enkel person å leve sammen med. I dette innlegget vil jeg legge frem diverse utfordringer jeg og min kjære samboer Marion har i hverdagen på Lambertseter i Oslo. 

 

Hverdagen kan være en prøvelse for forholdet, men allikevel uansett hvor plagsom eller hvor irriterende jeg kan være, så finner bestandig ut av ting gjennom god kommunikasjon. Vår sterke styrke er nettopp det at vi begge er to utrolige sterke personligheter som bare barker sammen i opphetede diskusjoner/uenigheter som skaper rett å slett en veldig dårlig aroma rundt i leiligheten. Alle parforhold har dessverre disse diskusjonene som ofte kan ødelegge følelsene som man har for den personen. Jeg er nok ikke en enkel person å ha med å gjøre enkelte dager, for jeg har skrevet om alle følelsene mine som buldrer i kroppen vært eneste minutt som bare kommer ut på helt feil måte,enten med beskyldninger eller bare humøret mitt som bare er helt nede i bunnen. Jeg har alltid hatt problemer med at alle dem negative følelsene mine bare fyller seg mer og mer opp for det tilslutt bare renner fullstendig over til ett kaos av kortslutning som skjer i hodet mitt, det bare sier pang uten at jeg selv egentlig er obs på hva som egentlig skjer med meg selv. Heldigvis har ikke min samboer blitt skremt av at jeg mister hodet av å til, hun viser faktisk at hun bryr seg etter at jeg kanskje bare braser ut i tårer fordi jeg selv ikke helt vet hva som skjedde. Vi har hatt våre fighter i verbal form, hun er født og oppvokst i Bergen, og jeg storkjefta nordlending fra Narvik, både Bergenserne og Narvikfolk er kjent for å ha sterke meninger om ting og ingen av oss er interessert i å tape en diskusjon på noen helst måte.Men allikevel ender vi opp med å diskutere så fjærene fyker veg mellom, av å til glemmer vi faktisk hva vi faktisk krangler om å ender med å le begge to fordi vi innser hvor teit man egentlig er som bruker unødvendig energi på å diskutere og krangle om ting som man rett å slett bare kan være enig om å være uenig. 

 

 MEG OG MARION feiret 17,mai hjemme hos svigermor i Bergen by.

 

Nå har tror selvfølgelig dere at vi bare krangler, men det er langt fra sannheten, vi har ett fint samboerforhold. Nå vil jeg fortelle om vår hverdag sammen slik at det blir en hyggeligere lesning:

 

Vi har det ganske hyggelig sammen vær eneste dag, men kanskje man bare slenger fakta på bordet, spiser jeg ikke, duger jeg ikke = Sinnataggen Per Kristian.
Som min samboer sier så er vi i en litt spesiell situasjon som jeg skal fortelle om nå, Jeg møtte denne fantastiske jenta på Sjekkeappen Tinder i juli ifjor, jeg var på tur til Bergen for å holde foredrag å matchet med en ren tilfeldighet, hun sveipet feil på en Superlike som jeg hadde gjort til hun,vi holdt kontakten gjennom Snapchat gjennom hele Norway Cup uken å jeg hadde tenkt å bestille hotellrom den siste natta i Oslo pga jeg var lei av å ligge i en forferdelig feltseng på Brannfjell Skole gjennom en hel uke. Men så sa Marion at jeg kunne komme til henne å sove hos henne, dette var selvfølgelig bare ment som en vennlig tanke fra hennes side.

Jeg møtte da opp hos henne på Lørdagsettermiddag å det første hun tenkte var: Han var veldig høy, vi pratet uten stopp uten at det ble klein stillhet fra noen av oss, Hun fortalte da at hun var sykemeldt fordi hun var utsatt for en hjernerystelse på jobben, å at hun hadde dårlig helse uten at jeg egentlig så ned på henne av den grunnen. Vi ble enige om at vi dro til Majorstuen og Colosseum kino for å se den nye Mamma Mia  filmen, hun virket jo helt forvirret og men samtidig veldig sjarmerende å søt selv om hun ikke hadde det så bra. Vi kom hjem å gjorde oss klar for å sove, hun sa jeg kunne sove hvor jeg ville, men jeg følte at jeg ikke ville trenge meg på henne etter første date, så jeg bestemte meg for å sove på sofaen. Det som er litt gøy i det hele er at hun verken husker første date eller noe fra besøket mitt første gang, men i ettertid har jeg sett hun har knipset ett bildet der jeg går bort til t-banen på tur hjem til Nordnorge, hun skulle jo selvfølgelig ikke se meg igjen trudde hun.

 

Men jeg ønsket likevel å holde kontakten med henne å vi skrev å skrev på Snapchat som om vi skulle kjent hverandre i flere år allerede. Hun kom til Narvik å besøkte meg, å jeg dro til Oslo for å besøke henne. EN dag ga hun meg ett ultimatum fordi hun ønsket ikke ett forhold med noen som bodde så langt unna henne, så jeg bestemte meg da for å flytte inn til Marion i Desember måned ifjor, å siden har vi vært samboere. Jeg kom meg ut av den berømte Komfort sonen, og fikk starte helt på nytt igjen føltes det, Marion sliter dessverre med denne hodeskaden ennå, å helsen hennes er opp og ned, jeg sliter veldig med å akseptere at jeg må ta i ett ekstra tak, men innerst inne vil jeg jo flytte fjell for denne jenta. Fordi hun får meg glad fordi hun fikk meg til å starte ett nytt kapittel i livet mitt.

 

Ja, det har gått veldig fort i svingene, vi sier selv at av å til føler vi ikke at vi kjenner hverandre, mye pga at Marion ikke er seg selv sier hun, mye av livsgnisten og smilet er borte fra munnen! Men så har hun noen veldig gode dager der den gamle Marion kommer frem, å jeg får ekstremt mye energi av den jenta når hun er på topp. Men når hun er på bunn faller i tusen knus og biter uten at jeg egentlig har noen svar på hvorfor det blir sånn, men det handler vel mest om at jeg har blitt så glad i henne at jeg ønsker at hun kun skal ha gode dager. Dermed blir jeg ofte «sliten» fordi jeg kanskje må ta i ett ekstra tak, men som Marion sier til meg: Du vet veldig godt selv hva du gikk til» Og ja jeg vet det, å uansett hvor lang tid det vil ta, så må jeg jobbe selv med å kunne akseptere at situasjoner er slik som den er, å at jeg dessverre ikke er noen supermann som ikke har lovt å ha følelser. Men allikevel har jeg selv valgt å være sammen med Marion uansett hvor tøft det måtte være. Og uansett om hun sier at klærne skal henge på knagger og ikke ligge på gulvet, eller søpla blir riktig sortert. 

 

Vi skal på ett ADHD samlivskurs i slutten av september, å da får vi endelig lovt å fortelle andre om våre utfordringer når det kommer til meg og ADHD diagnosen. Jeg ser frem til dette å hun har samtidig vært veldig støttende rundt meg og min ADHD å ønsker å lære så mye som mulig. Hun er min støttespiller når det kommer til blogging, det å bidra med ideer og refleksjoner over hvorfor vi kranglet f.eks. Hun sier ofte at jeg trenger å bli mer voksen, det er fordi jeg kanskje går inn i en form for forsvars modus når det blir ubehagelig for meg. Jeg innser selv at det er helt korrekt det hun sier, men det er ikke lett å bare legge fra seg dårlige uvaner, men hun har definitiv gjort at jeg har vokst etter jeg flytte til Østkanten i Oslo. Vi har mange hyggelige stunder,å hun er veldig inkluderende når det kommer til venner osv. Jeg derimot har aldri vært så flink å oppdrettholde vennskaper rundt omkring, jeg trives kanskje best alene å på tampen av det hele kan jeg være litt sjenert for å spørre om hjelp eller bare høre om noen har lyst å finne på noe. Hva det kommer av vet jeg ikke, men Marion presser meg for at jeg skal lykkes i det sosiale samt på hjemmebane. Som dere har kanskje skjønt er jeg dessverre ikke perfekt, jeg er ingen superhelt som klarer å forandre meg på 1-2-3, men allikevel er jeg interessert å jobbe med dette for å skape nettverk, ikke bare i dømmingen eller jobbsammenheng men også ute sosialt med nye venner,men forhåpentligvis med helt nye bekjentskaper. 

 

 

Dette er nok ikke slik det er, men hadde det bare vært så enkelt :)

 

MEG OG MARION på 2 DATE

Dette var litt av våre utfordringer, kanskje dere kjenner noe av dette igjen?
Legg gjerne igjen en kommentar eller lik innlegget :)

Ha en fin sommer videre :)

 

 

 

Annonser

Sosiale antenner skaper samhold, vennskap og nettverk,dessverre er det lettere sagt enn gjort

 

Noen ganger kan det være vanskelig å binde seg til andre mennesker, jeg hadde det samme problemet iløpet av ungdomstiden min.
Å skulle bli kjent med nye mennesker har alltid vært litt skummelt for min del å dermed måtte jeg ofte utforske ting helt alene.
Jeg trivdes som oftest helt i mitt eget selskap til stor fortvilelse for dem rundt meg, fordi jeg ble sjelden bedt i bursdagsselskap veldig ofte i min barndom.
Mye av dette var nettopp pga min diagnose ADHD som gjorde slik at jeg hadde mine utfordringer med hyperaktivitet, og ett stort sinne som kunne skremme de fleste barna jeg ble kjent med.
Husker spesielt 2 stykker som jeg var bestekompis med, å dem gjorde jeg ting man kanskje ikke ville gjort hvis jeg var helt alene. Dem ga meg trygghet, å dem så ikke dømmende på meg selv om jeg var litt annerledes i forhold til dem selv. Vi hadde ofte krangler som ofte endte veldig galt, enten ga fikk man juling eller så ga man rett å slett juling, disse 2 har jeg dessverre mistet kontakt med nå i voksen alder. Men dem var ihvertfall mine alle første venner som man kunne stole på å ble viktig for meg i barndommen. Husker spesielt en gang jeg ble så sint på den ene kompisen der jeg tok ett brekkjern å sprang etter for å gi han ett kakk i hodet,hvem normale unger gjør egentlig noe sånt? Hadde man gjort dette i voksen alder kunne man fort blitt straffet for det, men som barn ser man ikke hvor ille ting kan skli ut,å vi ble heldigvis alltid venner igjen selv om vi kranglet som Tom&Jerry (se bildet under)

 

 

 

Kanskje mine sosiale antenner som ung, gjorde sånn at jeg utviklet enn form for sosial angst:

I mitt forrige innlegg skrev jeg om sosial angst å mine utfordringer med dette, det er vel første gang jeg egentlig fikk sagt hva jeg egentlig har slitt med opp igjennom årene å det var på en måte veldig deilig å få innrømme at jeg har en form for sosial angst. I mine ungdomsår husker jeg spesielt jeg var veldig redd for å prate med andre jenter, fordi jeg var livredd for at jeg skulle si noe feil til dem slik at dem skulle dømme meg fordi jeg var annerledes, jeg har dessverre opplevd dette helt til jeg var tidlig i 20 årene,der det ble satt ut usanne rykter om meg slik at andre skulle se ned på meg. Disse ryktene visste jeg selv ikke stemte, men i en liten by som Narvik er det ekstremt vanskelig å kjempe mot disse tingene,å det var sårende og slitsomt til tider. Jeg måtte kjempe fordi folk tenkte sine ting når usanne rykter og historier ble spredt rundt omkring kun fordi dem ikke likte meg, å dermed ble jeg dessverre veldig innelukket som person. Jeg ble redd for å gjøre feil, jeg ble redd for å si ting feil, å jeg fikk prestasjonsangst på veldig mange ting, selvtilliten ble ødelagt pga uvitende personer som  kun var ute etter å ødelegge for meg. Heldigvis har jeg hatt idretten der jeg fikk lovt å være meg selv, jeg fikk lovt å utvikle meg på det sosiale ved å få være med på ett lag og dermed ble jeg kjent med veldig mange forskjellige mennesker på min vei. I voksen alder har jeg kanskje innsett at jeg ga opp for lett, og jeg lot meg mobbe av andre uten å ta igjen, men det sier tilslutt bare stopp uten energi til noe ting. Jeg har flere gang gått helt alene å fått tårer i øynene fordi jeg følte at kanskje jeg ikke passet inn i denne verden, men har vell alltid sagt til meg selv alltid at jeg er bra nok, å jeg ble kanskje bare sterkere av å måtte kjempe for meg selv vær eneste dag i hele barndommen min. ADHD kan være min verste fiende, men samtidig kan det være min beste venn, jeg har 90000000 tanker i hodet samtidig å jeg har impulser som kommer ut i ord som kanskje ikke alltids  passer inn i samtalene. Jeg hater store forsamlinger med masse mennesker, jeg hater offentlige plasser selv om jeg jobber som ordensvakt i Oslo Sentrum. Sosiale antenner får jeg med meg inn i den rollen jeg skal utføre på jobb, fordi jeg måtte lære meg at man skal være slik man vil at andre skal være med deg.

Bildet opp for viser kanskje litt sånn jeg kunne oppført meg i en sandkasse som lite barn.

 

Dessverre har jeg hatt masse motgang som barn å jeg har nok blitt den personen som man er i dag nettopp pga av at man blir sterk på mange områder.
Jeg blir sint når jeg ser eller hører om mobbing eller at noen blir urettferdig behandlet eller skadet på noe vis. Jeg ble fikk nok en del skjulte sår innvendig mye fordi jeg opplevde ting utenfor hjemmet som var vanskelig å prate om, jeg ble mye mobbet som hele min barndom av andre barn. Dessverre tror jeg dette er ett stort problem ute i samfunnet og spesielt i skolen at mobbing fordi man er annerledes ofte forekommer ganske skjult, ofte kan det skje i friminuttene, andre gang kan det skje på tur hjem fra skolen. Jeg har flere gang bare ville gå hjem i full fart for å slippe å bli mobbet der jeg har blitt irritert å kanskje blitt så sint at jeg nesten har eksplodert i 9000 biter, å da er dagen gjerne ødelagt for noen spesielt med ADHD. Fordi følelsene våre er så ekstremt sterke at vi har problemer med kritikk eller at folk forteller oss at vi ikke er verdt noe, jeg har flere gang gruet meg for å dra på skolen i mine yngre dager nettopp pga av dette, ofte fikk jeg ikke gå i fred helt alene fordi det var alltid noen som skulle dytte eller si stygge ting til meg. Hvorfor skjedde dette?  JO fordi jeg sjelden klarte å føre en enkel god samtale om alt å ingenting, som rett å slett var en liten filleting for min det mens den kanskje var ganske stor for andre! Jeg slet veldig med å være sosial nettopp fordi jeg ble brutt ned gang på gang psykisk pga av mobbing og fæle opplevelser som setter dype sår. Nå har jeg selv veldig lyst til å hjelpe andre ungdom i samme situasjon som jeg var som ung, det å kunne fortelle dem at det finnes håp selv om noe der ute er kun ute etter å bryte deg ned som en person. En støttegruppe for ungdom med ADHD er noe jeg brenner for, det å kunne hjelpe andre som sliter, det å kunne gi dem en vei videre også utenfor skolen! Dessverre er det mange som blir så brutt ned at mange føler selvmord er siste utvei, jeg skal innrømme at jeg selv har vært på tanken veldig mange ganger i min oppvekst. Min familie har heldigvis vært en enorm støtte for meg, dem har kjempet i skolen, på møter og i helsesektoren for at jeg skulle få det fint. Dessverre følte jeg aldri at jeg fikk den rette oppfølgingen i hverdagen min, all ære til min familie som prøvde,men allikevel er det masse jeg ikke fortalte dem nettopp fordi jeg var flau over at jeg ble mobbet å latterliggjort på fritiden. Min utfordring til alle som leser denne bloggen er at hører dere eller ser noen som blir skadet/mobbet eller latterliggjort,beskytt dem å vis at dere er der for dem, for det kan bety mer enn dere faktisk aner. 

Vær med å stopp mobbing hvis dere opplever at noen mobber andre.

 

Jeg vet veldig mange i samme situasjon som meg kjenner seg igjen. Så er spørsmålet mitt: Hvorfor skal man mobbe andre når man heller kan vise kjærlighet og omtanke ovenfor andre mennesker. Legg gjerne en kommentar nede i kommentarfeltet å gjerne spre videre budskapet til flere!

Snapchat: minhverdagadhd
Instagram: minhverdagmedadhddiagnosen
Facebook: https://www.facebook.com/groups/401914157260083/

 

HA en fin 17 mai feiring, å husk å være snille å greie med hverandre :)

Sosial angst og spesifikke fobier er de vanligste formene for angst. De fleste som har angst har en god blanding av ulike angsttyper. Mange har angst og depresjon samtidig, til å med jeg har opplevd disse tingene. Det er dessverre bare blitt sånn at enkelte ting skal man holde for seg selv.

 

Redselen for og møte andre mennesker eller være i sosiale sammenhenger kan være ganske så utfordrerne for min del, fordi kroppen spenner seg med for mye mennesker som jeg  ikke kjenner rundt meg.
Jeg jobber jo som tidligere nevnt som Ordensvakt på Rockefeller i Oslo, og når jeg jobber kvelds/nattskift der møter man masse forskjellige mennesker,men det som er litt rart er at jeg ikke føler noe form for sosial angst eller blir satt ut av så mange mennesker. Alt handler egentlig om at man går inn i en rolle som man tar på seg, det blir som et kostyme eller en maske som skjuler alle følelser eller redsler for alle andre rundt i lokalet. Men når jeg går av jobb er jeg tilbake i den onde sirkelen om sosial angst.

 

Studier viser at rundt 50 prosent av voksne med ADHD også har en angstlidelse. Dette kan bety usikkerhet rundt sine egne prestasjoner og lav selvfølelse. Det er påvist at personer med ADHD har større risiko for å utvikle posttraumatiske lidelser.

 

Flere ganger har jeg tenkt at dette bare er kjempe teit og at jeg bare må komme meg ut i vanskelige sosiale situasjoner. Enda rarere er det når jeg er fotballdommer å må ha kontroll på regelverk og spillere på en gang,der kommunikasjon er den viktigste nøkkelen for at man skal lykkes utpå fotballbanen som dommer. Allikevel havner man i tøffe situasjoner også på fotballbanen som er ekstremt viktig for meg å holde hodet kaldt,da kommer gjerne ordene mine litt feil ut pga av jeg er nervøs for og prate til spillere eller trenere. Flere ganger har jeg vært nødt til å tenke inni meg: Hold roen nå, kom igjen løp riktig, kom igjen gi beskjed på neste alvorlige situasjon.

 

Nedenfor kan du se en punktliste over det jeg opplever:

  • Det jeg sier høres dumt ut
  • Jeg føler jeg er kjedelig
  • En følelse på at man kommer til å dumme seg ut
  • Redd for at andre skal se at jeg er Nervøs
  • Jeg blir tom for ord å klare ikke å føre en samtale
  • Blir fort rød i ansiktet
  • Føler jeg kommer til å miste kontrollen
  • Jeg skjelver og rister masse
  • Det går 10 millioner tanker igjennom hode
  • Tenker: Kan noen gi meg en spade, så kan jeg greve meg ned
  • Gruer meg til sosiale hendelser med mye folk, gjerne flere dager i forveien
  • Redd for å bli oppfattet som «annerledes» «Spesiell»

 

 

 

 

Helt ærlig tror jeg mye av de sosiale utfordringene jeg har kommer av at jeg ble mye mobbet i mine barne/ungdomsår. Jeg har kanskje blitt en person som tørr å være meg selv til en vær tid. Kanskje blir jeg litt mye enkelte dager, kanskje jeg søker litt mer oppmerksomhet hos dem som er rundt meg,men det er jeg egentlig bare fordi det er min måte å vise takknemlighet for at dem gir meg en sjanse. For den følelsen hadde jeg ikke så ofte som barn,der veldig mange så ned på meg for at jeg var annerledes. Flere av dem som har plaget meg i yngre alder har kommet til meg i voksen alder å beklaget seg, men da har jeg bare svart med: Vet du hva, vi er voksen nå å uansett hva man gjorde som barn så har vi vel alle mobbet eller plaget noen iløpet av oppveksten. Jeg føler at jeg kanskje har kommet mye lengre i livet enn disse mobberne som kanskje har tatt feile valg nå i voksen alder. Men jeg har blitt en person med veldig sterk personlighet selv om jeg sliter med angst og sosiale utfordringer,så kan jeg bruke mine andre styrker som å være en omsorgs person for andre mennesker som trenger en liten klapp på skulderen.

 

24. juli 2018 ble en stor test for min del, da skulle jeg holde foredrag i Oslo foran 1500 mennesker, der jeg skulle prate om min hverdag med ADHD –  veien ut i arbeidsliv og fysisk aktivitet.
Jeg husker jeg sitter backstage sammen med flere foredragsholdere, noen hadde holdt på i over 30 år å noen i 5 år, så satt jeg Per Kristian der i stillhet, nervøs å ekstremt nervevrak. Jeg husker spesielt en ting derfra var at en foredragsholder kom inn igjen der han ikke følte han fikk noe gode inntrykk fra publikum, han fikk en liten applaus å han oppfattet dette som at publikum var slitne å lei. Plutselig blir navnet mitt ropt opp, Neste foredragsholder er en 29 år gammel mann som skal prate om ADHD å hans opplevelser fra start til slutt. Jeg reiste meg fra sofaen å det som er veldig spesielt er at jeg husker ikke tiden fra jeg ble ropt ut til jeg entrer scenen til applaus fra alle der jeg bare sier: Å satan her var det mye folk – til høy latter fra salen. Men det rareste var at når jeg spilte av den første introduksjons filmen min fulgte alle spent med, å iløpet av de første 3-4 minuttene følte jeg at hele salen var med meg, jeg fortalte noen av de teite historiene mine fra jeg var barn til stor tilfredshet fra publikum. Jeg holdt foredraget i 48 minutter, jeg spilte av min takk for meg film å kjente at tårene begynte å komme, fordi jeg hadde en STOR mestringsfølelse inni meg fordi jeg hadde jobbet så hardt å lenge å grudd meg til den dagen jeg skulle stå foran publikumet. Filmen ble ferdig, og det endte med stående applaus og jubel fra alle i salen. For en intens følelse av å takle den angsten for å drite seg ut eller det å snakke/opptre foran mange viktige personligheter i Norge, jeg kunne ikke noe annet enn å stå helt fryst fast i samme posisjon på scenen der tårene trillet, jeg ble helt sjokket. Jeg fikk da tilslutt tatt meg i nakken å gikk av scenen med hodet hevet full av tårer, det var ikke noe annet enn gledestårer akkurat der. Jeg husker kroppen var utslitt, men samtidig var jeg utrolig stolt over det jeg hadde fått til, jeg fikk en sal på 1500 mennesker til å le så tårene trillet, jeg fikk aksept for den tullingen jeg er, å jeg følte ikke at jeg ble sett ned på som spesiell. Jeg dro da dagen etterpå til Bergen der jeg holdt ett foredrag om nøyaktig det samme foran 800 mennesker, Det foredraget ble holdt  foran masse viktige personligheter inn skole og helse i Bergen. Her ble det også godt mottatt med alle historiene der en av dem sa: «Jeg følte nesten som jeg levde ditt liv under foredraget ditt» her ble det også stående applaus og jubel. Etter disse 2 dagene var jeg helt ødelagt, jeg hadde kjempet så mye for å få holde disse foredragene, å dermed var følelsene mine store etter jeg fikk det under kontroll. 

 

Sosial angst er dessverre helt vanlig her i Norge, å egentlig hele Verden. Kanskje noen av dere kjenner dere igjen i dette? Legg gjerne igjen en kommentar :)

Instagram: Minhverdagmedadhddiagnosen
Snapchat: Minhverdagadhd
Facebook:https://www.facebook.com/groups/401914157260083/

 

 

 Takk for at du tok deg tid til å lese mitt innlegg, ønsker alle sammen en riktig god uke :)

 

 

 

 

Ofte er det forklaring på hvorfor man er som man er:

 

Jeg har alltid vært en person som alltid har likt å gjøre ting på min måte,det kan til stor frustrasjon for de nærmeste være vanskelig å forstå. Jeg skal nå skrive om hvordan det er for meg å ta imot 9000 beskjeder på en gang, dette ligger i hodet mitt som ett stort vakuum. Hvorfor har jeg mellomstasjoner? Hvorfor klare jeg ikke å ta imot masse beskjeder på en gang? 

Av å til kan jeg misforstå beskjeder som skal gjøres,dette er kan virke rart for dem som man enten jobber med  eller familie og nære relasjoner. Dette er vanskelig å forstå for andre mennesker som ikke lever med noen eller som har diagnosen ADHD. Korttidsminnet er en helt vanlig ting som kommer med ADHD tilværelsen, dette er ofte ikke lett å fortelle andre om. Fordi det er dessverre sånn at jeg glemmer viktige detaljer i gjøremål som hverdagen har å by på,å det er ikke lett for meg å samle opp alle beskjeder når man har 10000 tusen tanker på engang, det er som en stor tankefest med både gode/dårlige/random tanker. Hvordan det egentlig fungere oppe i hodet har jeg lurt på alle disse årene, men det har liksom alltid ordnet seg, fordi man kan ikke plassere de forskjellige tankene i kategorier som kan få sluset ut tankene fra hodet mitt. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Her er noen punkter om mine utfordringer i hverdagen:

 

  1. Mange tanker på engang
  2. Har små rot overalt, legger ting på flere plasser (såkalte mellomstasjoner)
  3. Vis meg heller isteden for å forklare hva jeg skal gjøre (Det kan hende jeg glemme viktige detaljer)
  4. Blir sett på som lat/svimmel (Flere gang hørt at jeg sniker meg unna)
  5. Når jeg først starter, så skjønn nå at jeg vil gjøre det 200% isteden for 100%.
  6. Utsetter oppvask, klesvask og viktige gjøremål hjemme til siste liten.
  7. Nervøs for å komme for seint til arbeid/hobbyer eller avtaler (kommer gjerne i god tid)
  8. Aldri få meg til å gjøre noe faglig når jeg kan gjøre det praktisk.
  9. Er alltid negativ før jeg får se at det går å gjøre ting slik.
  10. Jeg er ett menneske, så jeg har også lovt å være sliten.

 

 

 

 

Jeg er spesialist til å være veldig flink når jeg er på besøk hos andre eller er på jobb for da kan jeg vaske,rydde eller gjøre kjedelige ting som man ikke er så flink til å gjøre hjemme. Noe av det jeg hater mest er nok å vaske klær fordi jeg kan samle skittenklær til jeg nesten ikke har plagg igjen før jeg vasker. Eller det vil si at slik var jeg før jeg møtte min kjære samboer Marion,hun tok seg tid til å forstå hvorfor jeg var en slik rotekopp, jeg sa til henne at dette var diagnosen min sin feil,men samtidig har vi satt strenge krav til oss selv at vi skal ha det koselig rundt oss hjemme i leiligheten på Lambertseter i Oslo. Vi startet å sortere de forskjellige type klærne i forskjellige skittentøyskurver for å få enda mer kontroll på at alle klærne ble vasket på riktig måte,noe som virket umulig for min del for en del år siden. Har alltid tenkt at jeg bestandig har hatt system i rotet mitt, selv om det kunne ligge 100 klesplagg på gulvet å oppvasken står på kjøkkenet i hundretalls, det har aldri vært så nøye å ha det ryddig når jeg har vært alene men med engang jeg skulle ha besøk eller folk hjemme i min tidligere leilighet, så kunne jeg rydde hele leiligheten min ved at jeg bare hev alt i skap å skuffer. Når jeg skal gjøre store prosjekter som ommøblering eller lignende så har jeg ihvertfall ingen kontroll på hvordan ting er, det viser bildet nedenfor her:

 

ROTROTROOOT

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Når jeg har fått kontroll på rotet ser det gjerne slik ut:

 

Flatene kommer til syne igjen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det vil alltid være utfordringer for meg, men så klart handler det bare om å få inn rutinene på rett plass å ikke minst rette prioriteringer i på fritiden min. Kanskje noen kjenner seg igjen? Legg gjerne igjen en kommentar nede i kommentarfeltet, lik å gjerne del innlegget så man får spredt budskapet videre til flere mennesker der ute :)

 

Snapchat: Minhverdagadhd

Facebookgruppe: 

https://www.facebook.com/groups/401914157260083/?epa=SEARCH_BOX

Ha en fin 2. påskedag videre :)

Min hverdag består av mange behov, her er min hverdag:

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har nå skrevet om diverse ting i min hverdag, men nå skal jeg gå enda litt mer i min verden for hva er det egentlig som går igjennom mitt hodet i diverse situasjoner.
Jobben min som ordensvakt kan være krevende, men ekstremt lærerikt. Jeg har lært at gjensidig respekt å det å vise forståelse for andre mennesker som ikke har det så greit.
Jeg har møtt mange forskjellige personligheter å jeg kan kjenne meg igjen i mange situasjoner. Mennesker som har blitt mobbet, å sliter i voksen alder med nettopp dette.
Uansett om jeg er hjemme eller på jobb, så er det kanskje ikke alltid behov for å si så mye, man kan egentlig bare lytte å høre på frustrasjonen eller menneskelig behov for å få tømt hodet sitt for tanker.
Jeg er absolutt ingen psykolog, men medmenneskelighet er noe alle sammen kan ha godt av å være til tider. Ofte møter jeg andre mennesker i min jobb som har diagnosen ADHD, mange har kanskje ikke fått den hjelpen eller utredningen som dem kanskje burde fått, å dermed fått en helt annen skjebne enn meg selv. Dermed kan jeg ofte bruke mine erfaringer, tips eller triks som kan hjelpe andre som kanskje ikke har det så enkelt i samfunnet.

Jeg har lært meg å akseptere at jeg kommer alltid til å ha ADHD, å er helt åpen om dette. Jeg brenner for å kunne fortelle mine historier, å ikke minst dele min kunnskap og erfaringer å det er ikke alltid like lett å bli hørt av folket. ADHD er blitt en helt normal ting i samfunnet, å veldig mange bruker dette som unnskyldning for å prate ned oss som har denne diagnosen, det synes jeg er synd. Jeg er ett menneske som alle andre, men dessverre opplever jeg ofte at jeg blir sett ned på av andre mennesker, om dette handler om lite respekt eller liten informasjon er det dessverre ingen som vet. Du kan ikke beskrive et menneske med fire bokstaver, og mange har behov for, i rammene av dagens samfunn, den hjelpen medisin kan gi. Medisin kan gjøre den store forskjellen på meg som person, jeg er dessverre avhengig av min medisin å av å til har jeg  følt meg som en stoffmisbruker fordi jeg bruker en medisin som har det samme virkestoffet som i amfetamin. Men jeg har en helt annen virkning enn en vanlig person som tar denne medisinen, en vanlig person blir ruset å oppjaget, imens jeg blir rolig å konsentrert som hjelper meg til å fungere i både jobb å på hjemmebane.

 

Jeg går på en medisin som heter Concerta 54 mg, den hjelper meg å finne roen, den hjelper meg til å fungere i jobb, å i sosiale sammenhenger. Jeg blir en helt annen person enn hvis jeg ikke tar medisinen, da kan jeg gjerne bli oppmerksomhet syk,trøtt eller ukonsentrert, jeg får plutselig stor matlyst enn til vanlig å jeg har ett enormt sukker sug som bare siler igjennom hele kroppen. Selv om jeg bruker medisin daglig, så er det fortsatt slik at jeg kan være ukonsentrert fordi jeg er ingen supermann å jeg kan ha dårlige dager som en helt vanlig person uten diagnosen ADHD. Ofte klarer jeg ikke flere beskjeder samtidig,å hvis jeg ikke skriver dette ned så glemmer jeg det veldig ofte fort. Men hvis jeg anstrenger meg å tar f.eks jobben seriøst, da kan jeg gå inn for å gjøre ting 700% bedre enn det kanskje var før jeg startet. Å selv om jeg har ett fast system på hvor jeg legger bankkort. telefon eller nøkler, så legger jeg det på helt idiotiske steder. Jeg er en person som kan ha det veldig rotete rundt meg, men av en eller merkelig grunn kan jeg ha mer kontroll på hvor ting er enn hvis det er strøkent overalt.

 

Medisinen min

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Alle medisiner har sine negative sider å min medisin er ikke nå bedre enn andre. Jeg har alltid slitt med å legge på meg, har alltid vært tynn tiltross for at jeg kanskje ikke har hatt det beste kostholdet opp igjennom årene.
Men hvis man ser på en som bruker amfetamin som rus, dem er ofte veldig tynne. Så min drøm har alltid vært å kunne legge på meg sånn at det faktisk ikke bare er beinrangel av meg. Men det kommer av dårlig matlyst, dårlig søvnkvalitet å dårlige rutiner, men nå har jeg vært så heldig at min samboer tvinger i meg medisinen + vitaminer vær dag til samme klokkeslett. Dette har jeg kanskje gjort i 2 måneder, å jeg føler allerede at jeg har fått enda mer energi å livskvalitet. Humøret mitt blir er smilende, siden jeg kom fra en liten by oppe i Nordland (Narvik) der jeg har vært vant til å mørketiden har tappet mye energi og livsgnist ut av meg. Jeg har vært altfor flink til mellomstasjoner å ikke minst flink å utsette ting til siste liten. Jeg jobber ekstremt mye for å bli kvitt disse uvanene. Heldigvis har jeg en samboer som er forståelsesfull å ekstremt tålmodig for at vårt forhold skal fungere, for vi alle har uvaner som henger igjen. Jeg tror dessverre at veldig mange har en uvane å dømme personen uten å bli kjent godt med dem. Disse er jeg vant med å møte i min jobb som ordensvakt, men ofte når det kan koke som mest, det kan boble 900 grader oppi hodet mitt, men allikevel må jeg yte service i verdensklasse selv om situasjonen tilsier noe annet. Jeg har ikke behov for å prate, jeg kan bare være en som lytter til dine behov eller rett å slett bare være en som støtter mennesker i vanskelige situasjoner. Man skal ha respekt for alle uansett om man har en diagnose eller lidelse av noen form, vi alle er mennesker med en historie som kan være ett rop om hjelp. 

VÆR DEN PERSONEN DU SELV VIL AT ANDRE SKAL VÆRE

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«Det viktigste behovet for alle mennesker, er behovet for å forstå og bli forstått. Den beste måten å forstå andre mennesker på er å lytte til dem» QUOTE: Ralph G.Nichols

Dette var mine tanker, dette var mine ord, Del gjerne budskapet videre.
Kommenter gjerne i kommentarfeltet, Følg meg på Snapchat: minhverdagadhd

Jeg er også ledig for oppdrag for å fortelle mine historier og erfaringer.
Jeg lever for å hjelpe andre i samme situasjon: Kontakt meg på: pkerlandsen@gmail.com

 

Ha en fortreffelig påske alle sammen :)

Hvorfor fikk man aldri den oppfølgningen man ønsket?

 

At man aldri fikk oppfølgning er mer eller mindre enn løgn,flere kjempet for at jeg skulle få en utdannelse, men allikevel var ikke nok til å hjelpe meg.
I min tid under skolegangen følte jeg meg ekstra utsatt for både mobbing og at medelever så på meg som spesiell og annerledes.
Jeg har heldigvis kommet meg fint ut av det, men ting kunne vært annerledes.
Det har nemlig seg sånn at jeg følte selv at man fikk aldri den tryggheten man trengte på skolen,man hadde sjelden faste assistenter som hjalp meg.
Jeg ble flere gang vær eneste dag tatt ut av klasserommet å inn på ett grupperom,allerede der ble jeg sett på som ett problembarn og
INGEN ga meg noe håp,det kunne rett å slett ikke stemme at jeg ville få en utdannelse.

 

Jeg selv var bedre på å gjøre ting praktisk enn faglig,jeg slet ekstremt i klasserommet å det var til tiden veldig slitsomt å vite at man ikke hang med på alt det andre medelevene mine lærte.
Dessverre når jeg gikk på skolen var ADHD ganske nytt,å mange av lærerne var 
ut daterte og gammeldagse.Dem var ut av den eldre garde som ikke kunne ta til seg nytt stoff, å man måtte ihvertfall ikke prøve å fortelle dem  at det var diagnosen som satt meg i diverse uheldige situasjoner i klasserommet. Man ble sett på som en overaktiv problemunge som ikke kunne noe på skolen, jeg fikk høre flere ganger at jeg skrev som en gris, å at jeg bare tullet.
Det som egentlig var tilfelle var at innerst inne var mange av tilfellene bare ett rop om hjelp,ett rop om forståelse for den jeg var å ikke minst bli behandlet som ett vanlig barn. Det var først i 7 klasse jeg fikk en lærer som virkelig forsto meg å så meg for den jeg var. det var selvfølgelig en nyutdannet lærer som ble min klasseforstander i 7. klasse. Jeg fikk ett trygt siste år på barneskolen før jeg skulle over på ungdomskolen,ingen visste helt hva som ville vente meg der nede, men at det ble en tøffere skolehverdag det er det ingen helst tvil

 

Jeg ble klar for ny skole, ungdomskolen sto for tur. Nye spennende utfordringer ventet for meg,jeg var heldig så fikk en støttespiller og farsfigur nr 2 i min klasseforstander. Han forsto meg, å passet på meg som om jeg skulle være hans egen sønn,dette ble lagt merke til av veldig mange andre som følte at jeg ble behandlet på en annen måte enn dem. Dermed var jeg ett lett bytte for mobbing, jeg var hyper, ekstremt plagsom å ble veldig fort sint av ingen ting. Dermed visste folk hvilke knapper dem kunne trykke på for at jeg skulle eksplodere. Jeg visste følelser som kanskje ingen andre gjorde, men samtidig reagerte jeg kanskje en smule overdrevent. Men i en prosess under puberteten der man skiftet stemmen, men vokste på alle mulige måter. Men følelsene mine har alltid vært sterke å jeg har alltid vist hvordan følelsene kan styre min hverdag, følelsene mine kan være min beste venn, eller så kan det faktisk være min verste fiende. 

Ungdomskolen ble aldri en positiv tid for meg, jeg ble fortsatt tatt ut av klasserommet, inn på grupperommet å satt alene å jobbet med helt andre oppgaver enn klassen min gjorde. For min del ble min sosiale antenner ikkeeksisterende,å jeg ble mobbet mye. Jeg skal ikke si at alt var greit, men masse la jeg vel opp til selv, å jeg hadde ikke akseptert at jeg hadde ADHD, da blir det vanskelig å finne seg selv å vite hvem man egentlig er som person, man viser følelser på en helt annen måte å man føler at man ikke strekker til i hverdagen. Året er blitt 2019 å jeg har blitt 30 år gammel, i dagens samfunn er ting helt annerledes å det blir satt mer fokus for at barna skal komme seg ut i klasserommet sammen med alle andre. Man får enda mer oppfølgning å utdannelsene er blitt mer pedagogisk tilrettelagt mot barn med diagnoser som både ADHD , dysleksi osv osv.

På ungdomskolen fortsatte jeg å være flinkere praktisk enn faglig, å det jeg brente mest for var gym på skolen. Jeg fikk bruke kroppen min å fikk utslipp av mine hyperaktive tendenser.
Det gjorde ingenting om det var hinderløype, ballspill eller dans, jeg fikk all-inn for at karakteren i gym skulle være den beste. Jeg husker vi hadde musikk på skolen, jeg skulle synge til Have you ever seen the rain av Creedence clearwater der mitt musikktalent ikke akkurat var det beste, der kommentaren fra musikklæreren var:  «PK, når du sang nå hørte det ut som du sang nasjonalsangen baklengs ditt fehodet, skam deg»
Den kommentaren ler man av i dag, men den dagen 14 år gamle Per Kristian fikk høre dette, ble følelsene knust, tenk at en lærer kunne si noe sånt. Men i dag skjønne jeg ironien bak det, han sa det bare på en veldig brutal måte. Han var nemlig den beste læreren under hele ungdomskolen, vi hadde han i samfunnsfag, geografi osv. Men han var faktisk den beste læreren til å forklare, han var genial i måten han brukte krittet på tavlen, der han tegnet bokstavelig talt alt sånn at det ble enklere å morsommere i måten han lærte bort. Hadde alle vært på det nivået hadde ikke skolegangen vært vanskelig i det hele tatt.


Min store drøm har alltid å bli politimann,ikke fordi det er så tøft. Men fordi politiet vet aldri når dem kommer på jobb hva som venter dem, å jeg liker slike dager. Derfor har min Vekter/Ordensvaktkarriere vært viktig for meg, men dessverre kunne jeg vært en helt annen plass i livet hadde jeg bare fått den oppfølgningen jeg mente man aldri fikk. Årene gikk på ungdomskolen, å det var på tide med Eksamen i 10 klasse, jeg kom opp i matematikk ett fag som aldri har vært min sterkeste fag. Jeg hatet matte, å det var kjedelig å måtte lære seg tall. Mye av matten har jeg aldri hatt bruk for, å dessverre var jeg på nivå med en 10 åring i matte verdenen.
Jeg møtte ihvertfall opp til Muntlig Matte eksamen – gikk inn å forklarte om vinkler på ett kart eller noe sånn. Jeg greide det, jeg fikk karakterene 2. Jeg fikk mestringsfølelse selv om det bare var en dårlig 2 er, det var den beste matte karakteren jeg hadde fått ihvertfall.  Jeg husker prøveeksamen: Jeg fikk om et dukkehjem fra Henrik Ibsen, en viktig norsk dramatiker og lyriker for norsk historie. Jeg fikk karakteren 4 på den prøveeksamen, da var jeg stolt, å jeg levde lenge på den karakteren.

 

Så var det tid for å søke på videregående skole, Jeg hadde 3 valg: FFA – Frydenlund Fotball og Alpint, Almenfaglig studieretning og Kokk og Servitør i den rekkefølgen. Jeg kom inn på skole, men lang borte fra Narvik, jeg hadde kommet inn på Andenes på almenfaglig studieretning, jeg hadde ikke engang søkt der. Jeg kjente panikken tok meg, å jeg ble følelsesmessig redd å frustrert. Heldigvis var det bare en feil i systemet, å jeg var på vente liste på FFA , almenfaglig studieretning å kokk og servitør. Jeg har i ettertid angret veldig på mine valg, kanskje man skulle tatt enn mer praktisk studieretning sånn som snekker eller rørlegger. Det er det dessverre ingen som vet hvor jeg hadde vært i dag. Jeg kom tilslutt inn på Almenfaglig studieretning ved Frydenlund Videregående Skole i Narvik. Det skulle senere vise seg at dette var tøffere å tyngre enn forventet, jeg klarte ikke å henge med å jeg datt ut av både fysikk og biologi det første året. Men jeg hadde en av mine bestevenner som satt ved siden av meg hele det første året, å der fikk jeg nok trygghet uten å vite nå særlig om det selv. Jeg var borte 3 dager hele det året. 

Det andre og tredje året ble kaotisk, jeg følte at jeg datt mer å mer ut i klasserommet. Jeg følte ingen trygghet ingen jeg kunne lene meg på, bestevennen var begynt i en annen klasse, nå var jeg helt alene. Når jeg ikke følte at man ble fulgt opp, var det lettere å bare gi blanke i alt å heller skulke. Jeg fikk aldri noe vitnemål fra videregående skolen, men lenge har jeg tenkt at hadde jeg vært 30 år hadde jeg ikke hatt noe problem med å fullføre skolegangen uten å falle utfor igjen. Jeg angrer veldig på mine valg, men det var ment til å skje. Tryggheten ble borte på skolen, men igjennom idretten fikk jeg den tryggheten å jeg trente heller isteden for å dra på skolen. Mange kan vell si at dette er egoistisk gjort, men impuls handlingene mine dro meg den veien dessverre. Dermed ble jeg aldri noe Politimann,å det er ikke en grei følelse i det hele tatt, men viktigheten å erfaringen jeg har dratt med meg er at man er sårbar for andres handlinger mot meg. Mobbingen gjorde meg til en sterk person i dag, men en sterk personlighet å jeg har ingen filter så jeg sier nøyaktig det jeg mener om ting. I ettertid har flere av dem som mobbet meg i yngre dager kommer å bedt meg om unnskyldning. Jeg følte at jeg var kommet lengre enn dem, jeg utviklet meg til å bli en person som liker å hjelpe andre mennesker.

Barneskolen min Skistua Skole i Narvik

Parken ungdomsskole i Narvik – her ble min ungdomsår fullført

 

 

 

 

 

Frydenlund Videregående skole, her har jeg mine siste vanskelige år i min skolegang 

 

 

Vær med å stopp mobbing hvis dere opplever at noen mobber andre.

 

 

 

Jeg ble dessverre ingen ingeniør,politimann eller kokk. Men jeg er stolt over det jeg jobber med nå, det å kunne hjelpe andre mennesker der ute. jeg brenner for å kjempe for mennesker med ADHD skal ha de samme rettighetene og syn som ett menneske uten noen form for diagnose, å mine mål er å hjelpe alle å enhver med å fortelle mine historier og tanker.

Håper alle får en fin dag, Legg gjerne en kommentar igjen eller lik/del innlegget videre til andre som kanskje ikke alltids tør å prate om det.

 

 

 

 

1
april 2019
Kategori: Uncategorized | 1 kommentar » - kl. 15:35

Nå er det på tide at jeg publisere noe mer personlig enn jeg har gjort eller:

Jeg var en spinnvill å overaktiv liten unge, jeg fikk min første ball når jeg var 2-3 år gammel. Pappa var hjemmeværende pensjonert sjømann,å han måtte ofte ta seg av meg når mamma var på jobben.
Familien har alltid vært tålmodig til tross for at utfordringene sto i kø, mamma og pappa fikk tilbud om avlastning fra meg i helgene,men dette var ikke noe pappa spesielt ikke ville. Den dag i dag har jeg kanskje aldri fortalt mine foreldre hvor fantastisk dem faktisk er. Tenk å takke nei til hjelpen,for så å måtte slite hjemme med ett lite barn som jeg var da, det står det ekstremt stor respekt av.

Mamma var på jobb som oftest i helgene da jeg var liten å pappa var hjemme sammen med meg,vi satt vær lørdag med lørdags godteri og tippekampen. Jeg ble underholdt av fotballen å levde meg helt inn i det som ville bli min verden noen år senere. Ofte i pausene i tippekampene måtte pappa være med meg utfor på en liten gressplen å sparke fotball,kun for å aktivisere og underholde meg for jeg var tross alt ett barn som var høy på sukker å det hjelp sikkert ikke på hyper aktiviteten min. jeg var f.eks 2-3 år når jeg satt VHS – kassetten inn selv i VHS-spilleren og slo på tv å satt meg til rette i sofaen. Det viste seg at jeg var en ganske så smart unge tiltross for at jeg hadde mine utbrudd. 

Jeg har flere gang tenkt over hva var det egentlig som gjorde at jeg kom hit jeg er i dag,svaret er enkelt. Familien min har vært mine støttespillere til tross for diverse utfordringer,jeg hadde 2 storesøsken der den ene av dem følte seg redd å usikker rundt meg, mens den største av dem kunne håndtere meg fra sinne til latter. Spesielt når mine foreldre var borte,og jeg fikk mine såkalte sinneutbrudd kunne min eldste søster sette seg over meg å holde armene mine, kilte hun meg i ansiktet med håret sitt. Fikk hun latter fra meg var det gjort,å jeg roet meg kraftig ned, fordi jeg lo ekstremt mye! Mens foreldrene mine sto på for meg,dro på møter med skolene å slo knyttneven i bordet,jeg har følt i ettertid at tiltross for enkelte gode mennesker jeg har møtt på,så har jeg ikke fått nok tilstrekkelig hjelp til å fullføre skolegangen. Dette var såklart ikke foreldrene mine sin skyld, dem gjorde alt dem kunne for at jeg skulle ha en fremtid å bli behandlet på lik linje som alle andre.

Det som betydde noe for meg var idretten,fotballen og senere fotballdommerdømmingen min.

Jeg var 10-11 år, jeg hadde hatt diagnosen ADHD i 4-5 år allerede. Medisinert i 3-4 år på ett preparat som het Ritalin! Jeg kom på min første trening som 10-11 åring,fikk endelig føle på å være sammen ett lag der alle var likestilt. Jeg hadde jo hatt masse egentrening fra jeg var 2-3 år gammel, uansett hvor jeg var hadde jeg med meg en ball, eller noe som var formet som en fotball. Min trener den gang var ikke dømmende men fant ut å bruke meg på en fornuftig måte, jeg ble satt som spiss. Der fikk jeg plutselig kjenne på mine første følelser om mestring, det å kunne score ett mål der jeg fikk frysninger i hele meg vær gang jeg puttet ballen bak keeperen.

Ting ble plutselig mer alvorlig når jeg ble 13-14 år, lagene ble spisset inn og jeg fikk en ny trener som sa til min mor: Per Kristian har ingenting her å gjøre, jeg kan ikke bruke han på noe som helst måte.
Jeg satt mye på benken tiltross for at jeg trente knallhardt utenfor treningsfeltet,men jeg ble dømt pga min ADHD diagnose der jeg kunne gjøre ting på impuls. Jeg var på det beste laget, vi vant turneringer, serie og kretsmesterskap. Jeg satt i bil fra Narvik til Leknes for å spille 1 minutt,skulle dette være slutten? Jeg var frustrert og lei meg, det eneste jeg ville gjøre var å spille fotball, men det fikk jeg ikke lovt til pga en dømmende trener. Hadde jeg hatt han som trener i dag, tror jeg nok at jeg hadde bedt fyren om å Reise til HÆL***** fordi jeg vet at han ikke klarte å stoppe meg fra å slutte på fotball.

2 år gikk, og jeg var blitt 15 år, Treneren som jobbet imot meg sluttet. Vi fikk en ny trener som kanskje ble min store redning når det kom til idretten, en mann som så meg for den jeg var å fikk ut midt potensiale mildt sagt.
Jeg fikk fortsette å spille spiss, jeg fikk igjen føle på hvordan mestring var igjen. Jeg scoret og scoret den sesongen, samme året fikk jeg en telefon fra treneren min. Han lurte på om jeg ville være med å ta ett fotballdommerkurs,så klart sa jeg ja pga av impulsene mine. Jeg hadde aldri vært særlig flink med teori,å sitte å lese på regelverk hadde jeg aldri sett for meg skulle være noe for meg. Men på en eller annen merkelig måte klarte jeg å fullføre rekruttdommerkurset, jeg følte nok engang mestring. Hvem hadde trodd 13-14 år senere at jeg fortsatt skulle dømme fotball?

Jeg ble da Junior, å spilte både junior fotball og 4 divisjonsfotball for Mjølner sitt andrelag. Første året som junior slet jeg med å holde tempoet oppe i forhold til dem som var 2  år eldre.
hele sesongen ble egentlig en skuffelse for min del. 2 året derimot ble mestringen min noe helt annerledes: Jeg ble tatt med på cuplaget som spilte finale i Cup-kvalikken for juniorlag, mestring fikk jeg når jeg satt inn ledermålet i finalen til tross for 7 kamper i beina på 2-3 dager. Jeg fikk en ny trener som ga meg en vitamininnsprøytning,han viste meg, han trudde på meg gjennom hele året. Å det hele endte med nesten 80 mål fordelt på j junior & 4 divisjons nivå. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle på trening med de store gutta på A-laget, dem som man alltid hadde vært å sett på. Nå skulle jeg endelig få lovt å trene sammen med dem, noe som føltes skummelt med utrolig god følelse for mestringen min.

På slutten av 2 sesongen dro vi til Altatuneringen, der spilte vi i juniorklassen. I en kamp mot Porsanger spilte jeg spiss å ble trødd bakpå anklene av midtstopperen uten at min synspunkter til dommerne fungerte. Jeg kjente det kokte godt inni kroppen, å til slutt sa det bare pang: ved første mulighet sparket jeg Porsanger spilleren ned bakfra, å jeg fikk Rødt Kort. Det var helt krise for min del, jeg gikk frustrert å lei meg inn i garderoben å begynte å slå å sparke å hive ting rundt i garderoben, jeg satt bare å skalv av sinne. Etterhvert endte dette i gråting, jeg hadde ødelagt for laget mitt som tapte pga av mine idiotiske valg. Det er nok første gang jeg har følt en så kraftig nedtur i idretten. 

 

Da startet jeg for fullt med fotballdømmingen, fotballen var ikke noe for meg mer. Jeg prøvde meg i andre klubber uten hell,der blant annet en klubb som hentet meg fordi jeg scoret mye mål å var lovet en plass på laget som skulle spille 3.divisjon. Det jeg syntes var mest gøy var ikke noe gøy lenger, dermed startet jeg med fløyte, flagg og kort.

Jeg har hatt mange fine stunder på fotballbanen som dommer,men i starten hadde jeg dessverre problemer med å håndtere sinnet mitt. Kortene haglet til alle som ikke ville høre etter,heldigvis er det flere der ute som hjalp meg med nettopp dette her. De personen vet utmerket godt hvem dem er,å alle sammen har vært fantastiske for at jeg kunne holde på med fotballen på en litt annen måte.

Men etterhvert som jeg fikk kontroll på mine utfordringer har jeg blitt en rolig person utpå banen,jeg har heller funnet måter å kunne roe ned spillerne på enn å fyre dem opp, å det er ikke alltid like lett å gjøre alle sammen glad og fornøyd. Men tar viktige og kjipe avgjørelser,men samtidig må man forholde seg til sunn fornuft. Jeg ble sett på som ett stort talent og jeg fikk ble sendt på talentsamling ned til Norway Cup i Oslo der mange av de beste Eliteseriedommerne var å så på oss. Jeg fikk bekjentskap fra over hele Norge, å flere av dem jeg gikk på kurs med dømmer i dag Eliteserien. Jeg gjør dessverre ikke det pga en skade som tok knekken på meg.

NFF-KURSET

 

Jeg var ute i 7 år med skade, jeg kom aldri 100% tilbake til der jeg var. 7 år med nedturer som satt langt inne i hjerterota, jeg hadde ingen lyst til å fortsette med dømmingen.
Men jeg kom meg tilbake, ble operert å var klar for nye kamper som dommer. Jeg har lenge måtte kjempe for å komme meg tilbake, å nå når jeg har flyttet til Oslo, føler jeg det er siste mulighet for å faktisk bli oppdaget å komme seg opp på ett høyere nivå. Under kan dere se ett knippe bilder av meg som dommer 

Gode kollegaer klar for kamp

 

Assistentdommer
Norsk-Tipping ligaen

 

Første kamp i 4 divisjon i fjor, endelig tilbake

 

Helsebussen til Tromsø under skadeoppholdet

 

 

 

Svolvær – Landsås
4 divisjon

 

Idretten ble min redning, er det kanskje noen som kjenner seg igjen?
Sleng gjerne igjen en kommentar eller lik innlegget å Del gjerne budskapet til andre :)

 

 

 

Ha en fin uke folkens

Veien ut i arbeidslivet kan være nøkkelen for suksess:

 

Arbeidslivet kan være vanskelig for oss med ADHD, jeg snakker klart fra eget hjerte.
Min start på arbeidslivet var ikke enkelt, jeg slet veldig med å ta beskjeder samt jeg klarte aldri å lære meg rutiner som var viktige.
Men livet er ikke alltid en dans på roser,å slikt er det dessverre ute i det store arbeidslivet.

 

Jeg har vært innom masse forskjellige jobber,men mitt kall ble nok vekter/ordensvakt jobben som jeg har til dags dato.
Der får jeg brukt mange av mine styrker, samt at man får trene på mange forskjellige ting som jeg sliter med.
Jobben blir på en måte en plattform for mitt vedkommende ihvertfall.

 

 

 

Det å kunne tjene egne penger ble fort en god følelse,det å kunne dra på jobb,yte maks hele tiden for i tillegg å kunne få betalt for det.
det ble etterhvert en utrolig viktig ting som hjalp meg videre i hverdagen. Men det eneste motto jeg har hatt personlig er: Yte maks service så langt det lar seg gjøre.

Jeg har vært heldig som har hatt så knallgode arbeidsplasser, da dette har vært en god del redning for min del. Det å få bære en uniform uansett hvor man hadde jobb, det ble en viktig faktor.
Dessverre er det altfor mange der ute som ikke klarer og holde på sine jobber,og det er gjerne fordi arbeidsleder eller øverste sjef ikke alltid klare å sette seg inn i situasjonen som oss med ADHD gjerne har.
Jeg kan med hånda på hjerte tør å påstå at hvis alle sjefene der ute hadde satt seg inn i situasjonen til vær enkelt person som sliter med diagnoser. Så hadde dem sett hvor ekstremt stor ressurs man kan være bare fordi vi kan gjøre jobben på en helt annen måte i forhold til den vanlige mannen i gaten.

 

 

 

 

 

 

Jeg gir meg ihvertfall ikke før jobben er gjort 210% som oftest, selv om det kan være gjort annerledes. Mange med ADHD er faktisk i høye lederstillinger,nettopp fordi vi ser andre mennesker.
Vi vet hvordan det er å bli sett ned og forhåndsdømt for måten vi kan være på. Men det er så enkelt at arbeidslivet kan være nøkkelen for suksess,en uniform kan være redningen for utrolig mange der ute.

Enkelte ganger kan dagene være ulike,personlig kan man ha dårlige dager,man kan ha gode dager,å enkelte dager fungerer ingenting. Det er frustrerende når formen ikke er på topp, for da føler jeg ihvertfall
meg veldig ubrukelig i arbeidssituasjoner. Jeg jobber nå som ordensvakt i Oslo, og her er noe helt annet iforhold til Nord-Norge. Her får man utfordret seg vær eneste vakt både med tanke på ADHD-en, men også det å bli godtatt som en nordlending her nede. Men så har man jo noen av de beste kollegene man kunne tenke seg som forstår og ser deg som den du er, og ikke minst at man aldri blir dømt for den man er!

Hvor jeg hadde vært uten jobb i dag, det er det ingen som vet. Men jeg har vært heldig som har hatt sjefer som har sett meg som den jeg er,og det har gjort meg til den personen jeg er i dag.
Hva jeg gjør på jobb osv å hvordan jeg takler tøffe situasjoner skal jeg skrive ved ei senere anledning.

 

FØLG MEG GJERNE PÅ SNAPCHAT: minhverdagadhd, der vil dere kunne følge min hverdag bedre :)

 

 

 

Lik eller sleng gjerne en kommentar nede i kommentarfeltet :)

 

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.